Hans Gude (1825-1903): Landskapsstudie fra Vågå (1846), olje på lerret, 42,5 x 28,5 cm, Nasjonalmuséet, Oslo

Et mesterverk blir 100 år – David Monrad Johansen: Syv sanger, 0pus 6 til tekster fra gammel norsk folkediktning

Det er kanskje mye å presentere hele Opus 6 av David Monrad Johansen (1888–1974) i én og samme artikkel, men de syv sangene er korte og varer bare 15-16 minutter til sammen. Dessuten bør de fremføres samlet og i angitt rekkefølge fordi de er ordnet parvis med kontrasterende innhold:

1. og 2. sang omhandler kjærlighet mellom mennesker. Uhyggen i første settes opp mot tryggheten i annen. 3. og 4. sang dreier seg om dyr, og formodet død i tredje står mot burlesk liv i fjerde. Den 5. sangens livstruende uvær stilles opp mot skjemtet i den sjette. Og den 7. sangen lukker sirkelen og tar oss tilbake til temaet mann og kvinne.

David Monrad Johansen var en lederskikkelse i norsk musikkliv i 1920- og 1930-årene, i en tid preget av musikalsk nasjonalisme. Etter krigen fikk musikken hans liten oppmerksomhet. Nå er han igjen på konsertprogrammene og i nye CD-innspillinger.

Han ble født i Vefsn i Trøndelag, men kom snart til Kristiania og fikk musikkundervisning hos dyktige lærere der. Så fulgte musikkstudier i Berlin og senere en studiereise til Paris. Etter hjemkomsten derifra i 1920, leste han Magnus Brostrup Landstads (1802-1880) samling av Norske folkeviser (1852-53) og mottok skjellsettende inntrykk fra den. Her fant han diktning fra norsk middelalder og kanskje enda eldre tider. Han skriver selv at Det var noe fantastisk over den (diktningen), ikke minst fordi selve språket ofte hadde mytens karakter, diktningen antydet mer enn den uttrykte. Og han begynner arbeidet med sangene i Opus 6 hvor han så forsøker å forene norske folkeviser med sin tids «moderne» harmonier (Musikkens Verden, spalte 1496). Bemerk at ortografien og linje-oppsettet i diktene nedenfor ikke følger Landstad-utgaven.

Den varande fugl, Op. 6, nr. 1

Teksten forteller om en illevarslende (varande: advarende) fugl som spår fremtidige sorger og evig fortapelse. Den vakre fuglen med de forgylte fjærene (fjødrir) kommer fra et fremmed (annad: annet) land og slår seg ned hos en ung pike. Den synger om hennes utvalgte, om ham som hun aldri kan glemme: Den eine gjeng aldri utav din hug. Hun spør (frega) fuglen hvorfor den holder folk våkne om natten, og svaret er at det behøver (tar) hun ikke å spørre om, for budskapet er til henne: Hun vil oppleve sorger og anger (trega) fordi hun blir mor til ni barn – og far til dem alle er hennes yngste bror. Sistelinjen slår fast at fuglens spådom blir sann!

Musikken favner og utdyper motsetningene i teksten, ikke minst ved en uttrykksfull klaverstemme. Sangen starter fredfylt og trygt, men ved ordet hug i 2.linje kommer noe mørkt inn som neppe varsler godt, og etter ordet skog i 3.linje følger foruroligende klaverklanger. Etter ordet song i 4.linje høres uskyldig fuglekvitter, og piken spør uten bange anelser i 5.linje. Men klaverstemmen mellom 5. og 6. linje endrer alt, fuglekvitteret er nå mørkt og truende. I 7. linje kommer klimaks og desperasjon! Litt etter litt roer det seg igjen, og før 8.linje leder milde klanger til guddommen som påkalles. Så dør etterspillet hen i fuglesang – men knapt i en lykkelig slutt?

Der kom ein fugl af annad land, / det synger i skog,
forgylte fjødrir saa hadde han. / Den eine gjeng aldri utaf din hug.
Forgylte fjødrir saa hadde han, / det synger i skog,
han sette seg paa jomfrubur og song.
«Aa høyre du fugl, eg vil deg frega, / kvi maa ‘ki folkid um notti sova?»
«Aa høyre du jomfru, du tar meg ‘ki frega, / det er deg baade til sorg og trega,
aa du skal eiga dei boni ni, / din yngste broder er fader til di.»
Sant hjølpe meg Gud og den Helligaand, / det synger i skog,
saa vist det var sant som fuglen song!

Nordan for Thrandheim, Op.6, nr. 2

Kontrasten til forrige kjærlighetsfortelling kunne knapt vært større. Nå opplever vi et elskende menneskes drømmesyn, en verden av skjønnhet, godhet og kjærlighet. Alt er lyst og gledefylt. Det lysende lindetreet nord for Trondhjem kan ses 15 mil borte, kjæresten opplyses av skinnet fra brennende vokslys, to terner (ternur) fletter håret hennes som trolig er gullgult, og det stråler nok liksom speilet av gull (gullspegillen) som den tredje ternen holder foran henne. Det blankpussede speilglasset reflekterer og forsterker alt!
Og hvordan fyller ikke komponisten musikken sin med skjønnhet og varme og får den til å skinne og glitre ved høye, lyse toner og klanger? Det er nesten så den får et overjordisk preg!

Nordan for Thrandheim der stende ei lind, / ho lyser dei femten milir umkring.
Samtasudelu, samtaseia!

Og nordan for Thrandheim der stende eit hus, / der site min kjærest og brenner voksljus.

Og tvo hennes ternur dei fletter hennes haar, / den treda helde gullspegillen for.

Hjuringen, Op. 6, nr. 3

Her møter vi den prosaiske arbeidsdagen for så mang en gjeter (hjuring) i forgangen tid. Han frister buskapen med salt i hånden, lokker på sauen og håper at den vil svare ham, om ikke med mer enn et lite brek (ljod: lyd) – til og med om den var død. Førstens tar gjeteren lett på at han ikke får svar, og han legger seg i skogen (holti) og ler for seg selv. Men så begynner han å synes synd (tikjer så vondt) på sauen som i beste fall vandrer (traskar) omkring for seg selv – det var jo ulver da også? Deretter kommer brått et egoistisk og pekuniært aspekt inn: Hva mon med sommer-lønnen (sumarsavlen) som bare er 4-5 pund?

Musikken får nå et enklere og mer hverdagslig preg som ypperlig passer til teksten.

Eg tok meg salt i handi / og lokkad paa min saud,
eg tenkte han ha’ silt svara meg / um han ha’ vorid daud.

Eg la meg ned i holti, / eg la meg ned og lo,
eg tenkte han ha’ silt svara meg / um berre eit ljod hell’ tvo.

Eg tikjer så vondt um sauden, / han traskar og han gjeng,
og heile sumarsavlen min / er berre fire pund, hell’ fem.

Um morgonen, Op. 6 nr. 4

Igjen et hverdagsbilde, men lysere og gladere denne gangen. Hanen sitter på stabburstrappen (burshella) og får korn av bonden, reven (rakkin) knurrer og smågneldrer (skvakkar) nord i bakkene (i bakko nord), og gjeteren blåser på horn mens han ser mot (imote) solen og gleder seg til kvelden slik som barna (boni) gleder seg til juleaften. Så angis personer, Bjaaland som åpenbart eier et fjøs (fjos) og Mari Bjaaland – men hvem som vil hun skal stå opp (statt upp), det må vi bare undres på!

Musikken er lystig og gledefylt liksom teksten er, og gjør sitt ytterste for å vekke vår alles Mari!

Hanen sit paa burshella / og bonden gjev en konn,
rakkin skvakkar i bakko nord / og hjuringen blæs i honn!

Hjuringen sit på bergi / ser imote sol,
saa gleder han seg aat kveldi / som boni gjer mot jol.

Soli skine i nord og ned / ivir Bjaalands fjos,
Statt upp Mari Bjaaland / no er dagin ljos!

I Ulaavadi, Op.6 nr. 5

Nok en hverdagsskildring, men igjen av en helt ny karakter og knyttet til et geografisk sted. Her sammenliknes det å være ute i uværet med det å være hjemme. En trett og frossen mann sitter i snedrevet og jamrer. Østavinden raser (austan reke), skyene farer frem og tilbake (skyi skeke), kald og lett sne (mjøll) driver forbi. Da er det bedre å være hjemme og hygge seg med sin kone. Bedre enn i det kalde sneværet på fjellet (heidi) er det å sitte (sita) hjemme og tine (tøye) opp frosne tær. Ja, bedre er det å være hjemme og hygge seg (skjemte seg) med hesten sin enn å være i Ulaavadi når det blåser fra nordvest.

Musikken er tung og dramatisk. Vi formelig hører den kraftige, isnende vinden, de tunge skyene, og vi medopplever at dette været og dette stedet er truende og farlig for den som er utsatt for det.

Austan reke, skyi skeke / og den kalde mjølli driv,
bedre var det heima vera / skjemte seg med sit viv!

Austan reke, skyi skeke / det drive so kalt i heidi,
bedre var det heime sita / dei frosne tæ’ne tøye!

Betre var det heime vera / skjemte seg med sin hest,
hell vera i Ulaavadi / nær det blæse af nordvest.

Bonden og reven, Op. 6, nr. 6

Teksten begynner realistisk nok med at bonden går ut i skogen, men straks møter han en rev som synger (kvad) og vil ha en gåsestek som skal være skikkelig fet. Bonden tilbyr da en gås som har stått femten uker på båsen og fetet seg, men til gjengjeld vil han ha skinnet (hudi) til reven til fôr i lua si. Fornuftens stemme høres nå fra revens søster som visker til broren at han må være gal om han går med på slikt noe. Men reven mener at mat er det viktigste, den må være sikret (visse). Mens akkorderingen pågår, lader bonden geværet sitt (si bysse) og vil skyte reven, men reven avslører ham selvsagt og tar flukten (lakka: hoppe, løpe, trippe) over en innsjø (dam) hvor bonden ikke kan følge ham (slapp inkje fram). Reven svinger med svansen (rova) og forsvinner over alle hauger.

Den beskrivende musikken tar oss gjennom spøk og alvor. I hovedsak er den lystig og glad. Den forsterker den tullete teksten, og lar oss le med den av bonden som blir lurt til slutt.

Bonden gjekk aat skogin stad, / reven sat i dalen og kvad.
Han vilde hava ei gaasesteik, / og den som sill vera retteleg feit.

«Du ska faa ei gjødde gaas, / femten vikur stadin paa baas,
men maa eg daa faa hudi di / til fôr up under luva mi?»

Inn kom revens syster, / vilde med reven viskre.
«Aa er du no galen i dit sinn / og vil du selje hudi di!

Aa vil du selje hudi di! / til fôr up under luva si?»
«Hudi er vond at misse, / men maten lyt vera visse.»

Saa lengi helt bonden reven med snakk / til han fekk si byrse ladd.
Reven lakkad ivir en dam, / bonden sto att’, og slapp inkje fram.

Reven han slog si rove i ring, / saa flaug han alle haugann ikring.

I Vaagelidan, Op. 6, nr. 7

Det første verset gir en naturskildring, men også et slags politisk budskap: Det er godt å være der hvor storfolk (drottin) har nært samvær med småfolk (drengjo: tjenere)!

Den vakre naturen inngyter ærefrykt og stillhet. Det ligger en merkelig varhet og intimitet mellom menneskene i linjen: sakte (stille) sill (skulle) eg svara deg, var eg i djupan dalar. Skjønnheten inspirer til kunstnerisk utfoldelse, nøkkelharpen (nykillen) klinger. Løvet springer ut, gjøken galer, og fuglene rister vingene. Småfeet (fenoren) går ute, og hesten hopper og spretter (hoppar). I det siste verset trekkes kjærligheten mellom mennesker inn: Nær Gunnar og Kari ror. Så senker seg kvelden og natten, og alt er fullendt.

I mine ører er dette en kjærlighetssang, i alle fall en sang om en verden hvor det er godt å være.

Komponisten gir oss en vidunderlig naturstemning som kulminerer i bjelleklangene i 3. vers. Så leder musikken oss videre og knytter an til Gunnar og Kari, et kjærestepar – kanskje? Og helt uventet gir den et slags evighetsperspektiv til solnedgangen. Antydes det at forholdet mellom de to vil vedvare?

Der tykkje me so vent at vera / der drottin dansar med drengjo,
gaukin gæl i grønan lid / og fuglanne skaka vengjo.

Sakte sill’ eg svara deg / var eg i djupan dalar,
nykillen syng og løva spring / og fagraste gaukanne gala.

Fenoren gjeng under Elkansnuten / det er saa vent at sjaa,
hesten hoppar i Krykkjokleivann / og han heve bjølla paa.

Vent det er i Vaagelidann / nær lauvid og grasit gror,
men endaa venar på Kvamsfjorden / nær Gunnar og Kari ror.

No skuggar soli i Øyfjøll / og burt ivir Raudsidnuten, / no skuggar soli i Øyfjøll…