Opptøyene i Frankrike, som gjerne kan kalles starten på Den europeiske borgerkrigen, kunne ha vært et argument for å holde seg langt unna unionen styrt fra Brussel. Men i Westminster og på Stortinget ignoreres dette glatt.
Det er sikkert derfor mediene i Norge, med NRK i spissen, hele tiden snakker om «skoleprotester» eller reaksjoner på «høye levekostnader». Ingen later til å være villige til å si det alle kan se med sine egne øyne: Mobben består i stor grad av innvandrere.
Ingen er heller villig til å påpeke enkle fakta, som at de høye levekostnadene blant annet skyldes de enorme kostnadene innvandring påfører de vanstyrte landene i Vest-Europa. Resten av våre skattepenger går til bistand, klimahysteri og Ukraina.
Det europeiske sammenbruddet er ikke noe som kun rammer Frankrike. I Downing Street og på Stortinget bør man med stor bekymring følge med på sammenbruddet av Europas politiske sentrum i Frankrike, Spania og Tyskland. Også i Belgia, Italia og Albania har det vært opptøyer, og Sverige er en katastrofehistorie i seg selv.
Trevor Phillips, som er grunnleggeren av Equality and Human Rights Commission, understreker dette enkle og innlysende faktum i en kommentar i The Times.
Phillips mener britenes EU-flørtende statsminister Andy Burnham må forstå at EU-medlemskap ikke bare dreier seg om matmerking og ungdomsmobilitet. Burnham burde vite at det avgjørende spørsmålet i enhver forhandling vil være innvandring, hvor realitetene i stadig større grad er utenfor rekkevidden av forhandlinger.
Innledningsvis henviser han til det berømte uttrykket fra den franske revolusjon: likhet, frihet og brorskap. Phillips skal ha kred for å være den første jeg kan huske i farten som skriver at disse tre begrepene ikke kan eksistere sammen, noe jeg skrev i en eksamensoppgave på universitetet allerede tidlig på 1990-tallet.
Noen ganger krever bevaringen av liberté et égalité at man ofrer fraternité, skriver Phillips. Rekkefølgen på ordene kan endres med samme resultat. Min personlige kritikk mot dette idiotiske og skadelige uttrykket er at det er umulig å kombinere frihet med likhet.
Under opptøyene har statuer og andre kunstverk som fremstiller revolusjonens symbol Marianne blitt ødelagt ved ren vandalisme. Mobben består av hundretusenvis av unge menn som aldri har hørt om Napoleon eller Robespierre, men som hater alt Frankrike en gang sto for.
Frankrikes president Emmanuel Macron har fremstått som en «lame duck» i flere uker. Da han i går endelig holdt en tale til nasjonen om katastrofen som utspiller seg, fikk vi se tomme ord og patetiske floskler. Det voldsomme sammenbruddet av klokketårnet til det historiske rådhuset i Limoges er det perfekte uttrykket for implosjonen av Macrons sentrumsorienterte politiske prosjekt.
Som Guilio Meotti skrev i går: Klokken er ikke lenger fem på tolv, Frankrike har passert midnatt – og står i flammer.
Europa befinner seg i en dyp demografisk krise som følge av den manglende viljen til å få barn. I 21 av de 27 EU-landene er antallet dødsfall gjennomgående høyere enn antallet fødsler. Det er derfor mulig å hevde at Europa trenger innvandring.
Spørsmålet er bare så åpenbart: Hva slags innvandring vil være til fordel for Europa og urbefolkningen?
Som USAs visepresident JD Vance har påpekt flere ganger: Faren for et «sivilisasjonssammenbrudd» i Europa skyldes ikke antallet migranter. Det dreier seg ikke om mengde, men om «hvem er de?» og «hvilke verdier har de?». Europa har valgt innvandring fra den aller laveste hyllen, og begår sivilisatorisk selvmord på speed.
Europeere er i ferd med å reagere, noe høyrebølgen er et symbol på, skriver Phillips.
Innen 2029, når det neste Labour-valgprogrammet skal utarbeides, kan Paris og Berlin godt være i hendene på ledere som er imot innvandring og imot multikulturalisme – Marine Le Pen og Alice Weidel fra Alternative für Deutschland. Det er heller ikke utenkelig at kontinentets dominerende politiker, Giorgia Meloni, bestemmer seg for å ta sine evner med til Brussel.
Han kunne jo nevnt britenes egne varianter, Reform UK og Restore Britain. Uansett vil en mer høyreorientert union skape problemer for britene.
Det vil neppe være noen behagelig opplevelse å sitte overfor disse kvinnene ved forhandlingsbordet. Vil Storbritannia gå med på utplassering av marinestyrker i Middelhavet? Hvilken andel av Europas asylsøkere er vi villig til å ta imot?
Britene ledes av Europas mest hjelpeløse politikere. Siden Storbritannia befinner seg på en øy, kunne man enkelt stanset all innvandring over Kanalen på et øyeblikk. Man trenger vel cirka én bevæpnet båt og vilje til å bruke makt. I tillegg kan man enkelt kutte ut absolutt alle former for økonomisk støtte til dem som allikevel klarer å snike seg inn.
Men britene velger heller å sende redningsbåter helt til den franske kysten for å hente de illegale båtmigrantene som skaper massive problemer, særlig i England. Alt finansieres av britiske skattebetalere som fortsatt gidder å jobbe. Norske «veldedige» organisasjoner sendte i årevis båter helt til kysten av Libya for å hente migranter! De fikk også støtte fra den norske stat, altså oss skattebetalere.
Så selv om det er forståelig at oppmerksomheten i dag rettes mot Frankrike, burde vi vel kanskje ta en liten kikk på hva som skjer i våre egne land? Tross alt kan vi faktisk se inn i fremtiden. Fremtiden er klokketårnet i Limoges, og både britiske og norske politikere venter tilsynelatende med forventing på at klokken skal passere tolv.
Jeg vil ikke overdrive Frankrikes vanskelige situasjon. Landet har mange ganger sett ut som om det sto på randen av anarki. For en journalist i Paris er tåregass en yrkesrisiko.
Phillips inhalerte selv la lacrymo i 2019, under demonstrasjonene til «gilets jaunes». Han var til stede under de 21 dagene med ødeleggelser i 2005, da 9000 kjøretøy ble ødelagt, over 3000 mennesker ble arrestert og eiendom for 200 millioner euro ble skadet.
De pågående kampene ble bokstavelig talt utløst av at to muslimske gutter med nordafrikansk bakgrunn ble drept av elektrisk støt mens de gjemte seg for politiet i en transformatorstasjon.
På den tiden var jeg formann for Storbritannias Commission for Racial Equality og ble invitert av innenriksminister Nicolas Sarkozy til å gi råd om regjeringens håndtering av saken. Jeg foreslo at han kunne begynne med å slutte å omtale unge franske menn og kvinner som racaille (avskum).
Marine Le Pen blir trolig Frankrikes neste president etter valget i april. Hun ligger på rundt 38 prosent i meningsmålingene, 20 poeng foran sin nærmeste utfordrer, ultraradikale Jean-Luc Mélenchon, som på en utilgivelig måte ser ut til å ha oppmuntret til volden som nå rammer Frankrike. Le Pen står overfor nesten uoverkommelige oppgaver, og trolig vil opptøyene bare eksplodere den dagen hun flytter inn i Élysée-palasset.
Frankrike kan ikke reddes uten en massiv remigrasjon. Flere millioner av innvandrerne må sendes ut, og dette kommer ikke til å skje uten voldelige reaksjoner som må besvares, hvis Frankrike skal bestå. Spørsmålet er om det fortsatt eksisterer nok vilje til å overleve i Frankrike spesielt og Europa generelt. Mye tyder på at den vesteuropeiske livsgnisten allerede tilhører historiebøkene.
Le Pen har, i likhet med Meloni, overvunnet en bølge av personlig kritikk og forakt fra tradisjonelle motstandere. Et lignende angrep rettes nå mot Nigel Farage. Dette er en feil. Det er lite sannsynlig at de som støtter dem, lar seg påvirke av avsløringer om at de har svakheter, eller at tvilsomme personer finnes blant deres tilhengere.
Faktisk virker det nokså klart at angrepene mot Rassemblement National, AfD og Reform UK bare gjør disse partiene sterkere. Årsaken kan være at angrepene kommer fra en politikerstand som foraktes av en stor andel av europeere som må leve med konsekvensene etter flere tiår med hodeløs politikk.
Småsteder på den britiske landsbygda står overfor å bli overveldet av leirer som er tre ganger så store som selve landsbyen, fulle unge menn som kjeder seg. En privilegert minoritet ønsker innvandring velkommen fordi de får alle fordelene, mens det glemte flertallet må bære alle kostnadene.
Den britiske statsministerens forslag til løsning er klassisk: Han vil ikke løse problemene, han vil fordele kostnadene. Dette har vi hørt tidligere, fra Burnhams favorittby Brussel. Da Budapest som en av få hovedsteder sa nei, var svaret til Brussel-mafiaen massive økonomiske straffetiltak. Dessverre ser Phillips ut til å dele Burnhams holdninger.
Burnham ga nylig, i et sannsynligvis misforstått øyeblikk av radikal ærlighet, tyngde til dette synet da han hevdet at middelklassen burde bære en større del av byrden ved å huse asylsøkere. Men det er nettopp her han bør rette innsatsen sin, og derfor bør han støtte innenriksministerens besluttsomhet om å fordele byrden.
Phillips forstår uansett at den britiske middelklassen neppe er interessert i å «berike» sine boligområder med afghanere, somaliere, syrere eller andre migranter med en overveldende representasjon på statistikken over grov kriminalitet.
Vi bør ikke la oss overraske over at det, i lys av migranternes tilsynelatende frihet til å komme og gå som de vil, og noen innfødtes følelse av at de blir behandlet urettferdig, blir stadig mindre, og det blir mindre broderskap å dele på.
Det har aldri vært noe «broderskap», herr Phillips. Mange av de mest entusiastiske tilhengerne av masseinnvandring har vært feminister som i det minste ligner på kvinner, uten å bry seg det minste om at titusenvis av britiske småjenter ble seksuelt misbrukt på det groveste i flere tiår av disse herlige nye britene de ønsket så velkommen med sine Refugees Welcome-skilt.
Hvis man har en overfylt søppeldunk, så løser man ikke problemet med å spre søppelet utover hele leiligheten, samt litt på terassen. Man løser problemet ved å ta en kort tur til søppelkassa.
