Tradisjonelt har sjefsstillinger ved kunstmuseer vært besatt av kunsthistorikere. En utdanning på høyt akademisk nivå med ytterligere historisk forskning innen et relevant gjenstandsfelt har nærmest gitt følgeriktig adgang til sjefsjobber. Slik er det ikke lenger. Både de private og offentlige kunstmuseene har de siste 50 årene vært inne i en faglig forvandlingsprosess som har endret institusjonenes kompetansebehov og styringsprinsipper. Å drifte et kunstmuseum i dag handler mer om markedsføring enn kvalitets- og tradisjonsformidling.

Det er flere årsaker til at så har skjedd. På museumsnivå skyldes det særlig to forhold, 1. at normtenkningen har gått i oppløsning og 2. at museumsdriften styres som et butikkprosjekt. I det perspektiv blir kunsten en vare som skal «selges» og markedsføres. Til det trengs en ledelse som stadig er på hugget etter utstillingsprosjekter med stor mediekåt profil. Her er ikke kunsthistorikerne noen relevant søkergruppe. Slike fagfolk er selvsagt viktige for museumsdriften, men på et lavere ansvarsnivå.

Både Nasjonalmuseet og Munch(museet) strever med å tilpasse sine institusjoner en markedstenkning som nedtoner det spesifikt kunstneriske. De nærmest kappes om å klekke ut, eller hente inn utstillingsprosjekter hvis eneste hensikt er å synliggjøre og markedsføre museumsinstitusjonens vitalitet. I så henseende fungerer Munch(museet) mer og mer som et utstillingssted for helt andre kunstnere enn Edvard Munch. Å trekke paralleller og vise til internasjonale samtidskunstnere som har Munch i bagasjen, er blitt en museal næringsvei.

Det er selvsagt begrenset hvor mye og ofte man kan gnage på Munchs egen billedproduksjon. Allikevel skal museet nå ansette to nye kunsthistorikere. Ledelsen tenker her internasjonal markedsføring. Kunstturisme er blitt et satsningsområde og Munchs verker er en unik portefølje, bortsett fra det katastrofalt heslige museumsbygget. Dette misforholdet mellom bygningens arkitektoniske form og kunstneriske innhold gjenfinner vi i det nye Nasjonalmuseet. Nå har sistnevnte institusjon langt mer historisk materiale å bale med, men får ikke noen estetisk drahjelp av et tradisjonsfiendtlig museumsbygg.

I Kristiansand har museumsambisjonene søkt andre løsninger. Det gamle silobygget er forvandlet til et kunstmuseum av unik form og funksjon. Her satser ledelsen stort. Silomuseet skal bli et enestående kunstsentrum av lokal og nasjonal betydning. Med Tangen-samlingen som kunstnerisk tyngdepunkt og trekkplaster peker institusjonen seg ut som en radikal konkurrent til hovedstadens estetiske maktsentre: Munch(museet) og Nasjonalmuseet. I alle fall i egne øyne.

Jo da, Silomuseet har høye ambisjoner, men det forutsetter profesjonell ledelse. Nylig søkte det nye museet etter en direktør, som i utlysningsteksten vektla ledelseserfaring mer enn det kunstfaglige. Det var tydeligvis ikke interessant med en kunsthistoriker eller kunstfaglig skolert kunstner i sjefsstolen. Her skulle Silomuseet styres med fast lederhånd, i praksis markedsføres som et proft kunstmuseum med unik samling og topp kvalitet. Tangen-samlingen er visstnok «verdens største samling av nordisk modernistisk kunst». Trolig også den eneste.

Lokalt har det blitt mye debatt om ansettelsen av Silo-direktør, spesielt at museet ikke ønsker en kandidat med kunsthistorisk eller kunstfaglig bakgrunn, men heller en lederskikkelse som kan markedsføre og profilere kunstsamlingens unike kvaliteter og historiske tyngde. Det slår meg at dagens museumsledelse har lagt så lite vekt på symbolikken i silofunksjonen. Før leverte den fôr til magen, i dag serverer den næring til folks sjeleliv. Nærmest som en metafysisk forvandling fra korn til kunst.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.