– Det foreslåtte toppmøtet mellom Trump, Putin og Xi om krigen i Ukraina risikerer å bli en gjentakelse av møtet på Krim i 1945, som delte Europa mellom demokratiske og kommunistiske sfærer.
Dette kan bli en «Jalta 2.0», skriver historieprofessor Brendan Simms i The Telegraph. Simms beskriver toppmøtet planlagt i november som «en forferdelig idé».
Jalta er navnet på feriestedet på Krim der de tre store – Churchill, Stalin og Roosevelt – møttes for å diskutere Europas fremtid i februar 1945, mens Det tredje riket lå i sine siste åndedrag. USA og Storbritannia gikk med på Sovjetunionens territoriale krav, særlig annekteringen av store deler av førkrigstidens Polen, og Stalins krav om en innflytelsessfære i Øst-Europa.
Britene hadde ikke noe valg, krigen hadde kostet for mye – både økonomisk og menneskelig. USA ville konsentrere seg om å overvinne Japan. Dessuten måtte man innse at Sovjetunionen hadde betalt den høyeste prisen av de allierte som bekjempet Hitlers styrker. Resultatet ble splittelsen av det europeiske kontinentet i et hovedsakelig demokratisk Vest-Europa og et Øst-Europa under Kremls kommunistiske kontroll.
Den kalde krigen ble raskt en realitet, og i en berømt tale ved Westminster College i Missouri 5. mars 1946 sa Winston Churchill at «et jernteppe hadde senket seg over kontinentet».
– From Stettin in the Baltic, to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent.
«Jalta-myten» er en praktisk betegnelse på prosessen der krigens seierherrer delte krigsbyttet. Det sovjetiske diktaturet omfavnet halvparten av Europa, og Simms frykter nå at historien er i ferd med å gjenta seg.
Man blir minnet om det forferdelige møtet når man tenker på det foreslåtte toppmøtet mellom Trump, Xi og Putin. Dette møtet – som tilsynelatende verken vil omfatte Ukraina eller europeerne – har ingen nylige forgjengere.
Noen frykter at disse tre mennene vil dele opp verden seg imellom, gi Putin de delene av Donbas han ennå ikke kontrollerer, gi Xi fritt spillerom over Taiwan, og Trump noen energibiter han håper å kunne utnytte til valggevinst ved kongressens mellomvalg i begynnelsen av november. Det faktum at Jalta for tiden ligger i det russiskokkuperte Ukraina, gjør bare vondt verre.
En fredsavtale er selvsagt ikke mulig uten Ukraina, men hvis Trump og Xi i samtale med Putin kan få Russlands krav tydelig fram, og samtidig gjøre det klart hvilke krav de kan akseptere, så blir Ukrainas valgmuligheter i det minste tydelige. Den endelige avgjørelsen må selvsagt tas i Kyiv, men uten støtte fra USA har ikke Zelenskyj så mange kort på hånden.
Donbas og Krim
Russland vil trolig være fornøyd med full kontroll over Donbas og Krim. Putins styrker okkuperer allerede store deler av Donbas. For to dager siden skrev NTB at Kyiv har gitt ordre om at barnefamilier må forlate de to viktige byene i Donetsk, Kramatorsk og Slovjansk.
Russiske styrker står nå mindre enn 10 kilometer fra byene, ifølge ukrainske medier.
Myndighetene ga tidligere i oktober ordre om at barn skulle evakueres fra enkelte områder, men nå er ordren utvidet til å gjelde begge byene i sin helhet.
I dag okkuperer russerne ca. 85 prosent av regionen. Russland har truet med å ta resten av regionen med makt hvis ikke Ukraina går med på å gi fra seg hele Donetsk frivillig.
Kramatorsk hadde før krigen om lag 150.000 innbyggere, og har lenge fungert som en viktig forsyningssentral for ukrainske soldater. 20 kilometer unna ligger Slovjansk, som også er under stadige angrep.
Faller disse to byene, er Putin et godt skritt nærmere full erobring av Donbas.
Vest-Europa, med Brussel, Paris, London og Berlin i spissen, har bidratt med voldsom økonomisk støtte til Ukrainas krigføring. Men de bidrar med lånte midler i en situasjon hvor store deler av kontinentet nærmer seg et økonomisk sammenbrudd, og etter at Trump kuttet støtten fra USA, sitter egentlig Brussel & co. med skjegget i postkassa.
I Oslo fortsetter Ap-regjeringen å pøse på med enorme summer til Kyiv. Dette får støtte fra store deler av Stortinget og de aller fleste mediene. Dermed har Norge beveget seg fra å være en selverklært og heller mislykket fredsnasjon til en krigshissende lommebok for de krigførende parter som påstår at «våpen er veien til fred».
«En koalisjon av villige»
I Paris og London sitter statsledere og drømmer om å sende tropper til Ukraina som de kaller «en koalisjon av villige». Dette anses av Kreml som en ren provokasjon, og utenriksminister Sergej Lavrov har sagt at Russland vil anse alle NATO-styrker i Ukraina som legitime mål.
Statsledere som Emmanuel Macron og Andy Burnham, med regjeringer som har mistet fullstendig kontroll over både sikkerheten og økonomien i sine egne land, og som ikke har nok tilgjengelige tropper å sende, later til å tro at de kan bidra med sikkerhet for Ukraina – uten USA i ryggen.
Uten internasjonal støtte er Ukraina ferdige, og også Vest-Europa lever farlig hvis de fortsetter i det samme spor. De hisser på seg både Putin og Trump, noe som kan føre til at de ender i en konflikt med Russland, uten amerikansk støtte. Over Middelhavet fortsetter strømmen av migranter, slik at spenningen innenfor grensene bare øker.
Starmer: Planleggingen av en «koalisjon av villige» i Ukraina går inn i en «operativ fase»
Splittelse mellom øst og vest
I Kyiv sitter Zelenskyj og hans team i en slags Catch 22. Uten økonomisk støtte er krigen tapt. Samtidig forstår alle at det er smertefullt å miste deler av landet. Men velger vestlige land å finansiere krigen videre, og Kyiv sier seg villig til å forsvare seg for enhver pris, fortsetter dødsfallene, lemlestingen, lidelsene og ødeleggelsene.
I EU-sonen har skillet mellom øst og vest økt i styrke. Splittelsen startet med Vest-Europas hodeløse innvandringspolitikk, som har sine røtter i Tyskland. Angela Merkel og Ursula von der Leyen har ledet an. Merkel åpnet grensene, og fra Brussel startet von der Leyen økonomisk og politisk krigføring mot land som Ungarn, Polen og Slovakia, som absolutt ikke var interessert i å slippe inn hundretusenvis av muslimer og afrikanere.
Både Ungarn og Slovakia er helt avhengige av russisk gass, og blir utsatt for massiv kritikk av andre europeiske land som selv har fortsatt å importere gass fra Russland, etter å ha ødelagt sin egen energitilgang på grunn av Merkels Energiewende og hele Vest-Europas utbredte klimahysteri.
Egentlig er det nokså avslørende at absolutt ingen toppolitikere i Vest-Europa peker på de betydelige økningene i klimautslipp innvandringen medfører.
Få er dessuten villig til å innrømme de enorme økonomiske kostnadene og den økende splittelsen innvandringen fører til. Millioner av utlendinger må forsørges av stadig fattigere europeiske skattebetalere, og migrantene takker for hjelpen med opptøyer, ødeleggelse, plyndring, grov kriminalitet og endog terror.
Vi får høre at Russland er svake og at Ukraina er nær ved å vinne krigen. Men Kreml kontrollerer fortsatt 6000 atomstridshoder, og Ukraina har mistet mange av sine beste soldater, som nå erstattes av motvillige rekrutter som kidnappes på gatene.
Simms fortsetter å fantasere.
Ukraina er i dag en fullverdig aktør i seg selv – langt mektigere enn de fleste europeiske land – og enhver løsning må ta hensyn til dette faktum.
Før krigen hadde Ukraina et BNP på litt over halvparten av Hviterusslands. De har hverken penger eller våpen til å føre krig uten hjelp fra andre vestlige land, og det blir stadig vanskeligere og erstatte de falne soldatene. Korrupsjonen er skrikende, og motstanden mot krigen vokser i en utslitt befolkning. Landet ligger i ruiner uten hverken folk eller penger nok til gjenoppbygging.
Millioner har rømt landet, og få har planer om å returnere. Nok en diaspora har dermed etablert seg i et skakkjørt Vest-Europa.
En fredsavtale på Ukrainas bekostning betyr ikke at landet automatisk vil bli kastet inn i den russiske innflytelsessfæren. I motsetning til Polen i 1945 er Ukraina for det meste ikke okkupert av Putin, og det er et åpent spørsmål om Putin har viljen eller evnen til å okkupere hele Ukraina.
Heldigvis ser vi nå en klar bevegelse i det politiske landskapet i Europa, så tiden til Merz, Macron og Burnham går nok mot slutten. Om litt over en måned er det valg i Spania, og konservative over hele Europa krysser fingrene for at sosialisten Pedro Sánchez går på et nederlag.
Den europeiske eliten ser ut til å bekymre seg mest om en kommende høyrebølge og en russisk invasjon. De ignorerer at det er opptøyer i de franske byene, i Belgia, Italia, Albania, Hellas, Serbia og neste helg Berlin og 20 andre tyske byer. London, Stockholm, Amsterdam og Oslo vil følge etter i det som er i ferd med å utvikle seg til opptøyer over store deler av Vest-Europa. En europeisk borgerkrig er en reell trussel.
Men i Budapest skjer det ingenting, så fra Ungarns hovedstad kan jeg melde: Intet nytt fra østfronten.
Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!
