Plattinger og kunstnerisk pølsevev

Foto: Øystein Thorvaldsen

Den meget omtalte og høyt oppskrytte kunstneren Fredrik Værslev stiller nå ut i Haugar Kunstmuseum i Tønsberg. På denne mønstringen viser han ikke malerier av det modernistisk eksperimenterende slaget. Nei, nå er han blitt mer konkret og materialfiksert, skjønt det er en tråd han visstnok har gnagd på i mange år. De ustilte objektene ligner på paller som man frakter ulike typer varer på, eller en enklere sort for terrasseplatting.

Hele utstillingen består av slike plattinger i forskjellig størrelse, som kunstneren har fått montert opp på veggene med spesialkonstruerte jernknagger. Formen er rektangulær og består av uhøvlede bord som her og der er påført noe tilfeldig farge. De ser velbrukte ut, men er ifølge Haugars kurator en kreativ utforsking og aktualisering av inntrykk fra kunstnerens oppvekst. Har man de rette kontaktene kan slike resirkulerte erindringer bli forvandlet til utsøkte kunstobjekter i et galleri/museum.

Men er det noen vesensforskjell mellom plattingene i Haugar kunstmuseum og de du kan få kjøpt på et hagesenter? Ja, det er en vesentlig forskjell. Værslevs plattinger er jukseplattinger, de er feilkonstruerte. Men det kan skyldes dårlig hukommelse, eller slett håndverk. Trolig er det en kombinasjon, som forteller oss at kunstneren ikke er så nøye med hverken fakta eller estetisk formgiving. Her dreier det seg naturligvis om autentisitet, at plattingene er estetisk troverdige. Visuelt sett er de utiltalende, stygge og taktilt frastøtende om man forholder seg til hva sansene fornemmer.

Her bør vi kanskje stoppe opp og tenke oss om. Da er det på tide å høre hva kuratoren for utstillingen, Erlend Hammer, sier til Tønsbergs Blad om Værslevs objekter. «Arbeidene er en type maleri som ikke alle vet helt hvordan man skal forholde seg til. Selv om dette er komplekst, ambisiøst og avansert maleri, så er det også morsomt. Arbeidene refererer til en visuell kultur som folk kjenner veldig godt, og er laget med veldig mye kjærlighet til den estetikken».

Nå har jeg sett mange malerier og er ikke uvant med fremmedartede formuttrykk, men at disse plattingene skulle synliggjøre noe komplekst, ambisiøst og avansert, er en påstand helt uten rot i den visuelle virkeligheten. Enhver kan se at dette bare er enkle, uhøvlede bord som er snekret sammen og hengt på veggen. Hvor er kompleksiteten, det ambisiøse og avanserte? Og hvor er den visuelle kulturen i de fargeflekkene på plattingene som aldri var kulturelt betinget, men bare skyldtes dårlig renhold og tidens fortærende tann?

Det er mulig kunstneren har tenkt i de baner, men at det bare ble med tankene eller konseptene. For i virkelighetens verden, det vil si galleriets lekre saler, så er plattingene stadig vekk noen ubegavede og ulekre gjenstander. Det er et sansbart faktum. De er ikke kunstverk sett med uhildet blikk. Så hvor kommer estetikken og de kunstneriske kvalitetene fra? Vi er jo vant med at utstillingsgjenstandene selv tar seg av den jobben og at galleriene og museene vurderer resultatet etter faste normer.

Men slik er det ikke lenger. Det er ikke kunstgjenstanden som er utgangspunkt og autoritet i dagens vurderingspraksis, men kuratorene og kunstinstitusjonene. I tråd med den institusjonelle kunstteorien, en amerikansk oppfinnelse, er det kuratorene og andre kunstsakkyndige som bestemmer hva som til enhver tid er høyverdig kunst. De kan, slik kunstsosiologen Dag Solhjell har avdekket, bare peke på en gjenstand og si at den er kunst, så er den et kunstverk. I denne pekeprosessen trenger de ingen annen begrunnelse enn at de har fått tildelt en institusjonell kunstkompetanse.

Når kuratoren Erlend Hammer utpeker Fredrik Værslevs plattinger til betydelige kunstverk, så er det ikke på grunn av gjenstandenes kunstneriske kvaliteter, men fordi han har den institusjonelle kompetansen og makten til å peke og påstå. Det er en udiskutabel dom som publikum må bøye seg for. Værslevs plattinger er ingen interessant mønstring, selv om Haugar Kunstmuseum har store drømmer. Det er vel derfor de har investert mye i å legge helt nye gulv i hvert av Værslevs utstillingsrom. Her er bordkvaliteten og håndverket ypperlig. Uten tvil noe kunstneren burde ta lærdom av.

På den annen side markerer også denne iøynefallende forskjellen mellom gulv og opphengte plattinger et kulturelt stilbrudd. Hvis kunstneren var så opptatt av den kulturelle autentisiteten i sine estetisk ulekre plattinger, så burde vel også gulvene bestått av velbrukte terrasseplattinger. Det ville skapt kunstnerisk troverdighet, men neppe satt fart på salget. Her skjønner man at hele settingen, med et utsøkt gulv og sjuskete plattinger, ikke handler om kulturell autentisitet, men slesk markedsføring rettet mot rike kunder uten kulturell kapital.