Det er interessant å notere hvem som i år ble tildelt Ny norsk kulturpris for første gang. En pris som stortingspolitiker for Høyre, Anna Molberg, fikk lansert for to år siden og forleden gikk til studentgruppen Akantus ved NTNU i Trondheim. Når man får høre at studentgruppen Akantus kan lokaliseres til arkitektstudiet ved NTNU og består av arkitektstudenter med spesiell interesse for klassisk og tradisjonell arkitektur, så aner nok de fleste hva prisen vil fremheve. Nemlig en arkitektonisk fordypelse i førmoderne byggetradisjoner.

En slik kulturpris kommer ikke ut av løse luften. Uten et stadig mer aktivt og velbegrunnet arkitekturopprør
ville ikke kravet om en mer human og tradisjonsforankret arkitektur blitt synlig i det offentlige rommet. Arkitekturopprøret ha vært drivkraften i både faglig debatt og historiske perspektiver. Det har vært et opprør mot arkitektstand og kommunal forvaltning, som på hver sin måte har kjempet mot forandring av egne normative prinsipper. Kort sagt den modernistiske estetikken.

I over hundre år har den moderne arkitekturen pukket på sin nyskapende egenart, at man er på parti med fremskrittet og konstant opptatt av å utforme en arkitektur som på den ene side er tømt for historiske referanser og på den annen fylt av en modernistisk formtvang. Nyhets-jaget og formtvangen har i mange år gitt god mening for både arkitekter og kommunale saksbehandlere. Sistnevnte yrkesgruppe har hentet sine styringsprinsipper fra § 29-2 i Plan- og bygningsloven samt en estetikkparagraf i egen arealplan.

Arkitektene på sin side har også forholdt seg til lov og plan, og særlig lagt vekt på første ledd i § 29-2 der det står at utformingen av et tiltak skal ha «gode visuelle kvaliteter i seg selv». Det er her estetikken slår inn og krever at et tiltak må være vakkert formgitt. Her er arkitektene på hjemmebane. Tilsynelatende. For det ligger i deres profesjon at de er skolert i tidsriktig arkitektur. Det vil si moderne, nyskapende formutvikling.

Men ser vi nærmere på § 29-2, så gis estetikk-kravet i første ledd bare et betinget vilkår, for hele setningen forløper slik: Et tiltak «skal både ha gode visuelle kvaliteter i seg selv og i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlig omgivelser og plassering». Formuleringen «i seg selv og i forhold til» trekker her i hver sin retning. Her kreves det at «de gode visuelle kvalitetene» skal tilpasse seg den stedlige bebyggelse, det naturgitte miljø og spesifikke plasseringskrav.

Å være arkitekt eller saksbehandler under slike uklare normative vilkår er høyst uholdbart. Det vi her skal merke oss er at kravet om gode visuelle (estetiske) kvaliteter i seg selv, blir fullstendig utvisket av omgivelsenes presserende behov for å bli tilpasset. Kun ett arkitektonisk formuttrykk glir her glatt igjennom, nemlig den modernistiske minimalismen. Dens visuelle kvaliteter ligger i en null-estetikk som har avvist ethvert krav om tilpasning til omgivelsene.

Her har arkitekturopprøret fulgt en enkel og dristig strategi. Opprøret avviser ethvert tiltak som ikke er tilpasset den eksisterende bebyggelse og dens kulturelle tradisjoner. Siden opprøret nå har spredd seg til selve arkitektutdanningen der studenten krever undervisning i klassisk og førmoderne arkitektur, går vi inn i en ny fase, der ferdigutdannede arkitekter kan finne historisk inspirasjon til et estetisk formuttrykk som kan oppfylle lovens krav om steds- tilpasning.

Juryen bak den nye kulturprisen som nylig gikk til studentgruppen Akantus ved NTNU, har tydeligvis fanget opp denne faglige fornyelsen som Akantus-gruppen ved Universitetet i Trondheim har fått instituert. De har gjort et modig opprør innad, og vunnet sin første pris. Det blir nå interessant å se hva disse klassisk/historisk skolerte arkitektene vil skape av store og små bygg i årene fremover.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.