Rådhuset i Limoges i Frankrike brenner den 17. oktober 2026. Stillbilde fra video: Lucas Destrem via AP/NTB.
Vakre historiske bygninger som rådhuset i Limoges brennes ned, desperate butikkeiere prøver forgjeves å hindre maskerte demonstranter i å plyndre butikkene deres, uskyldige som appellerer til å stanse ødeleggelsene, blir overfalt, og politiet fordrives fra krigsskueplassene.
At innvandrere og venstreekstremister er den drivende kraften bak volden, er ikke lenger noen hemmelighet. Bildene lyver ikke: Langt de fleste demonstrantene har mørk hudfarge, det palestinske flagget vaier overalt, og den franske regjeringen og politiet anklager Mélenchons venstreparti LFI for å mobilisere massene.
Man kan selv se tusenvis av videoer som florerer på X. Gudskjelov for Elon Musk og hans kamp for ytringsfriheten mot sensur av den virkeligheten vanlige mennesker opplever, for vi får ikke noe særlig hjelp fra store, statsfinansierte medier som DR. Det vanlige folk ser med egne øyne på medier som X, når DR-seerne først gjennom et filter av fortielse, forvrengning og fornektelse.
Urolighetene har også spredt seg til blant annet Belgia og Italia. Dette følger volds- og radikaliseringsspiralens – ja, borgerkrigens – logikk om uforutsigbar og rask spredning til andre land.
Dette kan skje spontant gjennom inspirasjon, men også ved at nettverk deler kontakter, erfaringer og mobiliseringsformer på tvers av landegrenser. Voldens steppebrann kjenner ingen grensebommer.
Enzensbergers aktualitet
Et nytt blikk på Hans Magnus Enzensbergers idé om molekylær borgerkrig fra boken «Aussichten auf den Bürgerkrieg» (1993, på norsk året etter med tittelen «Borgerkrig») er opplysende i denne sammenhengen.
Enzensbergers tanke er at et samfunn kan begynne å oppløses i voldelige konflikter før det finnes regulære fronter, hærer eller en erklært borgerkrig. Volden finnes spredt i samfunnet blant gjenger, hooligans, brannstiftere og enkeltpersoner som angriper andre og ødelegger felles bygninger og infrastruktur.
Ordet «molekylær» betegner derfor voldens spredte og foreløpig begrensede form.
Flertallet ønsker fortsatt fred og lever et rimelig normalt liv, men et mindretall kan undergrave forutsetningene for fredelig sameksistens. Enzensberger skriver at det sannsynligvis er tilstrekkelig at bare én av hundre ønsker å gjøre et sivilisert samliv umulig.
Men volden lar seg ikke dempe. Utryggheten griper raskt inn i den vanlige hverdagen. Reuters beskriver hvordan butikker stengte, turister flyktet og metrostasjonen ved katedralen i Milano ble stengt under voldsorgien. Videoer har vist hvordan uskyldige blir innestengt i den franske metroen, mens det blir skutt fyrverkeri mot dem.
Alt dette illustrerer – foreløpig bare i mindre skala – nedbrytningen av det fredelige hverdagslivet.
Tapet av oppnåelige mål
Borgerkrigen begynner dessuten uten mobilisering eller krigserklæring. Tegnene er først og fremst hverdagslige: hærverk, ødelagte fellesfasiliteter, trusler og en voksende vrede mot det som fremdeles er intakt og fungerer.
Den molekylære volden kan forbli spredt, men også samle seg og eskalere til omfattende opptøyer, slik Enzensberger så det i Los Angeles, og slik vi ser det i dag i mange franske byer, og som nå også er meldt i byer som Brussel og Milano, akkurat som Berlin ser ut til å være på vei.
Noe av det mest radikale i Enzensbergers tese, er ikke bare at volden sprer seg som en rus av ødeleggelse, men at den mister forbindelsen til et oppnåelig mål.
Den klassiske revolusjonæren vil erobre makten og omforme samfunnet. Hos Enzensbergers voldsmenn har derimot selve ødeleggelsen blitt sentral; ideologiske begrunnelser trer i bakgrunnen eller tømmes for innhold.
Derfor kan man observere et manglende skille mellom ødeleggelse og selvødeleggelse.
Gjerningsmennene ødelegger også sine egne livsvilkår og fremtidsmuligheter når de for eksempel brenner ned sine egne skoler, oversprøyter lærere med bensin og banker opp sine kvinnelige lærere, eller når de smadrer biblioteker og rådhus, hvorfra mange antagelig får sin støtte. De tenner selvhatets bål og brenner ned sin egen fremtid.
Den selvforsterkende voldsspiralen
Av samme grunn innebærer dette at voldsspiralen er selvforsterkende. Når folk ikke lenger stoler på statens beskyttelse, bevæpner og organiserer de seg selv. Det blir vanskeligere å skille mellom forsvar og angrep, og flere blir dratt inn i konflikten. I fryktøkonomien blir gjerder, låser og vaktstyrker den nye valutaen.
Staten mister kontrollen over sitt territorium og oppløser dermed samfunnskontrakten, der borgerne leverer inn våpnene sine mot å få beskyttelse fra staten.
Enzensberger skriver i sitt essay om voldens «autistiske» karakter. Det er hans metafor for en blind vold. Hans provoserende avslutning er at disse krigene føres «om ingenting».
Da jeg leste essayet på nytt, tenkte jeg på de gamle ordene om djevelens gjerninger; han ønsker ikke noe, men nettopp intet – å ødelegge for ødeleggelsens egen skyld. Ren nihilisme.
Det finnes mange årsaker til de aktuelle opprørene, men her kan man godt glemme ønsket om bedre skoler og flere lærere, det var bare anledningen; det er langt mer treffende å snakke om islam-venstres velkjente hat mot hjemlandet (Frankrike, Italia, Belgia, Tyskland), mot det etablerte systemet, mot Israel, men ødeleggelsen tjener ikke noe sammenhengende fremtidsprojekt.
Siden ingen reform vil løse problemet, er straff og tilbakeføring også de beste svarene. Inntil da vil krigens voldsmolekyler blusse opp igjen, og igjen.
