I sin artikkel om Monolitten som klimaaksjonistenes triumfsøyle (Aftenposten 6/7), gir Thomas Thiis-Evensen oss en skarpsindig analyse av aksjonistenes misforståtte valg av kunstverk. De begår nemlig hærverk mot et monument som egentlig uttrykker deres egen livsfilosofi. Derfor har de valgt feil kunstverk, hevder Thiis-Evensen. I den 17 meter høye Monolitten, samt hele skulpturparken, har Gustav Vigeland sammenfattet og fortettet menneskets livsvilkår og kamp for tilværelsen.

Vi skal merke oss at Monolitten ikke har noen triumfal (overordnet) karakter. Vigelands søyle fremhever ikke noe annet enn at livet lever og mennesket overlever. Her er jeg enig med Thiis-Evensen i hans tolkning av Monolittens livsfilosofi. På den annen side representerer kunstverket Monolitten en estetisk ambisjon som gjennom hele historien har prøvd å gi uttrykk for en dypere mening i tilværelsen. Ja, at kunsten har vært en unik veileder til åndelig innsikt og tidløs skjønnhet.

Selv i Vigelands verker fornemmer vi denne tidløse skjønnheten, skjønt den fornektes på meningsplanet. Denne tvetydigheten i kunstverket kan vi leve med, hvilket i et tvisynt perspektiv gir klimaaksjonistene en viss rett til å begå hærverk. For det er skjønnheten og det åndelige i kunsten de vil tilgrise og trivialisere. I deres øyne også den makten og de makthaverne som på sikt ødelegger kloden og menneskenes livsgrunnlag.

Denne koblingen mellom kunst og klimaangst ser vi tydeligere artikulert når aktivistene tilgriser berømte kunstverk i museer. Her er det skjønnheten og skjønnhetens mening som skal dekonstrueres, det vil si menneskets status som ånd og skapende individualitet. I slike aksjoner går klimaaktivistene rett på sak. Skal vi overleve som art må kunsten ut av historien, slik at vi kan justere menneskesynet mer i samsvar med klimakrisens krav til en bærekraftig humanitet. Tenkemåten innbyr til totalitarisme på alle plan og områder. Det handler nemlig ikke bare om friheten til å skape, men også å tenke fritt.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.