Det er nok mange som ikke har fått med seg at juryeringen av de innsendte arbeidene til årets Høstutstilling ble gjennomført etter helt andre prosedyrer enn tidligere. Antallet innsendte arbeider og antatte verker, henholdsvis 2.500 og 118, var nok som forventet, selv om vurderingsmetoden var endret. I denne årlige høstslaktingen blir det uansett mange skuffede kunstnerspirer, for Høstutstillingen er en meget populær utstillingsarena for unge og uetablerte kunstnere som vil vise sitt talent. Det er nemlig fri innsendelse, så hvem som helst kan søke.

I følge utstillingskatalogens forord så har altså juryen i år gjennomført en digital vurdering av hvert enkelt verk. Det innebar at jurymedlemmene ikke lenger behøvde å møtes i hovedstaden, men kunne gjennomføre kvalitetsvurderingen via nett og på skjerm i sin egen stue. Denne nyordningen er oppsiktsvekkende og kritikkverdig. Jurymedlemmene har her ingen mulighet for å vurdere verkets maleriske stofflighet og følsomme fargenyanser i overflatestrukturen. Det gjelder også andre visuelle billedkvaliteter som samlet sett viser hvor håndverksmessig profesjonell søkeren er.

Når denne håndverksmessige profesjonaliteten ikke er tilstrekkelig avlesbar på skjerm så vil også vurderingen av verkets kunstneriske kvaliteter være ufullstendig. Med andre ord så har ikke Høstutstillingens antatte og refuserte arbeider fått en faglig seriøs vurdering. Det dreier seg om en fusjonert sanselighet som vibrerer i verkets overflate, og som kunstnerens profesjonelle håndlag har gitt estetisk liv. Denne håndgripelige estetikken har vært et grunnprinsipp i Høstutstillingens juryer siden første gang i 1882.

Da jeg tidlig på 70-tallet som akademielev ble spurt av juryleder for årets Høstutstilling om å bære verker til og fra, fikk jeg et godt innblikk i juryens arbeid. Ingen av dem satt stille på en stol, de beveget seg rundt kunstobjektet, gikk tett innpå, og diskuterte heftig og inngående om alle aspekter ved verket, særlig den håndverksmessige tilvirkningen og det estetiske formuttrykket. Situasjonen var preget av intenst nærvær og innlevelse, som om verket var et levende vesen de førte en dialog med.

Denne vurderingsdimensjonen av nærvær og innlevelse har NBK og Høstutstillingen nå satt en strek over. Man skjønner jo at den tradisjonelle juryprosessen var tid- og ressurskrevende, men den ga alltid verket frihet og full talerett. Fra i år av er denne estetiske dialogen i juryens kvalitetsvurdering ubrukelig og utdatert. Dermed forsvinner også muligheten for å betone den håndverksmessige profesjonalitetens sanselige nærvær. Et nødvendig vilkår for at både ideer og konsepter skal kunne inkarnere på en estetisk adekvat måte.

Nå har ikke jeg noe i mot digital kommunikasjon av kompleks visuell informasjon, men den har sine begrensninger, spesielt hva angår kroppslig og sanselig interaksjon. Menneskets fysiske væremåte fungerer fordi ånden alltid er nærværende og i beredskap. Slik også med kunstverket, det er alltid i beredskap fordi håndens og åndens nærvær er innstilt på kommunikasjon med et spørrende subjekt. Filosofen Hegel ville ha sagt det på en annen måte, at ånden blir taus om ikke materialiteten får tale.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!