Jo visst, verden går fremover. Det ene fremskrittet avløser det andre i eskalerende tempo. Hvorvidt utviklingen er til det bedre, er en ganske annen og svært sammensatt sak.
Ta nå Posten, for eksempel. Statsbedriftens merkantile pengepugere vil bombesikkert mene at de henger med i tiden: De har til hensikt å kvitte seg med det hele og overlate det siste gjenlevende som omfattes av begrepet post, til dagligvarehandelen.
Tjente på pandemien
Selv har Posten Norge opplevd store økonomiske svingninger, især under pandemien, da overskuddet ble på langt over milliarden, mye takket være voldsom netthandel grunnet nedstengningene.
Det ble et større tap i 2022, som ble pent oppveid av et resultat på 714 millioner det seneste året med ferdig statistikk, 2023.
Posten var overalt
Men nå var ikke Posten i utgangspunktet definert som en bedrift som skulle gå med voldsomme overskudd – det var en bedrift til kost/nytte, som skulle tjene og betjene befolkningens behov, som blant annet var å sende og motta brev og pakker, oftest ved ombringing til egen postkasse. Var pakken for stor, gikk turen til nærmeste postkontor.
Alle hadde postkontor, selv den minste bygd eller husklynge. Var der ikke postkontor, så tok en av bygdens trauste menn eller kvinner på seg oppgaven med å være postkontor på deltid, og landpostbudet besørget resten.
Brevene forsvant
Men nå skal det bort, det hele. Tiden har bokstavelig talt løpt fra posten. I en av landets største bedrifter/arbeidsplasser er det på noen få tiår bare en brøkdel medarbeidere igjen.
Ett er sikkert, og hvorom det er høna eller egget som skal ha skylden, får være uvisst: Det sendes ikke brev lenger, og har ikke blitt gjort det på lange tider. Bare noen få mennesker over 80 skriver brev, men får neppe sendt dem lenger. Kommunikasjonen går på korthugde mails, en- til to-ords SMS-er og såkalte sosiale medier. Ingen betror lenger sine innerste hemmeligheter, svik, håp og personlige seirer til utvalgte personer i brevs form.
Og vi har da vel lagt merke til det: Det er blitt mye, mye lenger mellom utgivelsene av de voluminøse biografiene i den senere tid: De tykke bøkene – rikelig utstyrt med billedmateriale, som brettet ut livet til de nordmenn vi holdt høyest (eller foraktet mest), men som påfallende ofte inneholdt en skyggeside som vi elsket å lese om … selve hemmeligheten bak et liv.
Noen av oss fikk slike mursteiner til jul og kunne nesten ikke vente med lesningen i nattens mulm og mørke, under dynen, til blafringen fra et stearinlys. Vi fikk se inn i skyggelagte liv – og elsket det. Nå er det (nesten) borte.
For brevene er borte, og med dem: betroelsene.
Krim og mer krim
Undrer meg på hva de store forlagene – Gyldendal, Cappelen Damm og Aschehoug – skal finne på i stedet? Hvordan skal de erstatte biografiene, som årlig skapte mer enn balanse i regnskapet og sikret årsresultatet?
Vi har nok for lengst sett en del av svaret: Flommen av gode, intetsigende og dårlige «krimromaner» overtar lasset, rent økonomisk. Slike bøker oversvømmer bokhandlene landet over, og har gjort det i mange år allerede.
Noe er like fullt evig tapt: Innholdet i biografiene – de «hemmelige» liv som faktisk var levd – er forsvunnet fra vår erfarings sfære. Riktig tynt er det blitt, rent innholdsmessig, når de samme forlag neglisjerer andre former som korthistorier, novellesamlinger og klassiske spenningshistorier. Enhver boklesers verden har blitt ganske smal og ensidig, for ikke å si enfoldig, de senere år, grunnet den samme utvikling.
Hva nå?
For brevene var ryggraden i enhver biografi. Hva skulle forresten kongebiografen Tor Bomann-Larsen gjort uten brevene?
Han hadde ikke fått skrevet Amundsen-biografien, og i alle fall ikke den lett mystiske biografien om dikterhøvdingen Sigurd Christiansen fra Drammen, bare for å ta noen eksempler.
Ved gjenlesning av «Riverton»
Og ett eksempel til: Cappelen Damm ga i 2007 ut en biografi med tittelen «Riverton», skrevet av Bernt Rougthvedt: Den tok for seg livet til forfatteren Stein Riverton, eller Sven Elvestad, skjønt hans navn egentlig var Kristoffer Elvestad.
Ingen nordmann har solgt flere bøker enn ham, og han leses faktisk ennå. Han lyttes til i hørespill og er oversatt til alle verdensspråk. Han var vår store krimforfatter, som også skrev høyst alvorlige og til dels sjeletunge bøker. Og han skrev korthistorier, men flest romaner. Han kunne skrive ti–tyve (ofte under pseudonym) slike årlig, og mange av dem i sterk alkoholrus. Han drakk oftere enn han spiste, og han spiste meget. Men han skrev desto mer.
Forfatteren gir oss et oppsiktsvekkende innblikk i en avisverden som rundt forrige århundreskifte var litt av et eventyr, med et snes aviser bare i Oslo som folk i dag aldri har hørt om (som f.eks. Ørebladet og den store Tidens Tegn). Her skapte Elvestad sin verden som journalist, men med «Riverton» i sentrum, da hans bøker ofte gikk som føljetonger i avisene.
Han kjente alle: Knut Hamsun, Nils Kjær, Christian Krohg, Georg Brandes, Olaf Bull … you name it – hele kunstner-intelligentsiaen av sen-bohemer. Som journalist nådde han «the peak» da han allerede i 1923 intervjuet Adolf Hitler. Den gang sa han: «Denne mannen kommer vi til å lese om i verdenshistorien om ikke lenge».
Jeg skal ikke foregripe mer om min gjenlesning av Rougthvedts glimrende «Riverton», bare understreke at å lese boken på ny nå, snart 20 år etter at han skrev den, var en «sann svir». Rougthvedts bok kunne ikke vært skrevet under mailens begrensende klo.
Det gis ennå en gang iblant ut biografier, men få gode. Og snart vil det vise seg vanskelig å gi ut noen, om man ikke skal dikte dem etter hukommelse og rykter.
Disse enkle ord mens vi registrerer at nye ladninger av ymse krimbøker fyller hyller og spalter. Så gjenstår det bare å se når den neste dyptpløyende biografien kommer, eller om vi heller må forvente å bli sittende akterutseilt og snakke tomt ut i luften mens vi «venter på Godot».
Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.