Erling Marthinsen 
Shakespeares fødested er i ferd med å bli «avkolonisert» etter bekymringer om at dramatikeren blir brukt til å fremme «hvitt overherredømme».
William Shakespeare’s Birthplace Trust eier bygninger knyttet til Shakespeare i hans hjemby Stratford-upon-Avon. Fondet eier også arkivmateriale, blant annet kirkebøker over dramatikerens fødsel og dåp, skriver The Telegraph.
Nå «avkoloniserer» museet sin enorme samling for å skape en mer «inkluderende» museumsopplevelse.
Denne prosessen omfatter utforsking av «imperiets fortsatte innvirkning» på samlingen, «kolonialismens innvirkning» på verdenshistorien og hvordan «Shakespeares verk har spilt en rolle i dette».
Trusten har uttalt at enkelte gjenstander i samlingene og arkivene kan inneholde «språk eller skildringer som er rasistiske, sexistiske, homofobe eller på annen måte skadelige».
Det kan ikke gjentas for ofte: Inkludering betyr i praksis ekskludering.
«Uvitenhet er Guds forbannelse; kunnskap er den vingen vi flyr til himmelen med», skrev William Shakespeare i ‘Henrik VI, del II’. Nå rammes kulturlivet av Guds forbannelse.
Dette har pågått lenge. For ti år siden var det kun 4 av de 52 høyest rangerte universitetene i USA som inkluderte Shakespeare i pensum for engelskstudenter.
Personlig må jeg vel nesten anse meg som en synder mot woke-religionen, siden jeg har besøkt både den lille og koselige byen, og selvsagt samtidig Shakespeares fødested.
Stratford-upon-Avon er en koselig liten by i England. Foto: Lewis Clarke/ CC BY-SA 2.0/ Wikimedia
Noe de kaller forskning ble utført under ledelse av Dr. Helen Hopkins, en såkalt akademiker fra University of Birmingham.
Konklusjonen var blant annet at å anse Shakespeare som et «universelt» geni «fremmer ideologien om hvitt europeisk overherredømme».
Dessuten var Shakespeares teaterperler for ««hvite, funksjonsfriske, heteroseksuelle, ciskjønnede mannlige narrativer».
Hva med Othello? Vel, han har jo plutselig blitt hvit i dagens sinnssyke verden. For noen år siden var det en skandale hvis en hvit mann hadde denne rollen.
Hva med Romeo og Julie? Har Julie plutselig blitt maskulin?
Kan man virkelig forvente at Shakespeare, som levde fra 1564 til 1616, skulle ha moderne transaktivisme i sine teaterstykker?
For øvrig: I hans tid var det ikke uvanlig at feminine menn spilte kvinnerollene. Dét burde kanskje ha gitt ham noen ekstrapoeng?
Det kostet britiske skattebetalere 800.000 pund å få disse lysende akademikerne til å levere disse geniale konklusjonene.
Forfatteren Lionel Shriver, en kjent kritiker av woke og LHBTQ-sykdommen, sa til The Telegraph den gangen:
– På Shakespeares tid var halvparten av den europeiske befolkningen hvit og mannlig. De hadde ikke regnbueflagg.
– Å være funksjonshemmet som Richard III var et spørsmål om karakter snarere enn politikk, og heldigvis for dem var det ingen som hadde funnet på den språklige styggedommen «cisgender».
– Shakespeare vil overleve selv denne dogmatiske lemlestelsen, og stykkene hans vil fortsatt kunne nytes lenge etter at dagens «interseksjonelle» forestillinger har forkortet seg til en tragikomisk fotnote i teaterhistorien.
Forskerne anbefalte Shakespeare’s Birthplace Trust å erkjenne at «fortellingen om Shakespeares storhet har forårsaket skade – gjennom epistemisk vold».
Dessuten burde ikke stiftelsen presenterere Shakespeare som den «største», men som «en del av et fellesskap av likeverdige og ulike forfattere og kunstnere fra hele verden».
Tragikomisk er et riktig begrep. Selvskadingen i Vesten har ingen ende. Mens Trump går til frontalangrep på woke, så omfavner britenes «elite» galskapen fortsatt.
Vil Starmers krigshissing avta, siden British Army mangler funksjonshemmede soldater?
Eller skal de sende en trans- og kvinnepreget armé for å beskytte Ukraina mot Russland?
Da kan de kanskje si som Henry V ved slaget i Agincourt, etter Shakespeare, med politisk korrekt omskrivning:
We few, we happy few, we band of sisters;
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
