Det har gått noen generasjoner siden den klassiske tenkningen og formoppfatningen hadde noe fotfeste i norsk kunst og kulturliv. De klassiske idealene dyrkes nok i enkelte miljøer, men noen oppdatering og videreføring av slike historiske tradisjoner ser vi lite til. Odd Nerdrum og hans mange elever har holdt den figurative gløden og en slags klassisk malerstil ved like i flere tiår, uten at de har fått noe gjennomslag i norsk kunst- og kulturliv. De har ikke bare hatt tidsånden mot seg, men også et fortidshat som bryter ned enhver historisk verdi.

Nettstedet Sivilisasjonen, med formål å gi de klassiske idealer og verdier en fornyet aktualitet, presenterte forleden den første utgaven av sitt kunstmagasin, en lekker trykksak med flotte bilder og interessant kulturstoff. Redaksjonen består av en yngre generasjon ildsjeler som brenner for det klassiske i kunst og kultur. Redaktøren Carl Korsnes er utdannet filosof med en mastergrad i matematisk filosofi.

Siden Sivilisasjonen nå har blitt et synlig medium i det norske kulturlivet, og ikke bare en blinkende stjerne på den digitale netthimmelen, var det naturlig for Doc-TV å gi redaktør Carl Korsnes en visuell talerstol i dialog med Documents Hanne Herrman. Jeg fulgte samtalen med interesse, mange av temaene og problemstillingen lå innenfor min fagkompetanse i kunsthistorie og estetisk tenkning. Det slo meg ved flere anledninger at redaktør Korsnes etterlot noe å ønske når det gjaldt moderniteten og de klassiske idealenes gjennomslag i bestemte historiske epoker.

Gjennom hele middelalderen var både arkitekturen og billedkunsten lite preget av klassiske idealer. Allikevel ga de uttrykk for skjønnhet og stilistisk særpreg, men på en helt annen måte enn det klassisk gresk-romerske. Man ser det mest tydelig i gotikkens arkitektur, skulptur og glassmalerier. Her er det den kristne troen og teologien som styrer formgivning og meningsinnhold. Det er først i renessansen at de klassiske idealene får gjennomslag og blir normgivende i noen hundreår fremover.

I dette lange tidsrommet frem mot opplysningstiden pågikk det allikevel jevnlig diskusjon om hvilke kvaliteter og uttrykksverdier som var mest klassiske. Barokkmaleriets chiaroscuro-teknikk, slik vi ser den anvendt i Odd Nerdrums bilder, var ikke en klassisk ingrediens, men en ny visuell retorikk som i spillet mellom lys og mørke uttrykte 1600-tallets sjelelige uro og traumer. Det er ikke så enkelt å se nedslaget av klassiske ideer og idealer i den europeiske kunst- og arkitekturhistorie. Heller ikke er det enkelte å se hvilke ideer som i dag er relevante.

I samtalens løp streifet Korsnes og Herrman stadig innom modernismen i arkitektur og billedkunst. Korsnes hadde noen gode poenger om samtidskunsten, som etter hans mening bare var opptatt av å bryte med kunstneriske verdier og normer. Bruddet med det gamle og jakten på det nye har en lang og traurig historie, spesielt innenfor billedkunsten, som på midten av 1800-tallet startet et politisk nedrivningsprosjekt om å bli kvitt all borgerlig kultur. Dette radikale prosjektet driver fortsatt med å nedbygge restene av borgerlig kunst og kultur, men også å dekonstruere det som er igjen av landets historiske tradisjoner.

Hanne Herrman hadde et svare strev med å utfordre redaktør Korsnes på den moderne tidens kunstuttrykk, som ikke helt passet inn i de klassiske idealene, men det ga lite utbytte. På det punkt trengtes en fagkompetanse som en master i matematisk filosofi åpenbart manglet. Dette ikke som kritikk, men ment som en påpekning av at kunstmagasinets redaksjon trenger mer historiekunnskap om hvordan de klassiske idealene forvandles og videreføres innenfor rammene av det moderne prosjekt, også kalt moderniteten.

Her tenker jeg spesielt på opplysningstidens gyldighetstenkning, der den klassiske inndelingen i «det sanne, det skjønne og det gode» blir tildelt egne og selvstendige gyldighetsområder. Denne gyldighetsfordelingen gjør det enklere for oss å forstå og forsvare kontinuiteten i det klassiske, samtidig som vi kan utvikle kritiske redskaper for å bekjempe historieløsheten og den estetiske dekonstruksjonen i samtidskunsten. Om de klassiske idealene vil overleve, beror ikke bare på at noen dyrker det klassiske i skjermede miljøer, men at den også forsvares mot permanente angrep på politisk nivå. Enten de kommer fra pengesterke høyreliberalister eller venstreradikale kulturvandaler som finansieres av statskassen.