«Mer kunst til Kunstsilo: Tangen kjøper samling for 240 millioner kroner». Sitatet er hentet fra en artikkeloverskrift i Aftenposten forleden som forteller leserne at kunstsamler Nicolai Tangen har kjøpt en stor kunstsamling til en verdi av 240 millioner. Kjøpet er korrekt, så også prisen, men om det betyr «Mer kunst til Kunstsilo», er vel høyst usikkert. I alle fall hva gjelder hele den nyinnkjøpte kunstsamlingen. For det er ikke Nicolai Tangen som eier Kunstsilo-museet, selv om han tenker og ter seg slik i det offentlige rommet.

Nikolai Tangen er en underlig skrue som kunstelsker og -samler. Han minner mest om onkel Skrue i Donald Duck, som bare må ha mer penger i bingen sin. Nå har Tangen fått sin egen kunst-binge i Kristiansand, Kunstsilomuseet, som mer treffende burde hete Kunst-binge-museet. Det avgjørende for Nicolai Tangens kunstsamlerinstinkt er ikke kvaliteten på det enkelte verk, men mengden i hvert kjøp. For Kunst-binge-museet i Kristiansand må fylles opp og vise hvem som er landets største kunstsamler: nemlig Nicolai Skrue Tangen.

Folk med mye penger og store private kunstsamlinger har ikke så mange muligheter for å vise sin kunstneriske dømmekraft og kulturelle kapital. På den ene siden kan de koble seg på et eksisterende kunstmuseum, men de tar ikke inn hva som helst, eller de kan bygge sitt eget kunstmuseum. Her har vi fått flere nye, private kunstmuseer. Det startet med Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden 1968), så fikk vi Astrup Fearnley på Tjuvholmen (1993) og straks etter kom Kistefos-museet på Jevnaker (1996)
.
Å bygge sitt eget kunstmuseum er dyrt, selv for en kunstsamler med stor kapital. Dessuten kommer driften i tillegg som tærer ekstra på de finansielle ressursene, slik at det offentlige må trå til med skattebetalernes penger. Hvilket har skjedd med både Hennie Onstad senteret og Astrup Fearnley museet. Nicolai Tangen har vært smart i å bistå Kunstsilomuseet med noe kapital og «evigvarende disposisjonsrett» til hans opprinnelige kunstsamling. Flere ganger i årenes løp har han donert samlingen til byen og dens borgere, og blitt beundret for sin gavmildhet. Skjønt han aldri har donert bort et bilde, bare en «evigvarende disposisjonsrett» til egen kunstsamling.

Når Nicolai Tangen nå har kjøpt Stein Erik Hagens kunstsamling, lurer nok de fleste på hvor han vil plassere alle disse kunstverkene. Vi husker at Hagen for en tid tilbake prøvde å få deponert noen av verkene sine i Nasjonalmuseet, men der ble han avvist. Alle fagfolk skjønte jo hva han pønsket på, nemlig det å få verkene kvalitetsstemplet av Norges fremste kunstmuseum. For Nicolai Tangens kunstsamlervirksomhet ser fremtiden langt lysere ut.

Han sitter nå i Kunstsilomuseets representantskap, for hvem han har gitt «evigvarende disposisjonsrett» til sin første kunstsamling. Det er en rettighet han nå ganske ubesværet kan overføre til den nyinnkjøpte kunstsamlingen. Siden denne samlingen befinner seg i Norge, slipper Nicolai Tangen å krangle med tolletaten, slik han måtte da han hentet hjem sin første kunstsamling fra utlandet. Det kostet visstnok noen millioner i avgift, som han lovmessig var forpliktet til å betale.

Det løste Nicolai Tangen enkelt og effektivt. Han tok en prat med kulturministeren, og vips ble tollavgiften annullert og skattebetalerne snytt. Ved å overta Stein Erik Hagens kunstsamling slipper han slike importplager, bare fraktutgifter og lagerleie. Men selv de kan han få til å fordufte, ikke ved å donere bort samlingene, det knepet er oppbrukt. Ved å gi Kunstsilomuseet «evig disposisjonsrett» til den nye samlingen er det museet som bærer utgifter til drift og oppbevaring av verker.

Det viktigste ved denne samlerstrategien er at Nicolai Tangen fortsatt eier begge kunstsamlingene, mens Kunstsilomuseets finansielle støttespillere må bære de daglige driftsbyrdene. Denne koblingen mellom kunstsamler og selvstendig museum er uvanlig. Det har selvfølgelig noe å gjøre med silomuseumsideen å gjøre, som Nicolai Tangen var med på å utvikle, men også den onkel Skrue-inspirerte samler-strategien hans. Siden Tangen har det fulle eierskapet, kan han selge fra samlingen, eller supplere med nye innkjøp, noe som på sikt vil kunne svekke Kunstsilomuseets faglige ambisjoner og identitet.