Det skjønne mot det heslige

Selvportrett av Melgaard og Nerdrum.
Foto: Galleri Fineart.

Utstillingen nå i Galleri Fineart, med en sammenkobling av Odd Nerdrum og Bjarne Melgaard, gir grunn til ettertanke. Historisk sett blir uttrykket «fine art» definert som «de skjønne kunster». Vekten lå her på det skjønne, som refererte til estetikkens krav om at kunstnerne alltid måtte skape vakre og meningsfulle verker. Tradisjonelt var det bare fem slike kunstarter: maleri, skulptur, arkitektur, musikk og poesi. I fransk sammenheng het det «beaux-arts», på spansk sa man «bellas artes».

Tradisjonen med Fine art og de skjønne kunster gikk tidlig på 1900-tallet gradvis i oppløsning. Avantgarde-kunstnere av ulikt slag jobbet målbevisst med å fjerne det skjønne fra ethvert kunstuttrykk. Poenget var å utvide det estetiske gyldighetsområdet til også å omfatte antikunsten, som i stigende grad kom til å dominere samtidskunsten både i status og pengeverdi. Paradoksalt nok uten at man lenger kunne kvalitets-vurdere dem.

I det perspektiv er det interessant å betrakte Galleri Finearts felles mønstring av verkene til Odd Nerdrum og Bjarne Melgaard. De hører begge til toppsjiktet av norske kunstnere. Odd Nerdrum på tross av tidsånd og stor motstand i det norske kunstmiljøet, mens Bjarne Melgaard har surfet på den anti-estetiske tidsåndens moteriktige og kapitalsterke kvasikultur. Hva kunstneriske evner angår så er det åpenbart at Odd Nerdrum er en høyt begavet billedkunstner. Det kan man ikke si om Bjarne Melgaard. Han er en estetisk minusvariant.

På en måte er det ganske tidstypisk at Galleri Fineart kaller seg De skjønne kunsters Galleri, som om galleriet bærer videre en historisk tradisjon som for lengst har utgått på dato. Her må vi ikke glemme at galleriet er en butikk for salg av ulike produkter innen kunstfeltet. Slike salg-steder har vi sett siden 1600-tallet, skjønt den gang basert på solid kvalitetsvurdering. Dagens kunstgallerier har litt andre ambisjoner. De legger ikke så stor vekt på kvalitet, men i hvilken grad objektene har et solid salgspotensial.

Med tanke på at galleriene må selge for å overleve økonomisk, er det kjekt å kunne markedsføre virksomheten gjennom en historisk basert overbygning, som attpåtil traderer kjernen i den klassiske estetikken: de skjønne kunster. Ved å vise Odd Nerdrums klassisk formgitte bilder sammen med Bjarne Melgaards grumsete og tegnerisk pubertale motiver, som om de var estetisk likeverdige, er en kunstfaglig bommert. De er ikke bare to inkommensurable størrelser i formuttrykk, men også vesensforskjellige i kunstnerisk kvalitet.

Det forundrer meg at Odd Nerdrum, med sin sobre kvalitetskunst, har latt seg sidestille med Bjarne Melgaards heslige billedverden. Melgaards billedambisjon er en egostyrt skjønnhets-harakiri, som i det lange løp fortærer seg selv. Odd Nerdrums figurative bildespråk og klassisk baserte estetikk viderefører en visuell kvalitetstenkning, som paradoksalt nok også muliggjør at selv antikunsten kan fungere, men bare som instituert snyltevirksomhet.