Arent de Gelder (1645–1727), «Simeons lovsang», Mauritshuis, Haag.

²⁵ I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, ²⁶ og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. ²⁷ Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, ²⁸ tok Simeon barnet opp i armene sine. Han velsignet Gud og sa:

²⁹ «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.

³⁰ For mine øyne har sett din frelse,
³¹ som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,

³² et lys til åpenbaring for folkeslagene
og ditt folk Israel til ære.»

³³ Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. ³⁴ Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt ³⁵ – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»

Lukas 2, 25–35

Det er siste søndag i 2024 og en anledning til å stoppe opp og reflektere over året som har gått, men også hvilke muligheter det nye året byr på.

For meg var endringen av abortloven kanskje den viktigste negative hendelsen i Norge i 2024. Mye på grunn mangel på etisk refleksjon til våre folkevalgte, mangler som også er viktige for andre områder i samfunnet.

Etter å ha lest gjennom hele debatten som fant sted på Stortinget er det følgende forhold som slår meg:

Først av alt skinner det tydelig gjennom at forkjemperne av retten til selvbestemt abort til 18 uker mener de selv, og dermed også loven, skaper etikken. I 2024, der vi feirer både Kristenretten og Magnus Lagabøters landslov, representerte debatten på Stortinget et mørke som opphever Guds rolle som etikkens og dermed lovenes utgangspunkt.

For det andre bør vi legge merke til hvordan vår egen tid ble brukt som et argument for en ny lov. Vi fikk vite at den gamle loven trengte en revidering ettersom den var så gammel. Hva som blir endestasjonen på denne forståelsen av etikk er ikke helt enkelt å forutse, men utfordringen er at denne holdningen smitter over på all etisk debatt. Vi stiller oss nøytrale til vår egen tid og egne valg, eller som Hadia Tajik sa, da hun kommenterte ønsket om rådgivning til den gravide:

I dag lovfester me òg gravide sin rett til tilgang på trygg og god informasjon i forkant og rettleiing i etterkant av ein abort. Den rettleiinga skal vera nøytral. Ingen skal føla seg pressa. Avgjerda må vera kvinna sin eigen, og fellesskapets oppgåve er å støtta og mogleggjera den avgjerda som ho tek.

Det er all grunn til å tro at svært mange deler Hadia Tajik sin forståelse av samfunnets rolle. Men det er en diametral motsetning mellom Hadia Tajik og idealene til Magnus Lagabøter. Abortdebatten viste at etikken handlet om kvinnens vanskelige valg, noe som gjorde valget om abort etisk uangripelig. Det var ikke aborten som var etisk problematisk, men det å nekte kvinnen å utføre den. Og kvinnens valg skal vi ifølge Hadia Tajik støtte.

Det er ikke mulig å snakke om etiske perspektiver dersom samfunnet skal tvinges til å være nøytrale til de valgene vi tar, men det er her vi ser at mye av postmodernismens mareritt ligger begravd. Vi har ikke lov til å si at noe er sant, at loven må ta utgangspunkt i noen evige sannheter, gitt oss av Gud. Når abortloven en dag igjen skal revideres og moderniseres, vil tilhengerne av en modernisering igjen kreve at fellesskapet støtter kvinnens valg, av den enkle grunn at kvinnens valg nå blir enda vanskeligere.

Det bør bekymre oss at det ikke var noen av våre folkevalgte som våget å utfordre troen på det moderne i møte med etikken. Det var ingen som pekte på at dersom vår nasjonalforsamling ikke bare blir lovens, men også etikkens utgangspunkt, er det ingen grenser for hva som kan besluttes.

Kravet om nøytralitet opphøyes til et moralsk imperativ og brukes på stadig flere samfunnsområder. Ingen religioner kan fremheves og elever må ikke oppleve forkynnelse. Familier oppløses, men samfunnet skal støtte alle valg og nasjonen kan ikke lenger forsvare sin suverenitet. Kravet om nøytralitet rammer selv noe så verdslig som salg av strøm, vi skal ikke lenger være herrer i eget hus, og ingen folkevalgte trenger å si at det er de selv som er ansvarlige for utviklingen.

Jeg tror kristendommen har et annet og bedre budskap enn kravet om nøytralitet. Kristendommen forteller en historie om etikkens utgangspunkt og vår oppgave som troende. Som Simeon i tempelet forstår vi hvem Jesus er.

Håpet for 2025 er at vi til høsten får noen politikere på Stortinget som våger å ta opp arven fra Magnus Lagabøter og lar Gud være utgangspunkt for retten.