Deichman utstillinger har invitert masterstudenter fra medium og materialbasert kunst til å skape nye arbeider i kunstavdelingen til Deichman Bjørvikas åpning. Her; Freya Burgess. Foto: KHiO

Striden ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) blir stadig kommentert og diskutert i enkelte medier. Forslaget om en ny undervisningsform og et utvidet faglig innhold får mye motbør fra enkeltkunstnere, mens fagforeningene i kunstfeltet holder en lav profil. De fleste er for et mangfold i kunsten, men alle de andre politiserte ideene som KHiO-opprørerne vil dytte inn i undervisningen, er de tause om. Paradoksalt nok er de fleste kunstnerne meget konservative når det gjelder egen profesjon.

Klassekampen er på hugget i denne striden og holder debatten i live. Som kjent kan man oppnå mye med å fiske i rørt vann, men også få utrivelige brennmaneter på snøret. I avisen 1/9 presenteres det en kronikk skrevet av en professor i visuell kultur ved UiB. Asbjørn Grønstad, som professoren heter, har ingen bakgrunn fra studier ved Kunsthøgskolen eller praktisk erfaring i billedkunst. Derfor blir også hans fremstilling av institusjonens historie og de kunstneriske praksiser fra 60-tallet og fremover, både overfladisk og feilaktig.

Når han påstår at de ideene som ble presentert i KHiO-oppropet allerede var virksomme i 60-tallets kunstliv, så er det ønsketenkning fra en kunst- og kulturrelativistisk professor. Enkelte kunstnere på 60-tallet var nok politisk engasjerte, men det store flertall var helt indifferente i forhold til det meste utenfor kunstfeltet. Særlig gjaldt det elever ved Kunst- og håndverkskolen og Statens kunstakademi. Her fantes det ikke et snev av samfunnsengasjement og kritisk teori. Kunstnerspirene var ikke engang opptatt av kunsthistorie, et fagfelt de følte truet deres egen kunstneriske utvikling, her var det for mye tenkning og teori.

Kunstnerne skulle bare føle.

Noe annerledes var ikke holdningene på 70-tallet, bortsett fra at kunst- og kulturfeltet ble invadert av ML-ere som prøvde å politisere institusjoner og enkeltpersoner. Vi hadde en del slike i min tid på Kunstakademiet, men de fikk ingen innflytelse på undervisningen. Den fortsatte i samme spor med vekten på praktiske studier i maleri, skulptur og grafikk, og jevnlig veiledning av en professor. Den eneste endringen i undervisningen var at jeg fikk arrangert forelesninger og tegnestudier i statisk anatomi på Anatomisk institutt og dynamisk anatomi på Balletthøyskolen under dansetrening.

Når Asbjørn Grønstad påstår at studentene og kunstundervisningen i 60- og 70-årene var influert av identitetspolitikk og kritisk teori, så er han faglig helt på trynet. I de årene fantes det ikke en postkolonial tanke eller forestilling i kunstmiljøet og akademiundervisningen. Ikke på 80-tallet heller, da den store omveltningen av akademiundervisningen fant sted. I den fasen var det primært en utvidelse av studiet i teoretisk og akademisk retning. Etter hvert ble kunstakademiet forvandlet til en kunsthøyskole på linje med universitetene, med bachelor- og mastergrad.

I sin fremstilling av studentene og kunstutdanningen i Oslo er professor Grønstad helt på jordet. For det første mangler han historisk innsikt, for det andre prøver han å nedgradere den praktisk-kunstneriske verdien i et studieopplegg, som mange studenter ved Kunsthøgskolen ønsker seg. På det punkt er han både frekk og ideologisk maktsyk. Når noen av studentene ønsker seg en mer praktisk-kunstnerisk undervisning, så svarer han: «De betrakter med andre ord seg selv som passive kunder som anser utdannelsen sin som en transaksjon eller vare».

Nå er vel alle studieløp basert på en transaksjon. Det samme gjelder ansettelsen av en professor ved et universitet, men det er uvanlig at vedkommende blander seg inn i andre fagfelter som han ikke har peiling på. Grønstads artikkel i Klassekampen vitner om en professoral besserwisser som må belære både lærere og studenter i kunstfag. Dessuten er han ondskapsfull mot studenter midt i et studieløp som vil noe annet enn det professoren selv ønsker. Tenk at en professor høyt på strå er så smålig at han må sjikanere sårbare og forsvarsløse studenter for å markere sin makt. Er man kulturrelativist så spiller hverken etikken eller sannheten noen rolle.