Kunstnere med blikk for nordnorsk naturskjønnhet

Karl Erik Harr, «Fra Henningsvær»

I Bærum Kunstforening har galleriet hentet inn tre søsken med lang fartstid som billedkunstnere. Eva, Jan og Karl Erik Harr er velkjente og godt innarbeidede navn i norsk kunstliv. Alle tre er solid rotfestet i nordnorsk natur og kultur og blir beundret for sin kunstneriske tolkning og formidling av landsdelens vakre og komplekse egenart. Nå presenterer de seg samlet med hvert sitt utvalg av malerier og grafikk, et trekløver med stor sans for naturgitt skjønnhet og håndverksmessig profesjonalitet.

Karl Erik er den eldste av de tre søsknene, og naturlig nok den som i årtier har gått i bresjen for at et figurativt maleri skal ha livets rett i det norske kunstfeltet. Med tanke på den massive motstanden, for ikke å si motvinden i storms styrke som figurative kunstnere ble rammet av allerede på 60-tallet, har Karl Erik stått den av. Det slår meg at mange av hans malerier av opprørt hav og frådende bølger kan være sinnbilder på en kunstners kamp mot kulturkreftene og tidsånden.

Den realistiske formgivningen tyder da også på at kunstneren Karl Erik Harr fronter virkeligheten og naturkreftene på en direkte måte. Hans mange panoramabilder og nærstudier av natur og landskap nordpå trekker oss da også inn i et sanselig univers der visuell klarhet og poetisk presisjon har gitt kunsten de rette kvalitetene. I så henseende har han hatt et helt annet kunstnerisk prosjekt enn sine to søsken, som i beskjeden grad har fulgt i Karl Eriks realistiske fotspor.

Jan Harr er en fullbefaren romantiker, ikke av den gamle sorten, men den ny-romantiske fra tidlig 1900-tall. Her har kunstneren funnet en dyp og varig inspirasjon i Harald Solbergs og Teodor Kittelsens stemningsladede billedverden. I likhet med ny-romantikerne finner Jan Harr ofte sine motiver når dagen er på hell. Da er det gjerne skumring med svinnende lys, en perfekt tilstand for en kunstner med blikk for nordnorske blomsterenger og snødekte fjell og den naturmagien som livner til ved dagens slutt.

I dette maleriske perspektivet briljerer Jan Harr med stadig større innlevelse og koloristisk raffinement. Her mangler det ikke på ressurser og råstoff til å skape naturskjønnhet og poetiske stemninger i ethvert motiv. Jan Harr legger alltid vekt på naturfølelsen og sansningens varhet for den indre forvandlingen av syn til billedsyn. Den slags gir et forfinet maleri av høyst meditativ karakter.

Eva Harr ligger tettere opp til Jans billedsyn enn broren Karl Erik. Hun er også en overvintret ny-romantiker, som særlig ser sitt motiv i skumringslys og blåtoner. Her er det ikke så mye blomster i det nordnorske landskapet. Den storslagne naturen fremstår mer som en mektig bakgrunn for noe spinkelt og menneskeskapt – et forlatt og ensomt hus i et øde landskap. Særlig i sine grafiske trykk får hun frem en sår fortidslengsel som klinger av melankoli. Det er vakkert og samtidig tidsbevisst, ikke bare fordi tiden går, men at så lite består.