Hardbanket bly om ingenting

«The room next door», 2024. Foto: Galleri K.

For to år siden hadde Hanne Tyrmi en stor utstilling i Kunstnernes Hus. Tittelen den gang var «Hester dør stående», skjønt mønstringen hverken inneholdt en levende eller døende hest. Det eneste som pekte i retning av død var den uansvarlige bruken av giftig bly i verkproduksjonen. I Tyrmis utstilling nå i Galleri K, er bruken av bly mer poengtert, men like tematisk forskrudd. Hva disse bly-objektene betyr, eller inneholder av kommunikativ mening, ligger utenfor min kunstfaglige kompetanse.

Det hjelper ikke å lese det skrytepregede forordet av kurator Ida Kierulf, som også kuraterte utstillingen i Kunstnernes Hus. Nå er det ingen døende hester i Galleri K, derimot en rekke helseskadelige gjenstander i bly. Tittelen denne gang: «En gang så jeg skammen», er like gåtefull som de døende hester fra 2022. Allikevel klarer Ida Kierulf å finne mening i de utstilte skulpturene, skjønt det hun skriver minner mer om parfymert tåke-legging enn – .m avklaring.

Hele Ida Kierulfs forord er gjennomsyret av et behov for å poetisere og mystifisere en kunstpraksis som ikke er i nærheten av det estetiske. Dette er konseptuell svada på sitt verste, en stadig mer utbredt tilsløring av hva publikum ser og lar seg forstå. På denne mønstringen blir de ulike bly-objektene tolket helt i det blå, og pådyttet estetiske og dypsindige betydninger som ikke på noen måte lar seg faglig bekrefte.

Her en godbit: «Kunstneren banker smertefulle erfaringer inn i materialene og gir følelser taktil form». Ser vi på de flatbankede og sammenbrettede bly-platene, så kan nok den jobben vært slitsom, men så mye dypsindig sjeleliv og smertefulle erfaringer er det ikke lett å oppdage. Det som preger hele dette forordet er mangelen på faglige referanser til de utstilte gjenstandene. Ida Kierulf synes å ha en varig aversjon mot kunstens sanselige egenskaper, selve kraftfeltet for estetisk artikulasjon.

Skribenten har tydeligvis angst for empiri, en vanlig plage hos dagens kunstskribenter, som i stedet slipper følelsene fri og fotfølger kunstneren inn i hennes sjeleliv. Nå er det ikke lett for en betrakter å se hva Hanne Tyrmi har lagt inn i sine 7 flatbankede blyplater, som hun har montert opp etter veggen. Tittelen «De syv løgnene» sier oss ikke så mye når innholdet er banket inn i giftige blyplater, heller ikke hva det kunstneriske skulle bestå i.

I det hele tatt gir kunstneren oss ingen spesifikke holdepunkter for hvor de utstilte objektene hører hjemme. De to madrassene i stål og bly som kunstneren har stilt på høykant i galleriet, hører egentlig hjemme i en søppelfylling. Tittelen «The room next door» antyder heller ingen visuelle eller estetiske referanser som kunne plassere madrassene inn i et eksklusivt galleri. Så hvorfor har de havnet her?

For å gi disse estetisk meningstomme objektene en kunsthistorisk tyngde trekker Ida Kierulf tråder tilbake til berømte forfattere og filosofer. På et vis er referansen til Charles Baudelaires verk «Det ondes blomster» nærliggende, i den forstand at Tyrmi bruker samme tittel på en skupturkomposisjon, men det fremtrer allikevel ingen stilistisk eller estetisk sammenheng. Koblingen virker mer som en konseptuell snyltevirksomhet.

Hva Walter Benjamin har å gjøre i denne kuratorteksten er enda mer uforståelig. Hans «aura»-begrep ville her ha gitt både utstilte objekter og kuratortekst en velfortjent skuddsalve. Med tanke på Benjamins kritiske kulturtenkning ville en slik parfymert og sminket formidling av utstillingsobjekter neppe ha overlevd økonomisk. Det er på høy tid at kurator-virksomheten forholder seg mer edruelig til kunstformidling. Det fortjener både kunstnerne og galleriene.