– Jeg prøver å si til dem at de må huske å ta vare på seg selv midt oppi det hele. Det er lett å bli spist opp. For det er alltid en kamp, alltid noe mer. Det bare fortsetter og fortsetter. Det er min erfaring.

Mari Boine så det på nært hold senest da hun var innom Fosen-demonstrasjonene og rettssaken som fulgte.

– De er det de kjemper for. Jeg har aldri klart å gå i konfrontasjon som dem, jeg er for følsom, sier Boine, som har med seg venninnen og kampfellen Ella Marie Hætta Isaksen på sin nye plate.

Der gjør de sangen «Lean dás» sammen. Den norske tittelen er «Jeg er alltid her», og musikkvideoen viser det sterke forholdet mellom de to frontfigurene fra hver sin generasjon.

Med årene er Mari Boine (67) blitt flinkere til å ta vare på seg selv. Hun tror det kan ha med alder å gjøre, eller kanskje barnebarna som har kommet til.

– Man ser de lange linjene. Kanskje fordi man vil ha fred med kampen i en selv.

I dag klarer hun å se med større raushet også på sine egne foreldre. De hun så kraftig opponerte mot, der de oppdro henne i streng, læstadiansk kristendom og mente sangen hennes, joikingen, var djevelens stemme.

Hun funderer på om farens rebelske handlinger mot tyskerne da han var ung under andre verdenskrig, kan ha satt spor. Om han ble så skremt av sitt opprør, som kunne fått ham skutt, at han aldri mer ville gå den veien. Og heller ikke tillot andre – henne – å gjøre det.

– I dag klarer jeg å se foreldrene mine som mennesker i en sammenheng, mer enn at de bare gjorde livet mitt vanskelig. Det gjør jeg mest for min egen del; de er likevel døde. Jeg får det bedre, jeg vil ikke være bitter, men gå videre og ha et godt liv.

Forsoningstanken er viktig for Mari Boine, også på det politiske plan.

– Polarisering er farlig. Vi må tørre å lytte til hverandre. Det er bare de mørke kreftene som vinner på at man slår hverandre i hodet. Man skal stå for sitt, men ikke hate den andre siden fordi de mener noe annet enn deg. Jeg var sint, jeg var rasende, ja. Men jeg hatet ikke, sier hun om sin egen strid.

Den har hun ført gjennom musikken i fire tiår. Fra det politiske og sinte gjennombruddsalbumet «Gula gulet», som kom i 1983, til siste tilskudd – albumet «Alva».

På det slutter hun fred med sine gamle demoner. Mens «Gula gulet» betyr «hør, hør» og manet oss alle til å lytte, betyr «alva» noe sånt som energi, pågangsmot og viljestyrke på nordsamisk.

– Jeg elsker språket vårt, og jakter på ord. De forsvinner så raskt. Jeg hadde ikke hørt «alva» før, men oppdaget det på Facebook. Jeg har lagt «utholdenhet» til det som det betyr. Det sier noe om oss urfolk; at vi ikke gir oss, vi er stolte og står på. Det vil jeg løfte fram.

Mari Boine elsker når ordene hun synger, gir gjenklang hos folk.

– Jeg ser det skjer. Og etter «Hver gang vi møtes», så er responsen enorm. Jeg har sagt at jeg må se programmene en gang til, for å skjønne hva som skjedde. Jeg var bare meg selv, sier Boine, som fikk ros av anmelderne og beundring av artistkollegene.

Hun tar med seg noen av sangene fra «Hver gang vi møtes», når hun legger ut på stor turné neste uke, med nærmere 50 konserter fram til mars neste år. Noen av de engelskspråklige låtene blir også med.

– Da får man kommunisert med intellektet til tilhørerne. Men stort sett snakker jeg til det ikke-intellektuelle. Det virker det som om mange trenger, sier hun om å synge på nordsamisk for tilhørere som ikke snakker språket, og legger til:

– Jeg elsker jobben min, jeg elsker å stå på scenen.

– Jeg vil inspirere folk. At de kommer bort til meg etter en konsert, eller sier at en sang har åpnet dører i dem eller gjort noe med dem, gjør meg glad og er kanskje det som har oppmuntret meg til å holde på så lenge.

Hun smiler over en ekstra sterk kaffekopp på et bakeri, et par steinkast unna Oslo-leiligheten der hun bor når hun ikke søker naturen og freden i Porsanger, der elg og reinsdyr og hare tasser forbi huset hennes. Og medgir at musikken også gir henne mye personlig.

– For meg er det medisin å stå på scenen. Da får jeg renset og ryddet inni meg.

I dag synes Mari Boine det er godt å være der hun er i livet nå.

– Jeg har funnet en trygghet og den sosiale angsten har gått sin vei. Jeg har lært at jeg er så følsom at jeg tar inn ting, og er mer klar over at jeg må unngå steder som overbelaster meg. Jeg nyter min alder. Det eneste er at leddene verker litt! smiler hun og siterer Leonard Cohens linjer om «I ache in the places where I used to play».

Før hun energisk spretter opp av stolen – så de store øredobbene i samiske nasjonalfarger spinner – for å reise til neste avtale.

 

Er du lei av media som ikke forteller deg alt? Støtt frie og uavhengige Document.