«Potemkinby»
Foto: Nasjonalmuseet

Aftenposten har fått en ny kunstkritiker, Yngve Sikko, som ikke er redd for å fastslå hva som er god kunst og ikke holder kunstneriske mål. I sin anmeldelse av «Potemkinby», en installasjon laget av den kubanske kunstneren Juan Andrés Melinés Benito (anmeldt på document.no 23/11), går han rett på sak og vender tommelen ned. Denne installasjonen er ikke kunst, hevder han, helt i strid med hva Nasjonalmuseet og Oslo Kommunes høykompetente kuratorer og andre fagfolk har kommet frem til. På den annen side vil han nok få bred støtte av byens innbyggere.

At avisen har engasjert en kunstkritiker som så radikalt motsier den norske kunstelitens mest betrodde portvoktere, er rett og slett oppsiktsvekkende. Aftenpostens kunstkritikere har i mange tiår gitt uttrykk for det samme intetsigende kunstsynet som har vært enerådende i kunstfeltet. Kunstkritikerne i det hele tatt synes å være indoktrinert av en estetisk norm, der alt og helst ingenting kan være høyverdig kunst. Det samme ser vi i innkjøpskomiteer og stipendieutvalg, og ikke minst i utstillingsprofilen til kunstnerstyrte gallerier.

Det er overraskende at Aftenposten nå har våget å satse på en kunstkritiker som faglig sett bryter med den norske kunstmakten og dens estetiske normer. Trolig er det et engangstilfelle, og at Yngve Sikko ganske raskt vil bli presset inn i den endimensjonale folden igjen. På facebook-siden til Galleri Noplace, et utstillingssted som tidligere har promotert den kubanske kunstneren, får Aftenposten og avisens kunstkritiker så øra flagrer. Galleriet frakjenner Yngve Sikko enhver kompetanse på kunstens og kritikkens område.

Det er et nådeløst fagdrap så plumpt og ubegrunnet at man lurer på om de fire galleristene har mistet vettet. Skjønt det er vel mer næringsvettet som er blitt krenket og nå forventer at avisens redaktør sparker sin ferske kritiker. Situasjoner er velkjent. Da jeg på 70-tallet var kunstkritiker i Morgenbladet og skrev kritisk om Jacob Weidemanns malerier, ringte en skipsrederfrue til redaktøren og forlangte meg sparket. Ekteparet hadde investert millioner i Weidemanns kunst og jeg ødela markedsverdien. Men Morgenbladet holdt stand.

Når Noplace-galleristene omtaler Yngve Sikko som en «Bortskjemt drittunge som ikke forstår seg på kunst» og hevder at «Aftenposten har mistet all sin integritet», så ser vi av deres argumentasjon at den ikke akkurat røper høy intelligens, bare aggresjon og maktbehov. I denne situasjonen har Sikko ingen ting å frykte. Hans kunstbegrep og kriterier er av samme sort som i kunstfeltet for øvrig, nemlig at de sier ingenting om kunst.

I sin anmeldelse av «Potemkinby» lister han nemlig opp en rekke kriterier for hva som er god kunst. «God kunst bør vise oss noe nytt, eller noe gammelt på en ny måte. Helst må den være fascinerende eller til nøds fin å se på. Den må også ha evne til å skape en reaksjon. Det beste er hvis vi lar oss berøre av den. God kunst stiller oss også spørsmål. Den får oss til å tenke over det vi tar for gitt. Den aller beste kunsten åpner verden for oss. Den gjør oss litt ekstra var, også i timene og dagene etter å ha sett den».

Det mest iøynefallende ved disse kriteriene er at så å si ingen av dem er spesifikke for kunstobjekter. Nesten alt vi kjøper av store og små bruksgjenstander kan ut fra Sikkos kriterier få status som kunstverk. Slik er også kunstfeltets definisjon av kunst: Alt kan være kunst. Sikkos kunstkriterier passer dermed som hånd i hanske til det kunstsynet som dominerer det norske kunstfeltets maktinstitusjoner.

Hvordan Sikko har kommet frem til en så negativ konklusjon om verket «Potemkinby», og på de samme premissene som hele kunstfeltet orienterer seg etter, er litt av en gåte. Enten taler han med to tunger og er en trojaner, eller så skjønner han ikke hva han skriver. Man kan selvsagt vende tommelen ned for nevnte installasjon, men det kan bare gjøres ut fra kunstkriterier som er spesifikke for den objekttypen man skal vurdere. Hvilket innebærer at man også må ta utgangspunkt i de estetiske kvalitetene som er synlig implementert i verket.

Problemet med mye av samtidskunsten, og spesielt installasjoner og konseptkunst, er at disse ikke har noen verkkarakter. «Potemkinby» er av den sorten, som bare viser oss en tilfeldig opphopning av bygningselementer. Her finnes hverken kunstneriske kvaliteter eller et organisert verk. Yngve Sikko har sikkert reagert spontant på dette skrotet, men han mangler relevante begreper og kriterier for en kunstnerisk vurdering. Det holder ikke med noen generelle begreper som kan treffe det meste av verdens inventar.

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her. Vi pakker og sender for deg.

Årets julegave! Kjøp Kents bok om klimahysteriet her.