For mange år siden var jeg kunstkritiker i Morgenbladet, som var en konservativ papiravis med høye kulturelle ambisjoner. Jeg kunne velge fritt hvilke utstillinger jeg ville se og skrive hva jeg mente. Jeg husker særlig en utstilling av Jakob Weidemann, som fikk hard medfart. Det gjorde også kulturredaktøren, som ble oppringt av en fortørnet skipsrederfrue. De hadde investert millioner og ville ha meg sparket. Skipsrederfruen fikk svar på tiltale og jeg fortsatte.

I dag er kunstfeltet like estetisk normløst som en ørken. Troen på faste kriterier og en estetisk dømmekraft har utgått på dato, allikevel selges det kunst for millioner og milliarder. Den internasjonale kunsthandelen er langt fra tørrlagt, men blomstrer som i et verdensomspennende drivhus. Dagens skipsrederfruer/døtre øker i takt med omsetningen og har et svare strev med å styre kunstvurderingen, skjønt det er vel mer de profesjonelle investorene som har mest kontroll over den kunstfaglige dømmekraften.

Her er det interessant å se hvordan dagens kunstkritiker i Morgenbladet (16/4) vurderer en lokal kunstsamler og investor, nemlig den innpåslitne Nicolai Tangen fra Kristiansand. Espen Hauglid, som kritikeren heter, er en faglig besserwisser på kunstens område. Det er tydelig at han matcher Tangens kuriøse kunstsyn og samlemani. Omfanget på samlingen er stadig voksende, antallet verker er nå på langt over 5.000. En formidabel samling som i tid og tematikk handler om nordisk modernisme fra ca. 1930 til 1980.

Når samlingen markedsføres omtales den som «Verdens største samling av nordisk modernistisk kunst fra 1930 til 1980». «Verdens største»? Tja. Hvilken annen samler ville konkurrere med Tangen om denne førsteplassen, som stort sett består av annenrangs verker? De fleste av dem kjøper visstnok Tangen billig ved andregangssalg. Ulempen ved denne kjøpsstrategien, ifølge kunstkritikeren Espen Hauglid, er at Tangen-samlingen vil mangle verker av levende samtidskunstnere.

Her har nok kritikeren latt seg lure av Tangen, som kjøper store mengder samtidskunst rett fra kunstnernes atelier/arbeidssted. Dette er ikke annengangssalg, men prima vare i direkte dialog med kunstneren og hans pengepung. En profesjonell samler handler selvsagt ikke kunst på en separatutstilling. Da skal jo galleriet ha sin provisjon og organisasjonene en fastlagt avgift, utgifter som kan deles mellom kunstner og samler. Det finnes også en rekke andre transaksjoner mellom samtidskunstner og samler/kjøper som ingen får vite noe om.

Selv om Nicolai Tangen har bygget opp sin samling ved billigkjøp i annengangssalg, får han ifølge kritikeren Espen Haugli mye mer igjen for pengene enn Fredriksen-familien, som har leid lokaler i Nasjonalmuseet. Tangen får jo nå sitt eget museum for det han har samlet av kunst, mens Fredriksen-familien må leie lokaler for å vise egne innkjøp. Her halter Hauglis sammenligning på mange punkter. Selv om Tangen nå har fått et fast utsilingssted til sin kunstsamling, visstnok til evig tid, stiller ikke Silomuseet i samme klasse som Nasjonalmuseet. Silomuseet er et normativt amatørprosjekt.

Nasjonalmuseet er landets ledende kunstmuseum, og forvalter en stor samling verdifull kunst og en normativ kanon som veileder under nye innkjøp og valg av temporære innlån. Denne kanoniseringspraksisen er ettertraktet og stadig under utvanning fra samlere som ønsker å få kvalitetsstemplet sine verker av Nasjonalmuseet. Nicolai Tangens kunstsamling har kanskje kostet flesk, men det er så mye kvalitetsmessig daukjøtt i utvalget at den må ta til takke med et tredjerangs museum hva kunstnerisk status angår. Det tar noen generasjoner for et museum å utvikle en kvalitetskanon.

Kunstkritikeren Espen Haugli burde skjønne at det å sammenligne Silomuseet med Nasjonalmuseet hva angår kanon og kunstnerisk kvalitet er å gå helt på trynet. Når Fredriksen-døtrene kjøpte seg utstillingsplass i Nasjonalmuseet, for å vise sine innkjøpte verker av internasjonale kunstnere, så stiller disse verkene i en annen klasse enn Nicolai Tangens selvkomponerte modernisme. De verkene befinner seg fortsatt på et lavere nivå av kvalitets-vurdering. Uansett representerer Nasjonalmuseets avtale med Fredriksen-døtrene en faglig undergraving av museets kanoniske status.

Siden Tangen-samlingen er privateid og bundet til Silomuseet, kan den i det lange løp neppe gi eieren særlig utbytte. En samling som er opparbeidet og utvidet gjennom billigkjøp av annengangs tilbud tyder da heller ikke på at kvalitetsnivået er i vekst. Så Espen Hauglis påstand om «at Tangen får mye mer ut av pengene sine enn skatteunnvikerne i Fredriksen-familien» er nok tatt ut av løse luften. Nevnte familie av skatteunnvikere har fulgt en smartere strategi, både hva kvalitet og kapital angår. De kjøper dyrt, lar verkene mørnes til høyere kvalitet i et faglig respektert museum, og selger det så videre med oppgradert kvalitet på det internasjonale kunstmarked. Dagens skipsrederfruer/døtre trenger ingen kunstkritiker.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.