Paul Grøtvedt 
Titian, The Punishment of Tythus (1549)
Prinsippet om «armlengdes avstand» er nærmest blitt en grunnlov for å regulere samspillet mellom bevilgende myndigheter og kulturfeltet. Her insisteres det på at politikken må holde seg unna den faglige selvstendighet og frihet, som er kjernen i de kunstneriske og kulturelle aktiviteter. Poenget med en slik avstand, og gyldigheten av den, ligger selvsagt i troen på at kulturens frihet og autonomi er viktig for samfunnsutviklingen. Men vi skal merke oss at det er Staten og den politiske etikken som garanterer for den, i kraft av å være et selvstendig gyldighetsområde.
Slik dagens kunstnere og kulturarbeidere praktiserer dette prinsippet, er det ensidig og alltid i favør av dem. Dette er feil og uholdbart, for politikerne på sin side har like mye krav på den samme avstandsmarkeringen som beskytter kunsten. Det er dette gyldighetsfordelingen mellom moralen, kunsten og vitenskapen handlere om, nemlig gjensidig respekt og faglig frihet. Situasjonen er nå blitt slik at det bare er kunsten som kan påberope seg prinsippet om «armlengdes avstand» og dermed kreve full frihet fra andres innblanding, i særdeleshet politikken.
Går vi tilbake til 1700-tallets opplysningstenkning, da filosofene utformet moderniteten, poengterte de også at moralen og vitenskapen, i tillegg til kunsten, representerte slike gyldighetsområder, og at de tre sto i et gjensidig forpliktende forhold til hverandre. Det interessante ved denne tredelte gyldighetsfordelingen er forholdet mellom dem. Fordi moralen, kunsten og vitenskapen ble tildelt frihet og autonom status, kunne ingen av dem blande seg inn i de andres respektive ansvarsområder. Her hersket det gjensidighet i regelen om armlengdes avstand, en nødvendig ordning som hindret at de andres frihet og autonomi ble krenket.
Denne gjensidigheten og respekten for hverandres gyldighetsområder har vært viktig for samfunnsutviklingen helt frem til i dag. Moralen og vitenskapen har stort sett holdt seg på matta, men ikke kunsten. Allerede tidlig på 1800-tallet blandet kunsten seg inn i samfunnsmoralen og politikken. Kunstnerne var avantgarde og definerte seg selv som politiske aktører og overdommere i samfunnsutviklingen. Det er denne politiserte selvoppfatningen som dominerer i dagens kunstfelt, og krever at politikerne må holde seg på armlengdes avstand.
Sitasjonen er helt absurd og burde tilsi at det nå er kunstnerne som må holde seg en armlengdes avstand unna politikken. Det er et historisk faktum at kunstnerne gjennom mange ti-år har misbrukt sin faglige status og autonomi. På den ene side har de presset Staten for stadig mer økonomisk støtte, på den andre invadert og forvandlet kunsten og kulturfeltet til en beitemark for radikale kunstnere. Det er nå på høy tid at politikerne setter kunstnerne på rett plass. For de kan ikke kreve full frihet for seg og sitt fag uten at de respekterer friheten og handlingsrommet til politikerne. Dette er dobbeltmoral.
På en måte har kunsten allerede forlatt sin kunstneriske posisjon og autonome status. Problemet er at den ikke lenger representerer noen spesifikk gyldighet med normative pretensjoner. Dermed kan den hverken kritisere sin egne kunstuttrykk, eller den styrende politikken og samfunnsmoralen. Historisk sett har politikken og samfunnsmoralen styrket sin sosiale betydning og faglige egenart, det samme har vitenskapen. De har begge insistert på sin frihet og autonomi, og respektert prinsippet om armlengdes avstand. Kunsten derimot, og særlig samtidskunsten, vet ikke lenger hva den skal drive med, annet enn politikk.
Det kunstneriske gyldighetsområdet har over tid smuldret opp og mistet sin faglige identitet og profesjonalitet. Ser vi på samtidskunsten så er den så gjennompolitisert at avstanden til det politisk/moralske gyldighetsområdet er en vits. Vi kjenner jo parolen om at «all kunst er politikk», for ikke å si pengepolitikk. Og da nærmer vi oss sakens kjerne i denne diskusjonen om armlengdes avstand, at dagens kunstneriske engasjement ikke har full frihet før avstanden til de statlige støtteordninger er lik null.
