Overskriften er hentet fra tittelen på en nylig lansert utredning fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Hensikten med denne utredningen er å avklare det juridiske handlingsrommet for de krav til estetiske kvaliteter i arkitekturen som er formulert i Plan- og bygningsloven. Noe forenklet kan man si at utredningen viser oss hvor viktig og lovbestemt estetikken og de visuelle kvalitetene er i den arkitektoniske utformingen av bygninger og miljøer. Estetikken er altså lovbestemt, følgelig også et sentralt anliggende for saksbehandlere og politikere i den kommunale forvaltningen.

Forfatterne bak utredningen er Fredrik Holth og Nikolai Winge i samarbeid med det internasjonalt orienterte arkitektkontoret ALAB. Holth og Winge er degge eksperter på plan- og bygningsrett og har skrevet flere utredninger og bøker innen plan- og bygningsrettslige temaer. Denne utredningen om arkitektonisk kvalitet i byggesaker er både avklarende og interessant, men først og fremst viktig for den kommunale forvaltningen. Her blir vi informert om hvordan byggesaker, spesielt hva angår arkitekturens visuelle utforming, skal vurderes i henhold til hva lov- og planverket krever.

I følge forfatterne har det de siste årene vært en økende interesse for samtidsarkitekturen. Ikke fordi den er vakker og miljøvennlig, men heller det motsatte, at den er uestetisk og malplassert i de fleste miljøer. Arkitekturopprøret har vært en viktig vekker i så henseende. Det har gjort folk oppmerksomme på hvor få visuelle kvaliteter det finnes i ny, moderne arkitektur, og hvor lite den kommunale forvaltningen gjør får å oppnå en bedre estetisk utforming av nye tiltak, slik lov- og planverk krever.

Det er neppe utslag av kommunal dovenskap eller juridisk sløvhet at nye tiltak helt uten arkitektoniske kvaliteter blir godkjent. Problemet er at både saksbehandlere og politikere her foretar vurderinger som i minimal grad involverer estetikk og visuelle kvaliteter. De mangler den estetiske kompetansen som det juridiske handlingsrommet krever. I så henseende vil vedtaket og byggetillatelsen være ugyldige. På det punkt dreier det seg en faglig svikt i vurderingsprosessen, som selvsagt er til stor fordel for enhver utbygger. At bygget samtidig er en visuell pest og plage for omgivelser og innbyggere blir sjelden tatt med i vurderingen.

Nå står det i både Plan- og bygningsloven og i det kommunale planverk at det tilligger kommunen i visse saker å kunne utøve et fritt skjønn. Det punktet har med kommunalt selvstyre å gjøre, men forutsetter allikevel at ikke hvem som helst kan utøve et estetisk skjønn. I følge forfatterne av utredningen er utøvelsen av et fritt skjønn i vurderingen av et byggs visuelle/estetiske kvaliteter bare gyldig hvis utøveren har faglig kompetanse på estetikkfeltet.

Her skal vi merke oss at de to forfatterne/juristene ikke gir noen definisjon på hva en visuell kvalitet er, heller ikke hva den estetiske kompetansen består i. Det ligger naturligvis utenfor deres juridiske kompetansefelt. På den annen side gir denne formaljussen svært få, i klartekst ingen holdepunkter for saksbehandlere og politikere som stadig må håndtere spørsmål om estetiske kvaliteter i et tiltak. Når man i forarbeidene til estetikkparagrafene i lovverket leser at arkitektonisk kontrast også kan skape visuell kvalitet, så går hele estetikk-kompetansen i oppløsning.

Her har tydeligvis juristene bak Plan- og bygningslovens estetikkparagrafer latt seg dupere av offensive samtidsarkitekter for hvem arkitektonisk kontrast er et strategisk moteord. Er det noe som preger dagens arkitektur i landets små og store byer så er det fravær av så vel estetiske som visuelle kvaliteter, men til overmål sprikende kontrasteffekter. Innenfor den estetiske tenkningen gir en arkitektonisk kontrast ingen visuell kvalitet i seg selv. Den er alltid avhengig av å snylte på andre arkitektoniske kvaliteter, som den av prinsipp kontrasterer, det vil si negerer. Arkitektonisk kontrast er egentlig en form for antiarkitektur.

Et annet viktig aspekt ved den arkitektoniske kontrasten, er at den kolliderer med hva som står i Plan- og bygningslovens § 29-2. Der det poengteres at et tiltak ikke bare skal ha gode visuelle kvaliteter i seg selv men også i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering. Det lover ikke godt om et tiltak basert på arkitektonisk kontrast må tilpasse seg bygde og naturlige omgivelser. Slike krav om tilpasning og plassering har også nedfelt seg i kommune- og arealplaner, der det frie skjønnet har mer en nok med å lokalisere visuelle kvaliteter.

Forfatternes presisering av det frie skjønn anvendt på arkitektur i den kommunale forvaltningen markerer en klar grense mot politisk innblanding. Den estetiske kompetansen kan utøve et fritt skjønn, men bare på fagets egne premisser. Det er som i kunstens verden. Kunsten er autonom og selvstendig så lenge den kan utfolde seg i et fritt samfunn, eller i en demokratisk styrt kommune. Når den faglige kompetansen på estetikkens område ikke blir tatt på alvor og integrert i den kommunale byggesaksbehandlingen slik det kreves i lov- og planverk, så er det ikke til å undres over at det blir bygget boliger og blokker som er blottet for arkitektoniske kvaliteter.

Selv om Holth og Winge behandler en hel rekke andre juridiske temaer og problemstillinger i denne utredningen har de hovedfokus på arkitekturens kvaliteter, og dermed hvilket handlingsrom gjeldende lovverk gir for å sikre arkitektonisk kvalitet gjennom plan- og byggesaksforvaltning. Det juridiske grunnlaget for kravet om visuelle kvaliteter i arkitekturen er egentlig ikke noe nytt, kommunene har bare ikke tatt estetikken og de visuelle kvalitetene på alvor. Det viktigste for politikerne har vært vekst og utvikling. Hvordan bebyggelsen så ut og om den hadde visuelle kvaliteter, var ingen problemstilling.

Vi som har sett og reagert på den hodeløse blokkbebyggelsen i landets små og store kommuner, har naturligvis skjønt hvorfor de arkitektoniske kvalitetene er fraværende. Kommunene mangler selvsagt estetisk kompetanse, men også et spesifikt estetikkfaglig kompetansenivå i sin forvaltningsstruktur, som ikke kan overstyres av politikerne. Det er viktig som Holth og Winge også påpeker, å skape et handlingsrom for gjeldende lovverk som kan sikre arkitektonisk kvalitet gjennom plan- og byggesaksforvaltning. På den annen side gir ikke utredningen noen holdepunkter for å forstå hva visuelle og estetiske kvaliteter er og betyr.

 

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.