Det persiske Akamenide-dynastiet forsøkte uten hell å erobre greske bystater og i 449 f.Kr. sluttet grekerne og perserne fred – men da hadde også de to partene fått nok av hverandre. Det gikk 2393 år før det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Hellas og Iran.

Perserkrigene er blant de mest kjente og mest fascinerende krigene i menneskehetens historie. De var bemerkelsesverdig ikke bare på grunn av de voldsomme slagene, deres historiske betydning og hvordan gresk militærstrategi kunne utmanøvrere en totalt overlegen fiende, men også på grunn av sterke personligheter, de menneskelige dramaene som utspilte seg bak kulissene og de europeiske grekernes bemerkelsesverdige evne til å se stridigheter og motsetninger seg imellom i det store bilde da de sto overfor en felles fiende.

David mot Goliat

Perserkrigene ble utkjempet på 500-tallet f.Kr. mellom den tids rikeste og mektigste rike, Perserriket, og uavhengige, relativt fattige greske bystater. 

På høyden av sin makt omfattet Akamenide-dynastiet et territorium som foruten dagens Iran, besto av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske del av Tyrkia.

Grekerne var splittet og involvert i uendelige indre konflikter, de hadde hverken persernes ressurser eller befolkning, men likevel klarte de å beseire dem og beholde sin uavhengighet. 

De mest kjente slagene ble utkjempet på det greske fastland, men konflikten begynte med det joniske opprør 499–494 f.Kr. der greske bystater i Lilleasia gjorde opprør mot persisk herredømme. 

Overrasket av storm

Opprørere plyndret og brente den lokale hovedstaden Sardes, men det endte med at perserne knuste opprørernes høyborg. 

Perserkongen Dareios I var arg over at Athen hadde lånt opprørerne skip og gitt dem militær støtte. For å straffe athenerne samlet han en hær for å invadere byen. 

Den første ekspedisjonen ble i 492 ledet av svigersønnen Mardonius. Flåten gikk inn i Thrakia, men ble ødelagt av storm og Mardonius vendte tilbake til Persia.

Overraskelsesangrep

Dareios startet sin annen ekspedisjon i 490. Denne gangen ble hele invasjonsstyrken, inkludert kavaleriet, sendt med skip over Egeerhavet under ledelse av de to hærførere som hadde slått ned det joniske opprøret, samt Hippias, en fordrevet athensk tyrann. 

Perserne gikk i land i Attika ved Marathons kyst. Athenerne stilte med ti tusen mann og ventet forsterkninger fra Sparta, men gikk straks til angrep – hvilket overrasket perserne som ifølge Herodot, led store tap.

Slaget ved Marathon, Georges Rochegrosse 1859.

Flere hundre tusen mann

Det gikk ti år før perserne igjen angrep grekerne. Da Dareios’ sønn Xerxes ble konge, organiserte han en ny ekspedisjon mot Athen – denne gang med en overveldende styrke. Xerxes samlet i 481 f.Kr. en hær på flere hundre tusen mann og en flåte på seks hundre skip. 

Xerxes forlangte at de greske bystatene skulle underkaste seg ham uten motstand, og mange gjorde det, deriblant Theben. Athenerne og spartanerne fornærmet imidlertid de persiske utsendingene og sverget motstand til siste mann. 

Forutså hva som ventet

Atheneren Themistokles hadde mange år i forveien forutsett at angrepet en dag ville komme – og overbevist athenerne om å bygge sin egen flåte. I 481 f.Kr. hadde Athen en flåte på over to hundre skip. 

31 greske bystater gikk sammen i en felles hær under ledelse av krigerstaten Sparta hvis soldater var kjent for aldri å trekke seg tilbake fra slagmarken. Themistokles ledet Athens flåte under en spartansk admiras hovedkommando. 

Persernes flåte tilintetgjort

I det første store slaget holdt den spartanske kong Leonidas med 300 soldater, stand i tre dager mot hele den persiske hær. Efterat tusenvis av persere var slaktet ned ble spartanerne til slutt omringet og drept alle som én – og Xerxes’ hær kunne uten motstand marsjere mot Athen – som ble brent ned til grunnen. 

Krigen var ikke vunnet med ødeleggelsen av Athen. Under det berømte sjøslaget ved Salamis tilintetgjorde grekerne den persiske flåte. Xerxes vendte tilbake til Persia og overlot ansvaret til Mardonius. I slaget ved Plataea fordrev spartanerne perserne fra det greske fastland. 

Persisk skip. Foto: Omicroñ’R CC BY-SA 4.0

Kort efterat den persiske flåte var ødelagt gjorde joniske grekere i Lilleasia på nytt opprør. I slaget ved Mycale vant grekerne en stor seier som frigjorde øya Samos fra persisk kontroll. 

Det athenske sjøforbund

De neste tredve årene fortsatte Athen å kjempe mot perserne om kontrollen over de greske samfunnene i Egeerhavet. I 449 f.Kr. ble det inngått en traktat som gjorde endelig slutt på fiendtlighetene mellom Athen og Persia. Det la grunnlaget for Det athenske sjøforbund av demokratiske bystater som ble dannet efter en kongress i 477 f.Kr. 

«A Long Time Between Drinks» – Puck om etableringen av diplomatiske forbindelser mellom Hellas og Persia 31. desember 1902. Library of Congress, Wikimedia Commons

Grekernes triumf sikret at gresk kultur og politiske strukturer overlevde i lang tid efter perserrikets fall.

Hukommelse som en elefant

Først i 1902 ble sjahen av Persia, Mozaffar ad-Din, og Georg I av Hellas enig om å anerkjenne hverandre de jure – efter 2393 år ble det opprettet diplomatiske forbindelser mellom Hellas og Iran. 

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken.

Skaff antistoffer mot woke:
Kjøp Roger Scrutons bok!