Vårt statlig finansierte Nasjonalmuseum er tydeligvis i stadig manko på driftsmidler. Vi er kjent med at Fredriksen-døtrene har inngått en økonomisk gunstig avtale med museet om gjensidig utveksling av kunstneriske verdier og kvaliteter. Avtalen var tidsbegrenset, men sto selvsagt i forhold til pengebeløpet som i prinsippet handler om å få kvalitetssikret Fredriksen-døtrenes private kunstinnkjøp.

Dette opplegget fra museets side er selvsagt faglig undergravende. Vi kan ikke ha et Nasjonalmuseum som driver butikk og selger kvalitetssikret kunnskap til grådige kunstsamlere. Det startet med Fredriksen-døtrene og deres iherdige smisking og smøring av Nasjonalmuseets faglige ledelse. Den saken er nå i boks og Fredriksen-familien glimrer stadig med sitt nærvær.

Nå banker en annen millionærfamilie på Nasjonalmuseets dør, skjønt de allerede er på innsiden med en fordelaktig avtale for begge parter. Lise M. Stolt-Nielsen kommer også fra en rederfamilie med mye penger på bok og i kunstneriske investeringer. Avtalen er inngått mellom Nasjonalmuseet og fru Stolt-Nielsen med barn, som for å tydeliggjøre en arve-rekke med langsiktige samlerambisjoner.

Fra venstre: Cecilie Fredriksen, Kathrine Fredriksen, direktør i Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, og samlingsdirektør i Nasjonalmuseet, Stina Högkvist. Foto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet

Sett ut fra et samlerperspektiv har familien Stolt-Nielsen en nokså uvanlig gjenstandstype å tilby Nasjonalmuseet. Familien har samlet på performance-verk i årevis. I en pressemelding utsendt av Nasjonalmuseet sier hun: «Performance-kunst har alltid ligget mitt hjerte nær. Jeg er glad for at Nasjonalmuseet får løftet frem denne kunstformen». Det dreier seg da om å etablere og finansiere et performance-program ved Nasjonalmuseet, som museet selv skal kuratere.

Nå er det ikke så mange som vet hva performance-kunst er for noe. Selv utøverne av dette formuttrykket er uenige om egenart og grenser, hvilke virkemidler som kan aksepteres og formidle estetisk mening. Det er ofte problematisk å fastslå om en performance utgjør en spesifikk gjenstandstype. En performance-forestilling kan bestå av mange formuttrykk og genreinnslag som spriker i flere poetiske retninger. Etter mitt skjønn mangler de fleste performancer samordnet vilje til enhet og estetisk identitet.

Performance-genren vokste frem på 1980-tallet da både verk-begrepet og den kunstneriske identiteten ble dekonstruert til nonsens. Nasjonalmuseets kanon og vurderingskriterier ble utsatt for samme negative strategier, og beveget seg gradvis mot en oppløsning av kunstneriske normer og kvalitetskriterier. Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-døtrene og nå Stolt-Nielsen-familiens performance-program er sikkert god butikk for Fredriksen-døtrene og Stolt-Nielsen-familien. For Nasjonalmuseet er det tvert imot et kunstfaglig tap.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.