Det må svi for Nobelkomiteen og myndighetene å lese Wall Street Journals nådeløse kritikk av tildelingen.
Det er mulig at Nobelkomiteen en dag vil tildele fredsprisen til en mindre verdig mottaker enn Navanethem «Navi» Pillay, men vi tviler på det. I år har de selvhøytidelige komitemedlemmene i Oslo hedret en 85 år gammel sørafrikaner hvis karriere fremfor alt har vært preget av hat mot Israel og jødene som støtter landet.
En slik leder blir lagt merke til over hele verden. Nobelkomiteen har gjort Norge æreløs på den internasjonale scene.
Dette var ingen vanlig kontroversiell pris, men en katastrofe.
Den er samtidig en knusende dom over Espen Barth Eide og UDs fredsdiplomati de siste tretti år.
WSJ skriver at Pillay får prisen for sin forfølgelse av den jødiske staten med paragrafer som våpen.
Nobelkomiteen hedrer hennes karriere, som siden den gang har vært viet til å angripe den jødiske staten og til å fordreie folkeretten for å forvrenge betydningen av begrepet «folkemord» med nettopp dette formålet.
Norge er nå et av de landene som forbindes med stemplingen av Israel som skyldig i folkemord. Det er ingen hedersbetegnelse. At de deler denne holdningen med flere andre land i Vest-Europa, er en fattig trøst.
Pillay har skaffet seg et ry som Israel-hater. Dét er velkjent. At hennes hjemland Sør-Afrika utmerker seg ved å gå etter Israel i internasjonale fora, har vært kjent lenge. Norge har havnet i dårlig selskap.
Hennes rapport fra 2025 fremla ingen bevis for folkemord eller folkemordshensikt, og ignorerte enorme mengder bevis som talte imot dette. Likevel fremsatte man den anklagen. Men rapporten hennes behandlet Hamas’ massakre som en nærmest berettiget reaksjon. Terrorisme anses som fred, mens å forsvare seg mot den er folkemord. George Orwell forutså dette.
I sin parallelle rolle som dommer ved Den internasjonale domstolen, der hun leder behandlingen av anklager om krigsforbrytelser i Myanmar, har Pillay, som disse spaltene påpekte i forrige måned, arbeidet for å senke terskelen for anklager om folkemord. Hvorfor? Fordi en mindre streng standard ville gjøre det lettere for Pillays Sør-Afrika – som tok imot Hamas-delegasjoner i ukene etter 7. oktober – å gjennomføre sin hevnaksjon mot Israel.
Norge er ikke lenger på samme planet som dem som gjerne vil at Fredsprisen skal bety noe. Utdelingen til Liu Xiaobo i 2010 var et stolt øyeblikk. Denne gang kunne man gitt prisen til Jimmy Lai, avisutgiveren i Hongkong som råtner i et kinesisk fengsel.
Men dét er utenkelig med den politikken Støre og den norske eliten står for.
De vil heller ikke høre snakk om at Kina gir blaffen i voldgiftsdomstolen når de oppretter baser på kunstige øyer i Sør-Kina-havet.
Kina har forkastet sin traktat med Storbritannia om å gi Hongkong selvstyre, og landet har avvist Den faste voldgiftsdomstolens kjennelse fra 2016 mot Beijings ulovlige krav i Sør-Kina-havet. Nobelkomiteen kunne ha hedret forleggeren Jimmy Lai, som sitter fengslet i Hongkong for å ha støttet demokratiet.
Et søk i NTB viser ingen resultater på «Fredspris reaksjoner». Man er skjønt enig om at prisen var fortjent og ønsker ikke å høre noen kritikk.
Norge er blitt autistisk.
