Foto: RamadanGjest / Facebook

Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir ødelagt. Og en by eller et hus som ligger i strid med seg selv, kan ikke bli stående.»

Matteus 12, 25

Teksten ovenfor er hentet fra en diskusjon Jesus hadde med fariseerne, som beskylder ham for å drive ut onde ånder ved hjelp av Beelsebul (Satan). Jesus påpeker at hvis Satan kjempet mot seg selv, ville hans rike falle.

Av og til gjør dagsaktuelle hendelser det mer interessant å bruke en annen tekst enn den kirken har satt opp som søndagens tekst som utgangspunkt, og så også i dag.

I en sak her på Document i går kommenterte Bente Haarstad hvordan representanter for politiet er med og markerer iftar under ramadan. «Takk til Håkon Skulstad og Sidsel Aarnes Linden som var gjest hos en vert i dag. Hyggelig kveld», skriver organisasjonen Ramadan­Gjest på Facebook.

Håkon Skulstad er til daglig politidirektør, det vil si leder for norsk politivesen, og stilte i uniform. Mens Sidsel Aarnes Linden er senior­rådgiver i Politi­direktoratet, ifølge det hun selv oppgir på Facebook.

Også i mange av landets kirker inviterer man til iftar. Det som går i igjen, er at kirkens folk sier de har at «behov for å lære hva islam er», og at de setter pris på fellesskapet.

Man skulle tro at vi i 2025 visste hva islam er. Men det synes å være vanskelig for mange å ta inn over seg hva vi står overfor. Det er som om de ansvarlige ikke klarer å se at dette er en religion med en helt annen virkelighets­forståelse enn den vi har bygget vår sivilisasjon på.

«Islam behandler ikke oss kvinner bra», sa en kelner fra Marokko til oss en gang vi var ute og spiste. Hun pekte ikke på kultur eller andre årsaker til at hun flyttet til Norge. Hun var opptatt av én ting, og det var religionen islam. Hennes budskap var tydelig: Islam er ikke en frigjørende religion, den er under­trykkelsens religion.

Det er få tekster som viser forskjellen på islam og kristendom så tydelig som USAs uavhengighets­erklæring fra 1776. Der kan vi lese at det er

«en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse.»

Denne forståelsen av mennesket og Gud er selve grunnlaget for USAs demokrati og kapitalisme. Men det er en forståelse som er utenkelig for islam.

Spørsmålet vi derfor bør stille til representantene fra politiet, er: Hvordan har de tenkt å forene trosretninger som gir kvinnen helt ulike posisjoner og rettigheter i samfunnet? Forrige søndag markerte vi Maria budskapsdag. For muslimer er det en blasfemisk tanke at Gud skulle gjøre seg avhengig av en kvinnes «ja»; i kristen­dommen viser den Guds kjærlighet til oss alle.

Et rike kan ikke leve i strid med seg selv, sa Jesus Kristus. En gang forstod vi slike grunn­leggende sannheter. Selv hedninger gjorde det, som for eksempel lederen for Islands hedninger, Torgeir Ljosavatn, som var lovsigemann på Alltinget. I år 1000 gikk han og landets hedninger over til kristen tro under følgende budskap fra Ljosavatn: Det viktigste for islendingene var å ha én lov og én tro for å bevare freden. Han forstod at kristen­dommen innebar likhet for loven.

Nå er vi altså kommet dit hen at både politi og kirker forkynner det stikk motsatte budskapet, nemlig at det viktigste for landet vårt, er mangfold og flere lover.

Men som samfunn kan vi ikke ha ulike ekteskaps­lover og straffe­lover for ateister, kristne, muslimer, hinduer osv. Det vil ødelegge oss. For hva vil politi­direktøren si til kelneren fra Marokko i en slik situasjon? Det eneste holdbare svaret blir at hun en dag på ny må underkaste seg den under­trykkelsen hun flyktet fra, for vi har jo vedtatt at et religiøst mangfold er et gode, også rettslig.

I fjor feiret vi 750-årsjubileet til Magnus Lagabøters landslov, og det er en grunn til at den ble feiret. En lov som gjaldt for hele landet, og for alle, var en stor rettslig forbedring: Loven var lik for alle, vi var alle like for loven. Det var et avgjørende utgangspunkt for demokrati og økonomisk fremgang.

Men nå feirer altså politi­direktøren en religion som krever retten til egen lovgivning. På Island for 1000 år siden forstod man at det var oppskriften på ufred. I dag er det krenkende å hevde det samme.

Islam krever en lov som forutsetter ulik behandling av innbyggerne, mens kristendommens svar er at alle skal være like for loven.

Bare én av dem kan representere staten.