De avdødes diktsamling: Spoon River-antologien

Jeg vil ikke påstå at jeg har brukt mye av livet på å lese poesi. Det gikk for noen tiår siden inflasjon i norske diktsamlinger efter at Norsk kulturråds innkjøpsordning for skjønnlitteratur ble opprettet i 1965. Pr. 2006 ble det årlig utgitt rundt femti lyrikksamlinger i Norge. Så mye føleri i verseform fikk meg til å gå i sirkel rundt lyrikkhyllene på biblioteket.

De døde snakker

Men det finnes mye god lyrikk og jeg vil fortelle om en bok jeg har hatt stor glede av. Den har som diktsamlinger flest, den egenskap at den kan nydes i porsjoner:

| : Kaffe, brandy og et dikt eller to : |

«Spoon River-antologien» er skrevet av den amerikanske forfatteren Edgar Lee Masters og består av 244 separate dikt som hver især og på mirakuløst vis portretterer et levd liv. De fremføres i monologs form av avdøde innbyggere av den fiktive byen Spoon River; fra graven forteller de om sine liv og livserfaringer.

Hver monolog er et selvstendig dikt og gjennom disse former Masters et komplekst bilde av livet i en liten by; av menneskelige relasjoner, drømmer, skuffelser og hemmeligheter.

Diktene tar for seg temaer som kjærlighet, død, ekteskap, samfunn, klasseforskjeller og religiøsitet – og skaper et mangfoldig portrett av en hel by gjennom stemmene til dens avdøde innbyggere.

"To this generation I would say:
Memorize some bit of verse of truth or beauty."

Edgar Lee Masters – Spoon River Anthology pic.twitter.com/bcgkYbV4hz

— DonPJenn (@DonPJenn) April 13, 2023

Spoon River er et betydelig verk innen amerikansk poesi. Boken ble først utgitt i 1915 og er et av Masters mest kjente verk. Spoon River-antologien kom på norsk i 1950, oversatt av André Bjerke. Bedre mann kunne vi neppe fått til den jobben, men jeg kan innimellom føle at den ihuga riksmålsmannen Bjerke til en viss grad har lidd under den tids kompakte og ikke minst autoritære samnorskbevegelses grep om sproget; det var de som «eide» korrekturleserne.

Jeg klistret for adskillige år siden gule lapper ved enkelte dikt. Her er et par av dem – pluss noen ganske tilfeldig utplukkede uten vedheftede gule lapper:

Dommer Selah Lively

Tenk deg at du var akkurat en meter og åtte og femti høy,
og at du hadde tjent ditt levebrød i en kolonialhandel
og studert jus ved et stearinlys,
inntil du omsider ble sakfører.
Og tenk deg videre at du ved flid og regelmessig
kirkegang
hadde oppnådd å bli sakfører for Thomas Rhodes
og ordnet opp med regninger og pantobligasjoner
og representerte alle enkene i skifteretten,
– og at de hele tiden gjorde narr av din høyde og
lo av dine klær
og dine blankpussede støvler.
Tenk deg så at du ble distriktsdommer!
Tenk deg at Jefferson Howard og Kinsey Keene
og Harmon Whitney og alle gigantene
som hadde hånet deg, ble tvunget til å stå
foran skranken og si: «Deres høyvelbårenhet» –
Nåja – synes du ikke da det var ganske naturlig
at jeg gjorde det litt vrient for dem?

Hod Putt

Her ligger jeg begravet
ved siden av gamle Bill Piersol,
som ble rik av å handle med indianere,
som senere gikk konkurs
og kom ut av den rikere enn noensinne.
Jeg selv ble trett av slit og fattigdom,
og da jeg hadde sett hvordan gamle Bill og konsorter
stadig ble rikere,
plyndret jeg en natt en reisende ved Proctor’s Grove
og kom uforvarende til å slå ham ihjel.
For dette ble jeg dømt og hengt.
Det var min måte å gå konkurs på.
Og vi som på hver vår måte ble rammet av
konkursloven,
sover nu fredelig side om side.

Roger Heston

Mange ganger diskuterte Ernest Hyde og jeg
problemet om viljens frihet.
Jeg brukte gjerne bildet med Pricketts ku
som sto tjoret i engen, og som altså var fri
så langt tjoret rakk.
En dag vi diskuterte dette og så kua slite i tjoret
for å komme ut av sirkelfeltet
hvor alt gress var avspist,
løsnet plutselig staken,
og kua gjorde et kast med hodet
og fór løs på oss.
«Hva er dette – fri vilje eller hva?» ropte Ernest,
mens han løp.
Jeg falt om idet den stanget meg ihjel.

Emily Sparks

Hvor er han, gutten min –
i hvilken fjern trakt av verden?
Den gutten jeg elsket høyest av alle på skolen?
Jeg, lærerinnen, den gamle pike,
det jomfruelige hjerte,
gjorde dem alle til mine egne barn.
Kjente jeg gutten min rett
når jeg tenkte på ham som en flammende ånd,
alltid aktiv, alltid higende?
Å, gutt, gutt, som jeg har bedt for i mange våkende nattetimer,
husker du brevet jeg skrev til deg
om Kristi skjønne kjærlighet?
Gutten min, hvor du enn er i verden,
enten det nådde deg eller ikke,
må du kjempe for din sjels forløsning,
så alt det urene i deg, alt slagg i deg
kan forbrenne i din indre flamme,
inntil ilden går over i rent lys!
Bare lys!

Velbårne Henry Bennet

Det falt meg aldri inn
før jeg lå for døden,
at Jenny hadde elsket meg til døde
med infam beregning.
Jeg var sytti og hun fem og tredve
og jeg slet meg totalt ut mens jeg prøvet å bli
en god ektemann for Jenny,
blomstrende Jenny, fylt av livets glød.
Sannheten er at all min visdom og vennlighet
bare kjedet henne,
men stadig snakket hun om Williard Shafers
kjempekrefter
og om hans vidunderlige prestasjon
da han en gang borte hos Georgie Kirby
løftet en traktor opp av grøften.
Så arvet Jenny min formue og giftet seg med
Williard –
Det muskelberget! Den bondeknollen!

Amanda Barker

Henry gjorde meg fruktsommelig,
enda han visste at jeg ikke kunne gi nytt liv
uten å miste mitt eget.
Alt som ung gikk jeg derfor inn gjennom støvets
porter.
Vandringsmann, i byen hvor jeg levet, tror man
fremdeles
at Henry elsket meg med en ektemanns kjærlighet,
men jeg erklærer fra støvet
at han myrdet meg for å mette sitt hat.

Josiah Tompkins

Jeg var velkjent og meget avholdt
og rik efter forholdene i Spoon River,
hvor jeg hadde levet og virket.
Det var mitt hjem,
skjønt alle mine barn hadde forlatt meg,
som naturens gang krever det,
alle – unntagen én.
Den yngste gutten ble hjemme
for å være min støtte i alderdommen
og sin mors trøst.
Men jeg ble stadig svakere, og han stadig sterkere;
han kranglet med meg om forretningens drift,
og hans kone sa jeg var en hemsko.
Han fikk sin mor over på sin side,
og omsider fikk de meg da rykket opp med roten
og omplantet meg
til hennes barndomshjem i Missouri.
Og så meget var da sløst bort av min formue
at han ikke tjente stort på
å diktere meg mitt testamente.

Lois Spears

Her hviler støvet av Lois Spears
født Fluke, datter av Willard Fluke,
gift med Cyrus Spears,
mor til Myttle og Virgil Spears,
barn med klare øyne og sunne lemmer –
(Jeg ble født blind.)
Jeg var den lykkeligste kvinne
som hustru, mor og husmor;
jeg sørget godt for dem jeg elsket
og gjorde mitt hjem til et hus
hvor det rådet orden og rommelig gjestfrihet:
for jeg gikk omkring i stuene
og i haven
med et instinkt like sikkert som synet,
som om det var øyne på mine fingerspisser –
Ære være Gud i det høyeste.

Byens ateist

Dere unge mennesker som diskuterer
problemet om sjelens udødelighet:
jeg som ligger her, var byens ateist.
Jeg var pratsom og påståelig og vel bevandret
i alle fritenkernes argumenter.
Men under en lang sykdom
da jeg hostet meg til døde,
leste jeg Upanishadene og Jesu poesi.
I mitt indre tentes en fakkel
av håp, anelse og lengsel,
og skyggen som hurtig førte meg
ned gjennom mørkets avgrunner,
maktet ikke å slukke den.
Hør mine ord, dere som lever i sansene
og bare tenker gjennom sansene:
Udødelighet er ikke en gave;
udødelighet er en fullbyrdelse,
og bare de som anstrenger seg til det ytterste,
skal oppnå den.