«Romantiken – ett sätt att se»

Johan Christian Dahl, «Vesuvius utbrudd i Desember 1820», 1828. Foto: Document.no

For meg har romantikken i billedkunsten alltid vært et faglig og personlig interessefelt. Derfor måtte jeg ta en tur til Stockholm nå i høstkulden, der Nationalmuseet har fått lånt inn et stort antall verker fra museer og samlinger i nordiske og andre europeiske land. Nationalmuseet har kalt utstillingen «Romantiken – ett sätt att se», for å betone synet og det subjektive blikkets unike måte å møte den sansbare virkeligheten på.

Uttrykket «ett sätt att se» skal vi merke oss, for underforstått finnes det mange måter å «se» på, ikke minst hos dagens kunstnere, som Nationalmuseet har gjort et utvalg av og montert sammen med romantikkens egne billedkunstnere. Rundt omkring i utstillingen er det utplassert 32 moderne kunstnere med høyst ulikt blikk og verkkarakter. Det mest iøynefallende ved disse moderne kunstnerne er ikke et bestemt «sätt att se», deres blikk spriker i alle retninger som om det kunstneriske subjektet har gått i oppløsning.

Caspar David Friedrich, «Two Men Looking at the Moon»,1830-tallet. Foto: Document.no

Vi lar denne problematikken ligge inntil videre og samler oss heller om den romantiske perioden fra slutten av 1700-tallet til midten av 1850-årene. For den nordiske kunstens del skal vi merke oss et bestemt årstall, nemlig 1802. Da kom den norske filosofen og naturvitenskapsmannen Heinrich Steffens til København for å forelese i naturfilosofi og de tyske romantiske ideene. Steffens hadde studert i Tyskland på slutten av 1700-tallet og der blitt kjent med flere av datidens mest berømte diktere, malere og filosofer. Blant annet Goethe, Schelling og Sleiermacher.

I en toårsperiode foreleste Steffens om den nye naturfilosofien og romantiske livsfølelsen. Det var stappfullt av folk, akademikere, kunstnere og vanlige borgere. Det kom også tilreisende fra Norge og Sverige og den romantiske tidsånden spredte seg og slo rot i hele Norden. Heinrich Steffens inspirerte dem alle. Den mest kjente av norske malere i denne perioden var Johan Christian Dahl, som ikke bare studerte malerkunst i Tyskland. I mange år virket han også som professor ved Kunstakademiet i Dresden.

Knud Baade, «Etter Stormen», 1844. Foto: Document.no

I Norge hadde vi ikke noe kunstakademi på den tiden, så begavede kunstnerspirer dro til Tyskland for å bli skolert i maleri og de romantiske ideene. Det gjenspeiler seg da også på denne mønstringen i Nationalmuseet, der det samlet er flest malerier av norske billedkunstnere. Til sammen er 22 bilder malt av 4 norske malere. Hele 8 stk. er malt av J. C. Dahl, det samme antall av Knud Baade, mens T. Fearnley viser 4 og Peder Balke bidrar med 2 malerier.

Romantikken fikk et solid fotfeste blant norske billedkunstnere, som gradvis vinklet sine motiver i nasjonalromantisk retning. Men det er en annen historie. Nationalmuseet i Stockholm har hatt andre ambisjoner, selv om utvalget av romantiske malerier er sobert og berikende. Det utrivelige ved denne utstillingen er at de romantiske malerne er pådyttet en del verker av modernistiske kunstnere som tolker virkeligheten på en helt annen måte og med helt andre virkemidler.

Johan Christian Dahl, «Norsk berglandskap», 1819. Foto: Document.no

Ideen har tydeligvis museet hentet fra en utstilling i Hamburger Kunsthalle tidligere i år, der Caspar David Friedrich var hovedutstiller, men pådyttet verk fra nyere kunstnere. Hensikten er tydeligvis å vise at romantikken fortsatt er levende i det kunstneriske blikket. For det handler jo bare om et «sätt att se» når det handler om kunsten. Ut fra den vinklingen blir det ikke mulig å vurdere et verk ut fra spesifikke kvaliteter og estetiske idealer, skjønt det er hele poenget med denne koblingen mellom romantikkens malerier og dagens samtidskunst.

Kaster vi et blikk på noen av de utstilte maleriene til J. C. Dahl, Caspar David Friedrich og andre av de utstilte romantikerne, så sprekker de modernistiske arbeidene som trollet når det kommer i lyset. Den kunstneriske kraften hos disse romantiske malerne er inntrengende og gripende. Her må jeg også nevne Knud Baade og Carl Gustav Carus, som begge har sans for naturlandskapet i måneskinn, dramatiske fjellpartier og opprørt hav. I det hele tatt selve livsfylden i vår sammensatte synsverden.

En utløper av den tyske romantikken som sjelden blir nevnt og vist, er Nazareerne. I 1809 ble det opprettet et kunstnerfellesskap i Roma. Nærmere bestemt i klosteret Sant Isidiro på Monte Pincio. Det var et broderskap av kristne kunstnere som kledde seg i lange kjortler og lot hår og skjegg vokse, slik de mente jødene gjorde i Nasaret på Jesu tid. De skapte en kristen ikonologi som fylte deres motiver med religiøst og bibelsk budskap. Det var nok et helt annet «sätt att se» enn datidens romantikk og dagens samtidskunst.