Utsnitt fra «Høystakker» av Claude Monet, «Tre solsikker i en vase» av Vincent van Gogh og «Pike med perleøredobb» av Johannes Vermeer. Alle foto: Wikimedia.

Helt siden slutten av 1800-tallet har kunstnerne opponert mot tradisjoner og fortidens formverden. Med jevne mellomrom har de provosert borgerskapet og introdusert nye normer for det kunstneriske. De var politisk radikale og drevet av et behov for å endre kultur og samfunn, men de holdt seg alltid innenfor kunst­institusjonelle rammer. Dermed kunne de også få statlig støtte i sitt kulturelle nedrivnings­prosjekt, selv om det på lengre sikt ville gjøre kunsten både politisk og estetisk uinteressant. Skal man få kunsten på skinner igjen så trengs det en ny type opprør og destruksjon.

De siste meldingene fra kunstmuseer i utlandet tyder på at noe helt nytt er i gjære. Det er sterk kost for dem som er genuint interessert i den store verdens­kunsten. For øyeblikket er det to aksjoner som har vakt særlig oppmerksomhet. Den første ved Nasjonal­museet i London, den andre ved Museum Barberini i Potsdam, Tyskland. I London-museet prøvde aksjonistene å ødelegge det berømte maleriet «Sunflowers» av Vincent van Gogh – i Potsdam-museet et like berømt maleri, «Les Meules» av Claude Monet.

Begge steder var fremgangs­måten beslektet. Malerienes skulle tilgrises, i London med tomatsuppe, i Potsdam med potetstappe. Deretter limte aksjonistene seg til veggen og ventet på presse og politi. Etter hvert ble det klart at de protesterte mot olje­utvinning og klimakrise. Men hvorfor da ødelegge olje­malerier, som bare har vært til glede for alle kunst­interesserte. Hvis de kvinnelige aksjonistene hadde vært konseptuelle kunst­studenter så hadde hærverket hatt en viss relevans, som en fornyet akkumulering av modernismens ikonoklasme og fortidshat.

Aksjonistens valg av motiver er også interessant i et klima­perspektiv. Begge bildene viser vakre natur­utsnitt som kunstnerne har formgitt med omtanke og stor sanselighet. På en måte uttrykker de en ideal­tilstand i kunstnerens blikk der naturen blir løftet ut av natur­tilstanden. I et større perspektiv er det en opplysnings­tilstand som aksjonistene lukter har noe med utvikling og sivilisasjon å gjøre: altså det motsatte av klimakrise og jordens undergang.

For disse aksjonistene ligger det selvsagt i premissene at maleriene må tilgrises og skjules, og da tar man hva man har i hus: stappe og suppe. Heldigvis var bildene beskyttet av glass, så noen skader på maleriene ble det ikke. Å redde verden med suppe og stappe er en god ide om man sender maten til sultne barn i u-land, i så fall er det sammenheng mellom mål og midler. For aksjonistene var ikke kunst­vandalismen et mål, men et mediestunt (virkemiddel) som skal få folk til å forstå at verden snart går under.

I skrivende stund kommer det melding fra Nederland, fra Mauritshuis Museum, om et nytt maleristunt. Tre aksjonister har her kastet en ubestemmelig væske på det berømte maleriet «Pike med perle­øredobb», malt av Johannes Vermeer i 1665. Bildet var også her beskyttet av glass. Deretter limte aksjonistene seg fast til veggen i påvente av politi og presse. Hensikten med aksjonen er å protestere mot olje­utvinning, tydelig fremhevet på deres hvite T-skorter der det med store bokstaver står skrevet «just stop oil».

Det forundrer meg at denne formen for provokasjon mot museer og verdens­berømte kunstverk ikke har skapt reaksjoner i kunstner­kretser. Her kommer provokatører og utfordrere inn fra sidelinjen og kaster suppe, stappe og medielys over en verdens­kunst som den radikale samtids­kunsten har foraktet og nedvurdert i over hundre år. På en måte er aksjonistene den nye avantgarden som vil avvikle hele kunst­historien og samtidig profilere seg som verdens mest radikale konsept­kunstnere. Stikk den, eller stikk av.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!