Når opptøyer blir til «ungdomsdemonstrasjoner», hvor er da mediene?

Mens europeiske storbyer rammes av vold og uro, fremstiller norske medier demonstranter som ofre og politiet som overgripere. Men hva skjer når journalistikken slutter å stille de vanskeligste spørsmålene?

Jeg undrer meg over hvor lite grundig norske medier belyser den alvorlige uroen som preger deler av Europa. Hva skjer i Paris, Milano, Tyskland og Spania? Hvem står bak volden? Hva roper de i gatene? Hvilke politiske og religiøse ideologier mobiliserer dem? Og hvorfor får norske lesere så sjelden en helhetlig analyse av det som utspiller seg?

Det er ikke bare selve opptøyene som bekymrer meg. Det er også måten de blir presentert på.

Da TV 2 Nyhetene omtalte ungdomsuro med henvisning til misnøye med skolesituasjonen, bøker og høye boligkostnader, satt jeg igjen med et grunnleggende spørsmål: Er dette en tilstrekkelig beskrivelse av det som faktisk foregår?

Hvis mennesker demonstrerer fredelig mot boligpriser eller skolesystemet, er det selvsagt legitimt å rapportere om det. Men dersom situasjonen samtidig omfatter gruppevold, ran, plyndring, trusler og angrep på politiet, må journalistikken beskrive hele bildet. Økonomisk frustrasjon kan forklare misnøye. Den kan ikke brukes som en automatisk forklaring eller unnskyldning for vold og kriminalitet.

Når blir en demonstrasjon til opptøyer – og hvorfor virker det som om dette skillet blir stadig viktigere i medienes ordvalg?

Når offerfortellingen blir viktigere enn virkeligheten

Et av journalistikkens viktigste prinsipper er at hendelser skal beskrives på grunnlag av det som faktisk kan dokumenteres. Likevel kan måten en nyhetssak vinkles på, ha avgjørende betydning for hvordan publikum oppfatter den.

Hvis kameraet først og fremst viser konfrontasjoner der politiet bruker makt, mens forløpet før sammenstøtene utelates, får publikum bare en del av historien. Hvis unge mennesker omtales som demonstranter, uten at voldshandlinger, eventuelle lovbrudd eller ideologiske budskap undersøkes, blir også bildet ufullstendig.

Politiet må selvsagt holdes ansvarlig for ulovlig eller uforholdsmessig maktbruk. Politiet har ingen blankofullmakt. Men den samme kritiske standarden må gjelde dem som angriper politiet, truer andre mennesker eller ødelegger andres eiendom.

Det er ikke balansert journalistikk å la den ene siden slippe kritiske spørsmål fordi den blir fremstilt som sosialt utsatt.

Og det er heller ikke balansert journalistikk å redusere all uro til et spørsmål om fattigdom, boligpriser eller misnøye med skolen dersom det samtidig finnes andre motiver som fortjener å bli undersøkt.

Hva betyr de religiøse og politiske slagordene?

Et særlig viktig spørsmål gjelder religiøse og politiske uttrykk under demonstrasjoner og opptøyer.

Når demonstranter heiser palestinske flagg, roper religiøse slagord eller uttrykker støtte til islamistiske bevegelser, bør journalister undersøke hva dette betyr i den konkrete sammenhengen. Hvilke grupper organiserer protestene? Hvilke krav fremmer de? Er det snakk om solidaritet med palestinske sivile, støtte til bestemte politiske organisasjoner, religiøs mobilisering eller en blanding av ulike motiver?

Dette er ikke nødvendigvis det samme. Et palestinsk flagg er ikke i seg selv et uttrykk for islamisme, og det å være muslim betyr ikke at man støtter vold eller ønsker å avskaffe demokratiet.

Men dersom det ropes slagord om at verden skal bli muslimsk, eller dersom islamistiske ideer og fiendtlighet mot vestlige samfunn kommer til uttrykk, er dette relevant journalistisk informasjon. Da må mediene undersøke budskapet, sette det i sammenheng og spørre hva slags samfunn demonstrantene ønsker.

Det samme gjelder eventuell hyllest av religiøse ledere eller ideologier som står i motsetning til demokratiske friheter.

Hvorfor er det så vanskelig å diskutere slike spørsmål åpent og presist?

Religionsfrihet og ytringsfrihet innebærer også retten til å kritisere religion, politisk islam og ideologier som ønsker å begrense andres frihet. Det må være mulig å stille kritiske spørsmål uten at enhver kritikk av islamistiske strømninger blir behandlet som en generell fordømmelse av muslimer.

Europa er ikke et samfunn uten frihet

Mange europeiske land tilbyr innbyggerne omfattende rettigheter, gratis eller offentlig finansiert utdanning, helsetjenester, sosial sikkerhet og muligheter som millioner av mennesker andre steder i verden bare kan drømme om.

Dette betyr ikke at europeiske samfunn er perfekte. Boligkriser, økonomiske forskjeller, arbeidsledighet og integreringsproblemer er reelle utfordringer. Unge mennesker har rett til å kritisere myndighetene og kreve forbedringer.

Men det er også rimelig å spørre hva som skjer når mennesker som har fått muligheten til å leve i frie demokratiske samfunn, samtidig deltar i voldelige opptøyer eller uttrykker forakt for samfunnets grunnleggende institusjoner.

Ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, rettssikkerhet og retten til å leve uten religiøs tvang er ikke selvfølgeligheter. De er resultatet av lange historiske kamper og politiske utviklinger.

De verdiene må forsvares.

Det er imidlertid viktig å skille mellom mennesker som begår lovbrudd, politiske bevegelser som avviser demokratiske prinsipper, og innvandrere som lever fredelig og respekterer landets lover. Ansvaret for vold ligger hos dem som begår den, ikke hos alle som deler en religion eller har bakgrunn fra et bestemt land.

Hvor er Macron – og hvor er myndighetene?

Når en europeisk hovedstad rammes av alvorlig uro, er det legitimt å spørre hva landets politiske ledelse foretar seg. Er myndighetene til stede? Har politiet tilstrekkelige ressurser? Blir innbyggernes trygghet ivaretatt? Og hvilke tiltak settes inn for å gjenopprette ro og orden?

Frankrikes president Emmanuel Macron og andre europeiske ledere må kunne holdes ansvarlig for sin håndtering av alvorlige sikkerhetsproblemer.

Dersom det foreligger dokumentasjon på at en politisk leder deltar på et kulturelt arrangement samtidig som alvorlige opptøyer pågår, kan dette være relevant. Men det må dokumenteres, og tidspunktet og omfanget av uroen må undersøkes før man trekker konklusjoner.

Det samme gjelder spørsmålet om hvorvidt militæret bør settes inn. I et demokrati er politiet normalt den primære myndigheten for å håndtere offentlig uro. Militær bistand kan i enkelte situasjoner være aktuelt, men må skje innenfor lovens rammer. Det avgjørende er at staten beskytter befolkningen, gjenoppretter ro og orden og håndhever loven.

Et samfunn som ikke lenger klarer å beskytte sine innbyggere mot vold og trusler, risikerer at befolkningen mister tilliten til myndighetene.

Den ideologiske slagsiden må undersøkes

Min bekymring gjelder ikke bare enkelte nyhetssaker, men et bredere spørsmål om medienes prioriteringer og perspektiver.

Har norske medier en tendens til å forklare uro gjennom sosiale forhold når det gjelder grupper de oppfatter som marginaliserte, mens de i andre sammenhenger legger større vekt på ideologi, ansvar og kriminalitet?

Blir enkelte demonstranter først og fremst presentert som ofre, mens politiets handlinger granskes langt mer inngående enn volden som utløste konfrontasjonene?

Og blir religiøs ekstremisme omtalt tilstrekkelig tydelig når den faktisk er dokumentert?

Dette er spørsmål som bør undersøkes gjennom konkrete eksempler fra norsk nyhetsdekning. Det holder ikke å hevde at mediene er venstreorienterte. Kritikken blir sterkere dersom man viser hvilke hendelser som er utelatt, hvilke opplysninger som mangler, hvilke ord som brukes, og hvordan alternative forklaringer blir behandlet.

Journalistikken skal ikke tilpasses et politisk narrativ – verken til høyre eller til venstre. Den skal prøve å finne ut hva som er sant.

Vi trenger journalistikk som tør å stille de ubehagelige spørsmålene

Europa har gjennom historien vært preget av konflikter, ideologiske kamper og store samfunnsendringer. Det ville være uforsvarlig å slå fast at alle dagens opptøyer har samme årsak, eller at europeiske samfunn står overfor én samlet religiøs konflikt.

Men det ville være like uforsvarlig å avvise muligheten for at ekstremistiske ideologier, mislykket integrering, sosial uro og politisk unnfallenhet kan spille en rolle i enkelte av hendelsene.

Norske lesere fortjener å få vite hva som faktisk skjer. De fortjener reportasjer fra de berørte områdene, intervjuer med politiet og lokale innbyggere, undersøkelser av hvem som organiserer demonstrasjonene, og analyser av hvilke ideologier som kommer til uttrykk.

De fortjener å få vite når politiet bruker ulovlig makt – men også når politiet selv blir angrepet. De fortjener å få vite når protester handler om levekostnader – men også når dokumenterte slagord eller handlinger peker mot religiøs ekstremisme eller antidemokratiske holdninger.

Det er ikke høyreekstremisme å kreve trygghet, lov og orden og respekt for demokratiske verdier. Det er heller ikke journalistikkens oppgave å beskytte noen mot kritikk fordi de tilhører en utsatt gruppe.

Et fritt samfunn er avhengig av en fri presse. Men en fri presse må også være villig til å undersøke sine egne blinde flekker.

Hvis norske medier ønsker å bevare publikums tillit, må de slutte å nøye seg med den enkleste forklaringen. De må vise hele hendelsesforløpet, undersøke alle relevante motiver og våge å stille spørsmål som er ubehagelige for både politiske ledere, aktivister og deres egne lesere.

For det som skjer i Europas gater, er for viktig til å reduseres til en enkel fortelling om gode demonstranter og et voldelig politi. Virkeligheten er mer komplisert. Nettopp derfor trenger vi journalistikk som tar den på alvor.

https://www.norwaytoday.com/rss3/gutter-fra-black-bloc-til-tv-2-vi-skal-knuse-alt-678087.html

https://apnews.com/article/france-school-protests-yellow-vest-44b9d3ba91ffad4029f975dced7e31cb