Caspar David Friedrich – med evigheten som malerisk målestokk

Kalkklipper ved Rügen, ca. 1818

Tyskerne feirer en av sine mest berømte billedkunstnere i disse dager. Det er maleren Caspar David Friedrich, som ble født i Greifswald for 250 år siden. Kunsthalle i Hamburg har markert anledningen med en omfattende mønstring av Friedrichs verker med en vinkling som ikke bare fremhever hans sentrale posisjon i den tyske romantikken, men også peker på hans tidsoverskridende potensial. Derfor er også titteloverskriften utstyrt med «Kunst for en ny tid».

Selv om Friedrich i samtid og ettertid ble dyrket som en renskåren romantiker, var han egentlig forut for sin tid. Eller som anmelderen i danske Informasjonen presiserer det: Han var «Moderne før modernismen». Utstillingsperspektivet «Kunst for en ny tid» har egentlig ikke så mye med det moderne å gjøre. Det handler mer om å bli kvitt fremskrittet og lede oss inn i en ny forståelse av sammenhengen mellom menneske og natur. Slik sett er ikke klimakrise og naturødeleggelse noe eksplisitt tema, men allikevel en ledetråd for å lokalisere hva Friedrich så og opplevde i sin maleriske dialog med naturen.

Nå er det mange som har grublet over Friedrichs naturskildringer. Han er ikke helt som andre malere i samtiden, naturen er alltid noe mer enn bare romantisk stemning og saklig tilsynekomst. På det punkt var Caspar David Friedrich og Johan Cristian Dahl ikke helt samstemte. Selv om de bodde i samme hus og var nære venner, så de forskjellig på det romantiske prosjektet. Dahl drømte om den norske fjellheimen og det naturgitte landskapet, en nasjonalromantisk visjon som ut over på 1800-tallet kom til å prege det norske maleriets gullalder.

På tidlig 1800-tall var det flere ulike strategier for det maleriske formuttrykk. Noen av dem bar også i seg et opprør mot den klassiske billedkunsten fra renessanse og barokk for å utvikle en enklere livsstil og et sikrere trosgrunnlag. Kunstnerkollektivet Nazareerne ble et viktig samlingspunkt for en rekke av disse romantiske kunstnerne. De utgjorde et religiøst og kunstfaglig broderskap som slo seg ned i Sant Isidore-klosteret på Monte Pincio i Roma. Hit kom det stadig unge tyske kunstnere, blant dem Caspar David Friedrich, Philip Otto Runge, J.F. Overbeck, Ludvig Vogel og mange andre.

Disse representerte en sterk religiøs impuls i den romantiske samtidskunsten, men med mindre vekt på den naturalistiske formoppfatningen. Caspar David Friedrich står her i en særstilling. Han utvikler en egenartet malerstil og forenklet naturalisme som ingen kunsthistoriker hittil har klart å finne ut av. Det er i så henseende utstillingen omtales som en «Kunst for en ny tid», at den peker fremover mot våre natur- og klimakriser.

Uttrykket «ny tid» høres ut som et venstreradikalt prosjekt, en vinkling av den tyske romantikken i en overskridende og ideologisk retning. Men Friedrich var hverken opptatt av fremtiden eller tidsaspektet i sin kunst. I maleriet søkte han det tidløse, derfor var også motivene hans stedløse. Selv om han i titlene refererte til bestemte områder, var ikke motivene spesifikt gjenkjennelige. De var komponert og forenklet ut fra andre skisser og stedserindringer, som om han ville løfte motivet ut av tids- og stedsdimensjonen. Kort sagt fremstille det tidløse ved naturen.

For Friedrich handlet det om maleriets essens og derved blikkets konvertering av det tidløse i sansningen. Man kan kalle det evighetens nærvær i naturen og det menneskelige, men alltid med det naturskapte som utgangspunkt. Det maleriske uttrykket skulle synliggjøre det guddommelige nærvær som var usynlig i blikket, men åpenbart i kunstverket. Det er en gåtefull problematikk, tidstypisk for en romantisk uendelighetshigen, men samtidig grensesprengende for en kunstnerisk kreativitet med evigheten som estetisk målestokk.