Kina betrakter det selvstyrte Taiwan som en utbryterprovins som en gang skal tilbake under Beijings kontroll. Bruk av militær makt utelukkes ikke.

Taiwan, med egen grunnlov og demokratisk valgte ledere, identifiserer seg stadig mer som et selvstendig samfunn, distansert fra det kinesiske fastlands autoritet.

De tre tabuer

For Kinas kommunistparti er Taiwan et sensitivt tema. Det er tre ting utenlandske besøkende rådes til ikke å diskutere i Kina – Tibet, massakren på Den himmelske freds plass i 1989 og Taiwan. 

For Kinas ledere er Taiwan en udelelig del av moderlandet, en «frafallen» provins som til slutt vil bli gjenforenet med Fastlands-Kina. Alternative synspunkter undertrykkes.

Ihla Formosa

Taiwan har vært bebodd i kanskje 30.000 år, men frem til 1500-tallet var det en terra incognita. Det kinesiske keiserdømme visste svært lite om øya som ligger bare 180 km utenfor Kinas sydøstlige kyst.

Portugisiske sjøfarere kalte i 1544 øya Ihla Formosa, «den vakre øya», et navn som ble brukt av vesterlendinger til langt efter annen verdenskrig. De små øyene i stredet mellom Kina og Taiwan fikk navnet Ilhas pescadores, Fiskerøyene.

Koxinga

Det nederlandske ostindiske kompani grunnla i 1624 en liten koloni på Taiwans sydvestlige kyst i det som idag er Tainan. Nederlenderne kalte dette stedet Taijowan. Det gikk efterhvert inn i mandarin som betegnelsen på hele øya, Taiwan. 

Nederlenderne tjente gode penger på sukker, ris, pepper, silke og sateng, porselen, pepper, muskat og kanel, og de hadde nok blitt værende om det ikke hadde vært for Koxinga, en krigsherre kineserne kjenner som Zheng Chenggong.

Kineserne inn, nederlenderne ut

De første innvandrerne fra det kinesiske fastland gikk i land i Tainan-området for nesten 400 år siden. Det skulle forvandle øya fra et nærmest steinaldersamfunn av jegere og samlere til et tett befolket kinesisk samfunn. 

Da Ming-dynastiet ble styrtet i 1644, startet Koxinga et felttog mot det nyetablerte Qing-dynastiet, men led nederlag og ble presset over Taiwanstredet der han i 1661 overraskende angrep nederlenderne. De holdt stand til tidlig i 1662 da sykdom og sult tvang dem til å overgi seg på betingelse av at de fikk seile til Det ostindiske kompanis hovedkvarter i det som nu er Indonesia.

Blandet seg med urfolket

Koxinga endret navnet Taijowan til Anping, opprettet kongeriket Dongning og døde derefter av malaria, men riket besto til Qing-dynastiet angrep i 1683 – og Koxingas tenåringsbarnebarn kastet inn håndkleet. Øya ble derefter en del av det kinesiske imperium, hvilket den skulle bli inntil japanerne kom og forstyrret dem i 1894. 

På 1700-tallet vokste det frem store kinesiske byer som Chiayi, Hsinchu og Taipei. I 1811 hadde Taiwan passert to millioner innbyggere. Blandingsekteskap mellom kinesere og urbefolkningen var vanlig – og en grunn til rask assimilering. DNA forteller at det flyter urfolksblod i de fleste taiwaneres årer.

Kristne misjonærer

I annen halvdel av 1800-tallet tiltrakk Taiwan seg vestlige og japanske handelsfolk. De første kristne misjonærer siden hollenderne, kom i 1859. I slutten av 1871 opplevde Taiwan en kortvarig japansk invasjon. 

Keelung og Danshui nær Taipei, Anping i Tainan og Kaohsiung ble «traktathavner» der briter, russere, japanere og borgere fra enkelte andre land nøt spesielle privilegier – som for eksempel immunitet mot arrestasjon.

I 1884–1885, da Frankrike kjempet mot Kina om Vietnam, okkuperte franske soldater to små Pescadores-øyer i Taiwanstredet – og Det keiserlige hoff i Beijing oppgraderte omsider Taiwan til egen provins.

Japansk styre

Sommeren 1894 brøt det ut krig mellom Kina og Japan. Krigen hadde ingenting med Taiwan å gjøre, men da Kina led nederlag, avsto Qing-dynastiet Taiwan og Pescadores-øyene (Penghu på kinesisk) til Japan. Taiwanerne gjorde motstand, og japanerne brukte seks måneder på å knuse lokale geriljastyrker og mistet tusenvis av menn på grunn av malaria og kolera – ikke så mye på grunn av krigshandlinger.

I løpet av de første tyve årene under japansk styre ble kampen mot malaria og kolera prioritert, og det ble gjort store forbedringer i folkehelsen. Opiumavhengigheten ble bekjempet. Veier ble bygget og jernbanenettet utvidet, men japanernes kontroll over naturressursene bygget opp under en folkelig motvilje.

Heller døden enn overgivelse

Også urbefolkningen var misfornøyd: Kolonimyndighetene tok fra dem våpnene og forfedrenes jord. De tvang stammefolket til å arbeide for koloniherrene. Høsten 1930 ledet Mouna Rudao et opprør som er skildret i filmen Warriors of the Rainbow: Seediq Bale fra 2011. Da nederlaget var uunngåelig, valgte Mouna Rudaos menn selvmord fremfor overgivelse.

Under annen verdenskrig brukte Japan Taiwan som base for erobringen av Sydøst-Asia. Tusenvis av allierte krigsfanger ble holdt i leirer i Taiwan, hundrevis døde som følge av underernæring og overarbeid. 200.000 taiwanesere tjenestegjorde i Japans hær.

Det nasjonalistiske Taiwan

Ved annen verdenskrigs slutt ga Tokyo avkall på koloniene og Taiwan ble en del av Republikken Kina (ROC), staten som ble grunnlagt på det kinesiske fastland i 1911 da den siste keiser ble styrtet av Sun Yat-sen og nasjonalistene. 

Fremdeles er Japans innflytelse på Taiwan til å ta og føle på. Offentlige bygninger fra den japanske epoke er landemerker, og det er en sterk tilknytning til japansk mat, kultur og mote.

228-opprøret

Efter annen verdenskrig ble lederen for nasjonalistpartiet Chiang Kai-shek president i Republikken Kina. Økonomien på Taiwan hadde lidd voldsomt under krigen, og guvernøren som Chiang Kai-shek sendte til Taiwan, gjorde bare situasjonen verre. Han vanskjøttet økonomien og korrupsjonen var massiv.

I 1947 hadde taiwanerne fått nok av ROC-regimet, og da borgere grep inn for å forhindre myndighetspersoner i å banke opp en kvinne som hadde solgt ufortollede sigaretter – utviklet det seg et fullskala opprør. 

Guvernøren spilte på tidsfaktoren og avventet forsterkninger. Da de ankom, ble tusenvis av mennesker – noen aktive motstandere av Kuomintang, mange uskyldige – massakrert i det som er kjent som 228-opprøret (demonstrantene angrep regjeringskontorene 28. februar).

Meanwhile in China

Mens Taiwan var under japansk styre hadde det skjedd litt av hvert også på det kinesiske fastland. 

Qing-dynastiet, som tok over makten i 1644, hersket frem til 1911. Denne perioden var preget av sosial lagdeling basert på etnisitet, sterk befolkningsvekst, innovasjon i teknologi og jordbruk og en mer åpen utenrikspolitikk. Vi fikk oppfinnelser som kompasset, kruttet, papiret og kunsten å trykke bøker.

Den siste keiser

Efter 267 år kom tiden for Qing-dynastiets siste keiser. Xinhai-revolusjonen i 1911 styrtet Kinas siste dynasti og ut av den vokste Republikken Kina. 

Kuomintang

Nasjonalistpartiet Kuomintang (KMT) ble formelt stiftet i 1912 i opposisjon til keiserdømmet og europeisk imperialisme, men det har historiske røtter i Sun Yat-sens Tongmenghui fra 1894. Det hadde som mål å bygge en nasjon av og for folket og var ledende politiske parti i Kina inntil annen verdenskrig. Idag er det ett av to store partier på Taiwan. 

Kommunistpartiet

Kinas kommunistparti ble stiftet i Shanghai i 1921 av bare 50 medlemmer. Til tross for en beskjeden start vokste kommunistpartiet jevnt og markerte seg i sterk opposisjon til nasjonalistpartiet.

Borgerkrig

Efter annen verdenskrig utviklet rivaliseringen mellom nasjonalistene og kommunistene seg til blodig borgerkrig. 

Kuomintang tapte terreng til Mao Zedongs kommunister, og i desember 1949 dro Chiang Kai-shek til Taiwan efter først å ha sendt avgårde sin sønn med ROCs gullreserver og noen av Kinas fineste kunstneriske og historiske skatter. 

På Taiwan finner vi den dag idag restene av 1911-revolusjonens Republikken Kina. 

Mer enn 1,5 millioner fastlandskinesere fulgte Chiang, som i Taipei opprettet et ROC-regime som gjorde krav på å være Kinas legitime regjering. Ingen opposisjon var tillatt. Helt frem til 1970-tallet ble opposisjonelle rutinemessig fengslet og også henrettet.

Oksekjerrer ble til biler

En viktig grunn til at KMT tapte fastlandet, var deres manglende evne til å forbedre situasjonen for landets fattige landbefolkning. På Taiwan lanserte de et jordreformprogram som er blitt hyllet verden over for sin suksess. Mellom 1950 og 1970 ble befolkningen nesten fordoblet til 14,6 millioner. 

Sukker, som var øyas største eksportvare mellom 1920- og 1950-tallet, skulle snart bli forbigått av industrien. I gatene ble sykler og oksekjerrer erstattet av motorsykler og biler.

Chiang Kai-shek dør

Chiang Kai-shek døde i 1975. I slutten av 1978, noen måneder efterat Chiangs sønn Chiang Ching-kuo ble president, brøt USA forbindelsene med Taipei for å opprette diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina. 

De to siste årene før Chiang Ching-kuos død i begynnelsen av 1988, hadde KMT begynt å løsne grepet om makten. Unntakstilstanden ble opphevet og nye politiske partier ble tillatt (i 2024 var det registrert over 300 politiske partier i landet). Mediene ble langt mer frittalende og da restriksjonene på utenlandsreiser ble opphevet, ble det populært å feriere i utlandet, blant annet på det kinesiske fastland.

Økonomisk oppsving

Chiang Ching-kuos visepresident, Lee Teng-hui, ble landets første taiwanskfødte president. Han videreførte den demokratiske utviklingen. Taiwans parlament og avisene begynte å gjenspeile folkemeningen. 

Taiwan opplevde et ubrutt økonomisk oppsving fra 1980-tallet. Det var drevet av høyteknologiske produkter og varte frem til den asiatiske finanskrisen i 1997. Siden har veksten avtatt, men Taiwan har gjort fremskritt på flere områder, de har blant annet innført nasjonale velferdsprogrammer for en befolkning som i likhet med andre høyt utviklede land er raskt aldrende.

Føler seg ikke kinesisk lenger

Den store befolkningstettheten sies å ha bidratt til å gjøre det moderne Taiwan svært konkurransedyktig, urbant og utadvendt. Landet har sterke bånd til sin største handelspartner, Kina. Folket har forretnings- og familieforbindelser på den andre siden av stredet. 

Men over tid blir det stadig færre som identifiserer seg som kinesere, de er blitt taiwanere.

Oppsummert: Begge påberoper seg historien 

For å oppsummere kom Taiwan under det kinesiske imperiets kontroll på 1600-tallet. Øya ble japansk koloni i 1895 efterat Qing-imperiet tapte første kinesisk-japanske krig. I 1945 ble øya gjenerobret av det nasjonalistiske Kina. I 1949 overtok kommunistene makten i Fastlands-Kina, mens nasjonalistene ble igjen på Taiwan.

Taiwan og Kina deler en felles historie, men det er to vidt forskjellige samfunn – det ene et demokrati, det andre autoritært. 

Det kinesiske kommunistparti henviser til historien når de gjør krav på Taiwan. Taiwanerne peker på den samme historien og viser til at de ikke var en del av det Kina som ble dannet efter revolusjonen i 1911, ei heller av Folkerepublikken Kina som ble opprettet under Mao i 1949. De anser sin fremtid som noe mer enn en frukt av fortiden.

Ett Kina?

På begge sider av Taiwanstredet skumles det med planer om ett Kina. I øyeblikket synes Republikken mindre sannsynlig enn Folkerepublikken.

Forhåndsbestill «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!