Sandro Botticelli (1445–1510), «Madonna del Magnificat» (Marias lovsang), Uffizi, Firenze.

46 Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

49 for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.

50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.

51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

52 Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.

53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

54 Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn

55 slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Lukas 1, 46–55

I dag feirer vi Maria budskapsdag, en av de vakreste og mest utrolige hendelsene i menneskets historie. Det er starten på Guds rednings­aksjon vi er vitne til. En ung kvinne sier ja til å være et redskap for sin skaper, bli mor til Guds sønn. Den treenige Gud åpenbarer seg, og det er livet som står i sentrum. Guds ønske om å gi alle et evig liv med ham kan nå bli mulig.

Men: Vi har grunn til å være bekymret for vårt samfunns framtid. For vårt samfunn feirer ikke lenger livet, det er døden som er kommet i sentrum.

Som kristen er det liberale samfunnets krav under­kastelse, og feiring av døden som en vinning, en bekreftelse på tre­enighetens realitet. For hvorfor skulle jeg reagert, om det ikke var for en åndelig åpenbaring av kjærlig­hetens sannhet og Guds vilje med mitt liv?

Det liberale samfunnets dyrking av destruktive krefter får alt for lite oppmerksomhet, selv i kristne kretser. Abort er blitt en menneske­rett, og eutanasi og rett til assistert selvmord blir legalisert i stadig flere land. Den radikale seksual- og kjønns­ideologien er preget av det samme: fravær av liv. Like­kjønnede par kan ikke skape liv, det er et dødt samliv. På samme måte vil trans­personer bli sterile dersom de gjennomgår den behandlingen som er nødvendig for å endre på kroppen. Men vi applauderer deres valg og kriminaliserer dem som vil hjelpe dem tilbake til livet.

På det religiøse området fjerner det liberale samfunnet seg bort fra kristen­dommen, men omfavner islam. Selv KrF, som for ikke mange år siden advarte mot muslimske innvandreres jødehat, ønsker nå alle muslimer en god ramadan.

Mange av oss lurer på hvordan en slik utvikling er mulig. Vi skal ikke gå så veldig mange tiårene tilbake før det bare var venstre­siden (nazismen forsvant med andre verdenskrig) som ikke forstod at menneskets frihet måtte forsvares i noe større enn oss selv, og at Marias ja var begynnelsen på en revolusjon, både teologisk, etisk og politisk. Men i dag vet «vet vi bedre». Jomfru­fødsel og inkarnasjonen er avleggs. Det er som vi misliker budskapet om et hellig nærvær, en Gud som faktisk bryr seg.

Noen av de første rettslige konsekvensene av kristen­dommen var beskyttelse av nyfødte barn, og en radikal forbedring av kvinnens posisjon. Mange tror at moderne abort­lov­givning er en gave til kvinnen, men det er det motsatte som er tilfelle. Som Niels Christian Geelmuyden skrev i sitt berømte essay «Når alle er kassable»:

Det er nesten hjerte­skjærende å være vitne til hvordan en lov som imøte­kommer alle manns­samfunnets ønsker og premisser, kan bli så omfavnet av kvinner som mener å ta sin feminisme alvorlig.

Det er liten grunn til å tro at Maria ville blitt oppfordret til å føde sitt barn dersom hun hadde levd i vår egen tid. Og kanskje det er der dagens liberale kjenner anstøtet, de forstår de ville tatt livet av Gud. Det er som de forakter Maria for hennes ja, hennes vilje til å bli et redskap i Guds plan. Men i sin iver etter å bli fri, erfarer vi at resultatet er det motsatte. Det er kvinnene som taper i møtet med islam og LHBTIQ-bevegelsen.

I en tid hvor hedonismen dyrkes og vi har alt av materielle goder, blir tanken om en forpliktelse til noe annet enn egen lykke en provokasjon. Vi har blitt guder i egne liv, og gitt oss retten til både skape, og å ta liv, og vi erfarer daglig hvordan den post­moderne tenkningen ødelegger menneskers fellesskap. Under slike betingelser skal vi ikke bli forbauset over at våre politikere foretrekker islam fremfor kristen tro. Det er blitt vanskelig å forsvare en tro som sier vi skal elske kjærlig­hetens Gud og la våre samfunn bli preget av ham.

Men uansett hva våre politikere får seg til å gjøre: Gud kjærlighet og vilje til å ofre seg for oss kan de ikke ta fra oss. Han har ikke gitt oss opp.

God søndag, og gled deg over Marias lovsang!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.