Akademiseringen av de praktisk rettede høyskolene vitner om dårlig innsikt i hva disse profesjonsutdanningene har som mål og gjøremål. Både institusjonene og studentene har problemer med å omstille seg til teoretisk skolering og vitenskapelig tankegang. Deres primære oppgaver i fremtidige stillinger, enten de er sykepleiere, lærere eller journalister har en praksisfunksjon som i prinsippet ikke skal drive forskning og vitenskap. På hvert sitt fagfelt er de praksisorienterte, hvilket er tyngdepunktet i profesjonen.

Det finnes også andre høyskoler som ligger enda mer fjernt fra teoretisering og akademisk forskning, henholdsvis kunsthøyskolene og musikkhøyskolen. Utgangspunktet her ligger i de personlige evner og den skapende aktiviteten. To sentrale forutsetninger som i en faglig utdanning på høyskolenivå bør hegnes om og styres med henblikk på en stimulering og utvikling av studentenes kreativitet. Dette må være hovedmålet, samtidig som det trengs supplerende kunnskaper fra tilstøtende fagfelter.

I løpet av de siste 30 årene er kunstutdannelsen akademisert etter malen fra universiteter. Nå må studentene ha en mastergrad, gjerne også en doktorgrad med forskningspraksis som gir mulighet for stillinger på professornivå. Alt er tilpasset universitetsmodellen og den teoretiske tankegangen med innbakte stillingsstrukturer og hierarkisk kompetanse etter IQ-kriterier. I denne målrettede prosessen fordamper den kunstneriske kreativiteten som dermed ikke blir målbar ut fra estetiske normer.

Denne skjevfordelingen mellom det sanselig kunstneriske og abstrakt teoretiske gir spesielle utslag i ansettelser ved kunsthøyskole og musikkhøyskole. En søker må minst ha doktorgradskompetanse og dokumentert forskningspraksis for å kunne få en professorstilling. Det holder ikke med en kunstnerisk praksis på høyt nivå og ditto status i nasjonalt og internasjonalt kunstmiljø. Du må også dokumentere master- og doktorgrader, samt forskning og pedagogisk praksis.

Dette er hinsides vett og forstand når det gjelder fag som kunst og musikk. Da jeg på tidlig 70-tall var student ved Statens Kunstakademi var professorene meget kjente og aktive kunstnere i det norske kunstfeltet. De hadde ingen annen utdannelse enn Kunstakademiet, med unntak av noen som kanskje også hadde gått på Kunst- og håndverkskolen. Dessuten var de bare ansatt på åremål. Slik hadde det vært siden Kunstakademiet ble opprettet i 1909. I ettertid med en lærerstab bestående av landets mest kjente kunstnere, som veiledet og inspirerte en lang rekke begavede kunstnerspirer.

Bruken av åremål ved en slik kunstutdanningsinstitusjon var en selvfølge. Kunstakademiet ønsket en sirkulasjon av ansatte kunstnere for å tilby elevene et bredere utvalg av kunstfeltets uttrykksformer, dessuten å fange opp nye kreative impulser. Da var det selvsagt at de ikke ble sittende i for mange år. I Kunsthøyskolen og på Musikkhøyskolen er nå stadig flere stillinger faste og det er krav om at de åremålstilsatte også skal få samme status. Dermed utestenges nye impulser og kreativiteten sementeres. Alt for at staben skal kunne bli sittende i fete stillinger til det kunstneriske visner på rot.

Argumentet for å droppe åremålsstillinger er at som fast ansatt kan du forske og fornye deg kunstnerisk i jobben. Det hevdes å være en myte at du blir mer kreativ ved å være fri fra åremålsjobben, mens du i en fast stilling derimot er trygg på å kunne være mer avslappet og skapende i det lange løp. Klart det er kjekt å få fylt opp kontoen hver måned, men om det gir mer futt til de kreative kreftene, enten på kort eller lang sikt, er høyst usikkert. Hvem har vel hørt om en statsansatt kunstner i livslang gjerning som har kjørt på høygir.

Nå er jo dette et nymotens påfunn med intellektuell profil og akademisk status, dessuten store ambisjoner om å løfte det kunstneriske til historisk nye høyder, men prestasjonene de siste 30 årene er ikke akkurat lovende. Derfor kan et lengre historisk tilbakeblikk være nyttig. Hvis man blar i en bok om europeisk kunst fra de siste 700 år, da kunstnerne bare jobbet på oppdrag eller på eget initiativ, så ser man en ufattelig mengde mesterverker. Og det er bare et minimalt utvalg.

Kunsthistorien viser oss det ypperste av estetiske prestasjoner som det ikke finnes snev av i dagens kunstliv. Til tross for at disse frie begavelsene ga oss den kunstneriske målestokken og begrunnelsen for en kunstfaglig profesjon på høyt nivå, for ikke å glemme alle de statsfinansierte kunstinstitusjonene, blir mesterskapet nå stemplet internt som en myte. Dette er ren historieforfalskning. Uten den historiske forankringen og målestokken har ikke utdanningen noe å bygge på annet enn å akademisere og byråkratisere studentens næringsvett.

I det perspektiv blir det maktpåliggende å kjempe for faste stillinger og fete lønninger, i den tro at man kan forske seg til kunstnerisk mesterskap. Det er ikke vanskelig å se at myten her har skiftet beite og nå brukes for å rettferdiggjøre en nivellering av den kunstneriske profesjonaliteten. Strategien har vært effektiv. I dag er alle kunstnere, konseptuelle sådanne, og de utforsker verden og virkeligheten på selvets grunn. Men vi ser aldri et mesterverk, annet enn i kunsthistoriebøker, som ennå ikke er satt på indeks.