Marx Brothers A night at the opera
Fra norsk litteratur er bukkeritt av lett forklarlige grunner vesentlig mer omtalt enn tilsvarende på tigerryggen, ikke minst takket være uforlignelige Ibsen, men ubalansen vil kanskje endre seg etter hvert som flerkulturen farger de skrivende klassers uttrykkspraksis. Mitt lille bidrag i sakens anledning tar utgangspunkt i følgende Poul Hartling-sitat; Danmark ligger tross alt nærmere tigerland enn Norge gjør det sånn rent geografisk, så der har de formodentlig bedre greie på slikt: «Politikk er som å ri en tiger. Henger du på, blir du ført lenger og lenger inn i jungelen. Faller du av, blir du spist».
Stilt overfor valget mellom disse to onder, fortoner vel fall fra tigerryggen seg som det aller verste; å lykkes er, nært sagt som vanlig, å foretrekke fremfor å mislykkes selv om fortapelse i jungelland heller ikke er direkte fristende. Men hvordan entrer overskriftens ryggesløshet, det å være uten mannsmot eller etisk ryggrad, metaforen? Jo, jeg ønsker å tillate meg et avsluttende hjertesukk om sommersaken som under noen uker fylte norske medier da Hans Geelmuyden begikk den grusomme synd å påpeke det som for de aller fleste av oss er selvsagt, nemlig at kebab-norsk ikke representerer et tilstrekkelig språklig kompetansenivå for å kunne gjøre gagns arbeid innen kommunikasjonsbransjen. Selv om mannen etterpå gjorde alt man i det postmoderne Norge skal og må gjøre i slike situasjoner – han samtidig fossrodde og la seg flat, hvilket i et ergonomisk perspektiv må sies å være alt annet enn enkelt -, så hjalp det ikke: Den hvite, gamle mannen måtte trekke seg som konsernsjef da den ene politisk überkorrekte «samarbeidspartneren» etter den andre valgte å markere avstand til firmaet. Den nye PR-sjefen i Geelmuyden-Kiese, danske Karne Lykkebø, omfavner ifølge Lars Akerhaug woke-kulturens krav om retningsriktig «change!» på en langt mer aktiv måte enn forgjengeren maktet. Under overskriften «Det med liten skrift i samfunnskontrakten» legger hun for dagen en grunnholdning så elastisk at den utvilsomt fremstår som ryggesløs: «Først av alt står det at du trenger å lese den på nytt hvert år, hver måned og hver uke. Kravene vi som samfunn stiller til organisasjoner og virksomheter endrer seg i supersonisk hastighet. Kjønn, identitet, etnisitet, ulikhet og klima er debatter som raser med stormstyrke, og tiden fra en debatt til et folkekrav er ikke lenger år, men dager. Det er som om samfunnet har fått en hær av Greta Thunberger med hver sin agenda, og med en rakettmotor på ryggen. Det betyr revolusjoner, ikke evolusjoner, som vi er vant til».
At «kjønn og klima og sånt» nå er blitt debatter ifølge den nyutnevnte, får så være; jeg skal ikke bli gammeldags i språkkravene. Viktigere er at damen helt uten motforestillinger omfavner et nytt og ekstremdynamisk samfunnsklima drevet frem av noe som rent intellektuelt mest minner om Brownske bevegelser; innen en slik evig runddans av skiftende sannheter og fleksible virkelighetsoppfatninger er det at den nye PR-sjefen lover å kunne tilby sine og firmaets kommunikasjonstjenester, de være seg med eller uten kebab-bismak. Gitt en slik programerklæring burde ordkombinasjonen av ryggesløshet og tigerritt bli lett å forstå, for hva er det ikke Lykkebø og hennes likesinnede næringslivsledere prøver å gjøre?
Jo, forretningsidéen er å snakke de ropende etter munnen, bidra med alt det de utagerende forlanger, samt i det hele tatt være ettergivende overfor samtidskravene uansett hvor urimelige disse måtte være i et videre, for ikke å snakke om evig, perspektiv. Slik kan man bli rik og spise godt samtidig som man møtes av mengdens applaus. For man leverer akkurat de varene som etterspørres, inklusive «fake» etikk og politisk opportune løsninger for dem som går inn for revolusjon i stedet for evolusjon, samme hva sluttresultatet måtte bli. De ivrige, liksom-etiske selgernes tidsperspektiv strekker seg øyensynlig ikke lenger enn til den egne nesetippen avslørende en holdning som ble strålende sammenfattet av Groucho Marx, for øvrig uten sammenligning den mest innsiktsfulle Marx jeg kjenner til: “Those are my principles, and if you don’t like them… well, I have others.”
Hvis ikke slikt er et vaskeekte eksempel på ryggesløshet, så er intet det. Og merk dessuten vel, poenget kan ikke understrekes nok: Slik oppfører opportunistene innen det postmoderne næringslivet seg samtidig med at de leverer munnsvær om hvilke fortreffelige etiske krav de selv bekjenner seg til, hvor samvittighetsfullt de opptrer i alle valgsituasjoner for å redde både kloden og klimaet, menneskeheten og sikkert i samme slengen også andre «utsatte grupper», hvilke de nå måtte være. Man behøver slett ikke være spesielt skarpskodd diagnostiker for å konstatere ryggradsmangel som primærdefekt bak det beskrevne adferdsmønsteret, særlig ikke dersom man har erfaring og historisk kunnskap nok til å gjenkjenne smigeren og etterplapringen fra tidligere tidsperioder enten idealene den gang var religiøse, politiske eller av annen karakter. Du finner i ethvert samfunn bestandig noen – ganske mange, forresten – som bare vil drive «business», levere varene og få penger inn på konto, samme hvem som står på kjøpersiden. Lenin sammenfattet denne typen «borgerlig fleksibilitet» på en utmerket måte: «Kapitalistene kommer selv til å selge oss tauet vi skal bruke for å henge dem!»
Så blir det til at man fingerer enighet, kryper og smigrer, kort sagt tilpasser seg. Men klarer man derved å kjøpe seg og sine varig fred, trygghet og velstand? Kanskje kan man holde uhyggen unna en stund, det er ofte mulig, men noen langsiktig løsning blir det ikke. Det finnes et utall ordtak på flere språk som advarer mot å selge sjela si for noen minutters eller timers velbefinnende; ikke minst i Bøkenes Bok er man tydelig på nettopp dette, hvilket er et sikkert tegn på at vi her har å gjøre med gammel innsikt. Du kan muligens kjøpe deg litt tid ved å klappe og mate tigeren du prøver å ri, men sluttresultatet blir uansett det vi i gamle tiders skole kalte «ikke tilfredsstillende», dét kan du ta for gitt. Til sist blir man liggende som man redet.
Hvite amerikanske menn er blant dem som fremfor noen andre grupper sommeren 2020 har befunnet seg i «hetluften» som hatobjekt for samfunnets mange krenkede og sinte. Disse vil det trolig bli som først setter ned foten overfor all hetsingen, alle angrepene, og gjør det klart at nok nå er nok. Eksemplet vil bli fulgt av også andre, naturligvis, for ingen er tjent med at selvsagte og hittil uangripelige borgerlige friheter innskrenkes (stikkord: redusert ytringsfrihet) samtidig som pøbelen tar makten i gatene. På et eller annet tidspunkt vil folk innse at det er bedre å stoppe tigerens villdyradferd enn å prøve å lære den å bli et fredelig ridedyr.
Tør man antyde at også popularitetssøkende bedriftsledere av Lykkebø-typen, med sin gode forretningsluktesans og formodentlig også ditto kommunikasjonsevner, i stedet for å kaste seg på tigerryggen heller burde yte sin skjerv til motstanden mot kombinasjonen av vold og fjolleri som sprer seg som den nye samfunnsnormen? Kanskje de til og med, om de riktig nøye kjente etter, ville innse at de har en etisk plikt til å bidra til det rette og sanne fremfor å håpe på at villdyrene eter andre før turen kommer til dem selv? At de tar innover seg at motstand har sin egen verdi? Det ville vært fantastisk om så skjedde, men jeg holder ikke pusten i påvente av å bli gledelig overrasket.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
