«In Order of Appearance». Samlet pris for hele utstillingen: 900.000 kr.

Dag Elgin er trolig den mest abstrakte og utilgjengelig konseptkunstneren i norsk samtidsmaleri. Det er et paradoks at hans konseptuelle strategi retter seg mot maleriets sanselige uttrykksverdier, der bildets mening alltid formidles visuelt og ikke verbalt. Når Elgin bare maler en rekke kunstnernavn på sine monokrome lerreter så har han forlatt billedkunstens sjangerform og gått over til banal tekstreproduksjon med litterære virkemidler.

Nå er det ikke hvilke som helst kunstnernavn Elgin har plukket ut, og de er heller ikke sakset fra noe leksikon. Nei, de er faktisk plukket ut fra et berømt litterært verk som få har lest og enda færre har skjønt, nemlig «På sporet av den tapte tid» av den franske forfatteren Marcel Proust. Dette er stort, dette er verdenslitteratur som fantasiløse kunstnere kan sole seg i og snylte på. I alle de 12 bindene er det selvsagt gull å hente, og Dag Elgin har gravd seg igjennom alle sidene, men det enste han har funnet er navnene på en rekke verdensberømte malere som Proust har nevnt i sitt tilbakeblikk på den tapte tid.

I utstillingen «In Order of Appearance», som Elgin nå viser i Galleri OSL Contemporary, har han penslet inn 303 kunstnernavn på 61 malerier. Hva de har med Marcel Prousts roman å gjøre fremgår ikke av bildene, for her ser vi bare navnene og de kan man finne i et hvilket som helst leksikon eller på Google. At Elgin også har gruppert dem ut fra deres plassering i romanteksten, kan vi heller ikke «lese» ut av maleriene. Den informasjonen får vi gjennom ledsagende tekster.

Hele utstillingen oser av intellektuell arroganse og konseptuell selvbekreftelse. Ikke på noe punkt åpner den for innsyn i bildene, eller nærkontakt med romansyklusen «På sporet av den tapte tid». Denne formen for konseptuelt maleri er det ypperste man kan finne av visuell autisme og teoretisk hjernespinn. Allikevel roses kunstneren for sin subtile kreativitet og kunsthistoriske innsikt. I 2013 fikk han endog førsteprisen (1 mill. SEK) i Carnegie Art Awards for et maleriprosjekt etter samme abstrakte og konseptuelle mal.

Opplegget den gangen var å male 49 bilder, hvert med enkle tallkombinasjoner. Bortsett fra kunstneren er det ingen som skjønner hva disse tallene referer til. Da må du logge deg inn på Google og søke på navnet Roger de Piles. Han var en fransk 1600-tallskunstner og kunstkritiker med kongelige privilegier, som klekket ut et tallbasert poengsystem for kunstnerisk kvalitet. Det er dette normative tallsystemet franskmannen brukte for å vurdere fortidens og samtidens kunstnere etter, som Elgin har rappet og malt inn i sine bilder.

Vi skjønner jo nå at denne oppskrytte kunstneren Dag Elgin ikke akkurat er noe kreativt malertalent, men det er godt mulig han har mye kunnskap i sitt hode. Han har for øvrig vært professor ved Statens kunstakademi, en institusjon der formalistisk maleri ble forvandlet til konseptuell teori. Det er i den strømningen Elgin befinner seg, der de konseptuelle kunstnerne snylter på en visuell sjanger de språklig fornekter. Dag Elgin er ledende på det feltet. Hans tall- og tekstmalerier er en utspekulert form for kunstnerisk lurendreieri, som bare fungerer i kraft av en velutviklet nettverksnepotisme i kunstmiljøet.

OSL Contemporary:
Dag Elgin, «In Order of Appearance», malerier
Varer fra 27/2 og fire uker fremover.