Equinor-bygget på Fornebu utenfor Oslo sett fra Huk på Bygdøy den 6. november 2024. Passer det fint inn i de naturlige omgivelsene, slik loven krever? Foto: Terje Pedersen / NTB.

Det er ikke uvanlig at arkitekter er frustrerte over den kommunale saks­behandlingen i byggesaker. På nettstedet Arkitektur.no pågår det for tiden en heftig diskusjon om de faktorer som vanskelig­gjør godkjenning av nye bygge­prosjekter. Arkitektene klager både over saks­behandlernes inkompetanse og lovverkets mangelfulle presisjon, herunder § 29–2 i Plan- og bygnings­loven. Det er for det meste bred enighet i innleggene om at nevnte paragraf er uklar, og at de kommunale saks­behandlerne mangle faglig kompetanse.

Det kan være interessant å betrakte denne debatten i et arkitektur­historisk perspektiv, der moderne arkitektur gjennom mange tiår har hatt hegemonisk styring over hvilke stil- og form­idealer som var estetisk korrekte og tidsriktige. På tidlig 1900-tall ble de klassiske skjønnhets­idealene i arkitekturen skiftet ut med en funksjonalistisk form­oppfatning. Funksjon og saklig bruksverdi dikterte nå form­uttrykket i arkitektur og design­produkter. Det fatale i dette stilskiftet er ikke de nye form­idealene, men nedvurderingen og blokkeringen av fortidens arkitektoniske formverden.

Modernismen i arkitekturen og kunsten hadde sin styrke i alltid å representere det nye og nyskapende. Fortiden var ferdig og uttømt for kreative muligheter, mens modernismens enkle og funksjonelle form­typologi var på parti med fremskrittet. Dette skiftet i form­uttrykk etablerte etter hvert en tolknings­tradisjon basert på den nye typen modernistisk arkitektur, men utviklet ingen ny kanon. Når det ligger i tidsåndens fremtids­rettede arkitektur om alltid å være nyskapende og samtidig bryte med det bestående, så er det ingen plass for faste normer, eller en samlende estetisk overbygning.

Denne antinormative tilstanden er selvsagt ikke endelig og evigvarende, slik modernistene trodde. Det er ikke bare tiden som går, men også tidsånden og tenkemåten. Arkitektene kan ikke i det uendelige være både nyskapende og normativt nedbrytende. Modernismen i arkitekturen var egentlig et estetisk undergangs­prosjekt som ville bli kvitt fortidens idealer om skjønnhet. I løpet av de siste tiårene har dette modernistiske paradigmet havnet i en krise­tilstand, som ifølge arkitektene skyldes mangelen på estetisk kompetanse i den kommunale saks­behandlingen.

Arkitekt Gisle Løkken m.fl. i Arkitektur.no retter sin kritikk primært mot den kommunale byggesaks­behandlingen og § 29–2 i plan og bygnings­loven. Egentlig er det ikke noe i veien med samtids­arkitekturen, det er bare lovparagrafen og den kommunale saks­behandlingen i byggesaker som ikke holder mål. At det kanskje er dagens arkitektur som ikke holder mål, kommer ikke i fokus. Her hersker fortsatt forestillingen om å være nyskapende gjennom brudd og kontrasterende form. Å ta et oppgjør med den modernistiske anti­estetikken er ikke et aktuelt tema i samtids­arkitekturen.

Takket være Arkitektur­opprøret har vi nå fått et annet blikk på arkitekturens historie. I dette opprøret er vi blitt fristilt fra den modernistiske fortids­angsten og koblet til en historiserende kvalitets­tenkning som åpner for et større mangfold i form og uttrykk. Det er kanskje på tide å skifte fokus fra slett saks­behandling til en samtids­arkitektur på estetisk tomgang. Når selve form­uttrykket bærer preg av en utdatert arkitektur, vil selvsagt kravet om «gode visuelle kvaliteter» bare bety et «god dag mann, kosteskaft».

Kravet om «gode visuelle kvaliteter» til nye tiltak sier ikke mye om hva som bør være estetisk tiltalende i et byggverk. Det gir heller ingen spesifikke kjennetegn i en faglig vurderings­prosess på kommunalt nivå. Klart arkitektene er frustrerte. De lever og virker i en sen­modernistisk fase der det ikke finnes arkitektoniske normer eller visuelle kvaliteter. Tilstanden er selvforsynt, samtidig som den har undergravet en mulig kvalitets­vurdering i den kommunale saks­behandlingen.

Den gjeldende «norm» for vurdering av estetikk i kommunale byggesaker finner vi i Plan- og bygnings­loven § 29–2:

«Ethvert tiltak etter kapittel 20 skal prosjekteres og utføres slik at det etter kommunens skjønn innehar gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering».

Det problematiske i denne paragrafen ligger ikke bare i en manglende estetisk norm, men i de krav relasjonen mellom tiltakets visuelle kvaliteter i seg selv stiller til funksjon, til bygde og naturlige omgivelser, og til dets plassering.

Her er det fire forholds­bestemmelser som krever at tiltakets visuelle kvaliteter må være i samsvar med. Først og fremst er det tiltakets visuelle kvaliteter i seg selv, så i forhold til funksjon, deretter i forhold de bygde og naturlige omgivelser, og til sist i forhold til plassering. Umiddelbart rokker disse fire forholds­bestemmelsene både ved tiltakets verk­identitet i seg selv og som ferdig­justert prosjekt.

Angjeldende paragraf har her laget en relasjons­betinget prosedyre for å bestemme visuelle kvaliteter i et tiltak, som ikke på noe tidspunkt vil kunne oppnå en akseptabel verk­identitet. La oss anta at det omsøkte tiltaket i utgangs­punktet har gode visuelle kvaliteter i seg selv, men ikke i forhold til funksjon, omgivelser, eller plassering. Her kan det oppstå forholds­krav som krever at tiltaket må justeres i større eller mindre grad, særlig med hensyn på tilpasning, og i verste fall ende opp med avslag.

Når paragrafen fastslår at et tiltak må ha «gode visuelle kvaliteter» i seg selv, så endres denne statusen straks de andre forholds­kravene melder sin ankomst. Det mest anskuelige er kanskje plasserings­kravet, som på et blunk kan kreve avslag, med eller uten justerte kvaliteter. I det hele tatt er ikke vilkårene i § 29–2 mulige å oppfylle, med mindre tiltakshaver og arkitekt har implementert disse, heri iberegnet «gode visuelle kvaliteter» over hele fjøla, før søknaden er innlevert.

Egentlig er § 29–2 en monster­konstruksjon som hverken kan brukes av arkitekt/tiltaks­haver eller kommunens saks­behandlere. Kravet om «gode visuelle kvaliteter» antyder noe om estetikk i utformingen, men gir ingen holde­punkter eller anvisninger for hvor man kan finne relevante visuelle kvaliteter. Departementet må nok ha tatt det som en forutsetning at arkitektene har fått denne kunnskapen gjennom studiene, spesielt i arkitektur­historien. Her finnes det ubegrenset tilgang på visuelle kvaliteter og estetisk begrunnet bygge­skikk.

Når dagens arkitekter kritiserer de kommunale saks­behandlerne for manglende forståelse og innsikt i arkitektur, så slår den tilbake på en samtids­arkitektur som i årtier har undergravet enhver faglig forankring i estetiske kriterier og normer. De har dyrket det nyskapende og historie­løse. Kort sagt bruddets estetikk. Da er det ikke til å undres over at den kommunale saks­behandlingen blir uberegnelig. Når nye tiltak stadig må kopiere utdaterte former, vil selvsagt antallet av arkitektoniske tiltaks­havarier bare øke.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.