De berømmelige protestene fra elever ved videregående skoler fremstår i ettertid som en fornøyelsespark for barbarene.
Alle er glade, for bilen med de nye skolebøkene er kommet.
Bildene fra disse timene er ikke rapporten om en protest, men dokumentasjonen av et sammenbrudd.
Paris:
Mens det var klassisk geriljakrig på domkirkeplassen i Milano, ble en av Feltrinellis bokhandler i Torino plyndret. Jeg vil ikke være ondskapsfull, jeg håper bare at de i det minste rev ned avdelingen for litteratur om innvandring.
En spansk journalist sendte i går kveld direkte fra gatene i Paris da en gruppe omringet henne og gjorde en gest foran kameraet som symboliserte å skjære over strupen hennes. Det var den samme gesten som ble vist under den siste Eurovision-konkurransen.
For fire år siden skrev jeg: «Borgerkrigen er ikke en film, den er virkeligheten som mediene ikke vil la oss se».
Og hvis dere ikke stoler på meg, les hva Albert Camus skrev i 1957:
«På lang sikt vil alle kontinenter (gule, svarte …) strømme inn over det gamle Europa. Det er hundrevis på hundrevis av millioner. Europa tror ikke på noe. Vi må vente på en renessanse eller et mirakel. For min del blir det stadig vanskeligere å leve foran en mur.»
Eller stol på en tidligere statsminister, sentrumspolitikeren François Bayrou: «Begrepet oversvømmelse er det mest passende. Det er ikke ordene som er sjokkerende, det er virkeligheten.»
Men før vi ser ti sjokkerende videoer til, la oss se på de sjokkerende tallene.
France Strategy, et organ tilhørende den franske statsministerens kontor, har publisert en sjokkerende studie.
Det er 25 byer i Frankrike der andelen unge med ikke-europeisk bakgrunn ligger mellom 70 og 79 prosent. 60 franske byer har en andel på 50 prosent eller mer av barn og unge i alderen 0–18 år med ikke-europeisk bakgrunn. Som Marseille. «Et siste poeng å huske på», skriver Le Figaro: «Barnebarna av innvandrerne, tredje generasjon, er ikke med i beregningen.» Oppsummert, konkluderer Le Figaro, «er den symbolske terskelen på 50 prosent allerede overskredet i rundt seksti byer og i hundrevis av bydeler.»
Hvordan kan det ha seg at jødene er i ferd med å forsvinne?
Drømmen om den store utskiftningen lukter ikke naftalin, i motsetning til i 1968.
En rapport om alt dette kunne begynne med slutten: Paris etter opptøyene.
La oss se på morgenen.
Dette er første gang i menneskehetens historie at man frivillig slipper utenlandske hærer inn på sitt eget territorium. Disse blir deretter matet, gitt husly og finansiert. Når disse begynner å føre krig mot befolkningen, med plyndring, ran, brannstiftelse, drap og voldtekt, opptrer man bare som litt selvtilfredse tilskuere.
Noe slikt har aldri skjedd i menneskehetens historie. Det finnes ikke engang et begrep for et slikt omfang av forræderi. Inntil nå ville ingen ha kunnet forestille seg det.
Hvis høyreekstreme grupper gjorde en tusendel av det man ser i dag fra Paris til Milano, ville alle mediene gått i loop om «mørke tider for demokratiet». I stedet hersker det et klima av selvsensur og selvtilfredshet.
Rådhustårnet i Limoges styrter sammen etter brannen.
Slik var det før barbarene angrep. Dette Europa er borte:
Det er de samme som brenner både kirker og synagoger.
Jeg skrev nylig at politiet er vårt siste bolverk mot barbarene, men i Paris stikker politiet av.
Turistkontoret i Lyon blir satt i brann.
I Marseille blir rådhuset angrepet til ropene «Det er revolusjon, la oss innta Bastillen». Inne i bygningen blir statuen av Marianne veltet.
Vesten hadde bygget sine byer på skillet mellom dem som hører til og dem som er gjester, på loven som gjelder for alle og på respekten for symbolene som går foran meninger. Når man slipper inn en masse som hverken deler loven eller symbolene og nekter å anerkjenne dem, blir ikke resultatet integrering. Barbarene kommer ikke lenger med hærer. De kommer som «innbyggere».
Situasjonen har fått filosofen Alain Finkielkraut til å sammenligne Paris med Beirut. En gang var Beirut «Midtøstens Paris». I dag er Paris «Europas Beirut».
I Bordeaux fikk man vite at RAID var blitt satt inn for å gjenopprette ro og orden. Jeg minner om at RAID er en eliteenhet med antiterror som oppdrag. Så langt er vi kommet.
«Jeg var overbevist om at høyresidens retur til makten i Frankrike ville utløse en borgerkrig», skriver den israelske ministeren Amichai Chikli. «Det viser seg at jeg var optimistisk: Den har allerede begynt! Jeg ønsker at Frankrike vinner over barbariet, til tross for landets svik mot Israel. Belgia og Storbritannia, dere blir sannsynligvis de neste. Gjør dere klare!»
Også Italia må gjøre seg klar.
Hva minner alt dette om? Et opprør. Dette er ikke sosial uro: Det er et glødende, blindt raseri, et ønske om blodbad.
Hvor var staten? «På knærne.»
Jeg forstår ikke hva Emmanuel Macron driver med, bortsett fra at han sang under Céline Dions konsert i Paris i går kveld. Aldri har ordtaket «Nero spiller på harpe mens Roma brenner» vært mer sant.
Hva er forutsetningene for borgerkrig?
- Dyp legitimitetskrise: En stadig større del av befolkningen tror ikke lenger at den politiske makten styrer i allmennhetens interesse.
- Sosiale spenninger: Nedgang i sosial status, fattigdom blant middelklassen, økte energikostnader, arbeidsledighet, følelse av å være forlatt, svikt fra myndighetenes side, manglende sikkerhet.
- Politiske motstandere betraktes som fiender: De som tenker annerledes enn i «den gode leiren», blir stemplet som trusler.
- Grupper som er rede til å bruke vold: Vold blir selve formålet med demonstrasjonene.
- Oppløsning av ordensmakten: Forlatt av makthaverne nekter politiet og hæren å fortsette å utsette seg for fare, eller trekker seg tilbake.
- Medienes rolle: Grove usannheter spres som ubestridelige fakta. Virkeligheten og fakta benektes av lettlurte og partiske sjeler.
- Utløsende faktor: Et terrorangrep, vedtak av en omstridt lov, undertrykkelse, en masseforbrytelse, drapet på en populær personlighet.
Den russiske borgerkrigen var resultatet av en kombinasjon av politiske, militære og sosiale kriser som forsterket seg på gunn av første verdenskrig. Russland hadde praktisk talt alle symptomene nevnt ovenfor:
- Matmangel, inflasjon og sosial krise.
- Tap av tillit til tsarregimet: Regimet fremstår som ute av stand til å imøtekomme landets livsviktige behov.
- Soldater gjør opprør, deserterer eller nekter å adlyde.
- Radikalisering og fanatisme.
Selvfølgelig gjentar historien seg aldri, men de samme årsakene fører til de samme virkningene.
Vil franskmennene ha en palestinsk stat?
Her er den, ikke på Vestbredden, men på venstre bredd av Seinen. Jeanne d’Arc med slør og flagget til terroristenes stat, flagget som symboliserer forfall, uansett hvor man ser det.
Kanskje har Camus rett, og «vi må vente på en renessanse eller på et mirakel».
Men klokken er ikke fem minutter før midnatt: Klokketårnet raste mens det ringte.
