Profesjonelt maleri med endimensjonal mening

«Natt i skytterhuset II»

Maleren Leonard Rickhard har en høy stjerne i det norske kunstfeltet. Han er populær hos gallerister, samlere, kritikere og den kunstfaglige ekspertisen. Til tross for at han er en figurativ billedkunstner, om enn nokså spesiell, er han stueren i alle kunstmiljøer. Det har han vært helt siden han debuterte på 70-tallet og med årene befestet sitt ry som en unik billedskaper med et meningsladet innhold i sine malerier. Derfor har han også hatt store utstillinger i de fleste av våre prestisjefylte kunstinstitusjoner med mange innkjøp.

Leonard Rickhard har nå passert 75 år og er fortsatt meget aktiv på utstillingsfronten. For tiden viser han en større mønstring malerier i OSL contemporary på Frogner i Oslo. Det er en stram og stringent utstilling som på en presis måte synliggjør kunstnerens konseptuelle grep om motiver og maleriske virkemidler. Med tanke på at Rickhard er en figurativ kunstner virker formuleringen nokså abstrakt. Det er den for så vidt, men ser vi på motivene og deres utforming, den forenkling av figurer, rom og koloritt som kunstneren tilstreber, så skjønner vi at Rickhard ikke maler det han ser og sanser, men det han tenker om virkeligheten.

Dette preger hans motivkrets i detalj. Leonard Rickhard maler en konseptuell forståelse av virkeligheten, der det han ser og sanser blir forenklet til et skjematisk virkelighetsbilde. Det er som om den sanselige fylden blir sugd ut av levende vesener og velkjente former. Alt fremstår som substansløse figurer, så også naturen og rommet omkring. Maleriene virker som illustrasjoner til boken «Mekaniseringen av verdensbildet» (1961), skrevet av den hollandske filosofen E. J. Dijksterhuis.

Leonard Rickhards malerier er et særtilfelle innenfor den figurative billedkunsten. Her er det ikke snakk om en motivkrets basert på sansningens fylde, men en tenkt og fortynnet virkelighetserfaring. I disse motivene introduserer Rickhard en rekke moderne, teknologiske elementer, som elektriske ledninger, verktøy, apparater og kjøretøy, ofte militære sådanne. I det hele tatt en teknisk gjenstandstype tømt for sanselighet og naturgitt fylde.

Denne skjematiske figurfremstillingen i spann med rasjonell teknologi får sin fulle mening i kunstnerens fargebruk. Den er dempet, avstemt og kjølig, som om hele billedrommet har en stillestående atmosfære preget av emosjonelt fravær. Det er bare tingenes egen abstrakte mening som taler, ut fra et blikk som er distansert i forhold til den menneskelige persepsjon. Vi må umiddelbart justere vårt blikk og vår tanke i møtet med Rickhards malerier. Vi må på en måte tørrlegge vår sansning og godta en tenkt virkelighet.

Det er vel nettopp dette momentet av tørrlagt sansning og konseptuell synlighet som tiltaler kunsteliten og gjør Leonard Rickhards figurative maleri stuerent. På den annen side kan jo også hans malerier betraktes som sivilisasjonskritiske kommentarer, at vi oppfatter dem som en grunnleggende visuell kritikk av den moderne, endimensjonale virkelighetsforståelsen.

Etter mitt skjønn er dette en altfor positiv vurdering av verkenes meningsinnhold. Selv om Rickhards malerier er teknisk profesjonelle og visuelt delikate, er de også entydige. Både den kjølige koloritten, de tekniske rekvisittene, naturklisjeene og den kliniske romstrukturen uttrykker i sum en tilstrebet rasjonalitet som er typisk for det moderne menneskets endimensjonale virkelighetsoppfatning.