Joachim Gottschalk med familie kort tid før nazistene tok makten i Tyskland. Stillbilde: World History / YouTube.

Om kvelden den 6. november 1941 la Joachim Gottschalk seg til å sove sammen med ektefellen Meta og deres sønn Michael på åtte år, i deres leilighet i Berlin-Grünewald. Både Joachim og Meta var skuespillere. Meta var teaterskuespiller. Joachim var både teater- og filmskuespiller. Hans mest kjente rolle var fra samme år, da han spilte den danske eventyrfortelleren H.C. Andersen i «Die Schwedische Nachtigall» (den svenske nattergal). Filmen var en stor suksess og ble også kjøpt inn av utenlandske kinoer. Den rullet på tyske kinoer i hele tolv måneder før den ble tatt av plakaten.

Men den lille familien Gottschalk skulle aldri våkne igjen. Før de la seg, åpnet Joachim gasskranen og lot gassen fylle leiligheten.

Problemet var at selv om Joachim var arier, så var Meta jøde. Hun fikk som jøde yrkesforbud allerede i 1933. Og nå skulle både Meta og Michael deporteres til leiren Theresienstadt. Joachim ble selv truet med fronttjeneste fordi han nektet å skille seg fra Meta. Det var for sent å flykte fra landet. Alle rømningsvinduer var nå stengt, og familien ville bli stoppet hvis de forsøkte å passere tyske landegrenser. Ekteparet så ingen annen utvei enn å dø sammen i stedet for å bli sendt til utrygge skjebner på hver sin kant.

I årene etter første verdenskrig så var det ingen selvsagthet at Hollywood skulle bli den ledende hub for filmproduksjon. Hollywood var fortsatt i sin spede begynnelse og hadde sterk konkurranse fra andre land. Italia gjorde seg bemerket allerede før krigen med filmer som «Pompeiis siste dager» (1913) og «Cabiria» (1914) – påkostede spillefilmer som varte i opp til tre timer. Hollywood tok opp kampen med filmer som «The birth of a nation» (1915) og «Intolerance» (1916). Frankrike var en stund sterkt inne med filmer som vi i dag ville kalt «tv-serier», som krimføljetongen «Les Vampires» (vist i ti episoder 1915–16) og superheltserien «Fantomas» (vist i fem episoder 1913–14).

Etter krigen fikk tysk film internasjonal oppmerksomhet, spesielt innenfor skrekksjangeren, med filmer som «The cabinet of Dr. Caligari» (1919), «Golem» (1920) og «Nosferatu» (1922). Senere ble science fiction en tysk greie, med «Metropolis» (1927) og «Frau im Mond» (kvinnen i månen – 1929). Tyskerne produserte også filmer vi i dag kanskje vil kalle woke, som «Nicht wie die anderen» (ikke som de andre – 1919, om en homoseksuell protagonist) og «Viktor/Viktoria» som lekte med transseksualitet. «Viktor/Viktoria» ble produsert i 1932, men hadde premiere høsten 1933 – etter Hitlers maktovertakelse – og var den første og siste filmen innenfor denne sjangeren som nazistene tillot satt opp på tyske kinoer. I filmens hovedrolle spilte Renate Müller, som døde i 1937 etter et fall ut av vinduet i annen etasje i hennes eget hjem. Hun hadde på det tidspunktet allerede lenge vært overvåket av Gestapo. Det gikk rykter om at propagandaminister Joseph Goebbels ønsket å «koble henne» med Hitler (uvisst i hvilken hensikt), men at Müller nektet. Hadde Gestapo noe med dødsfallet å gjøre? («Viktor/Viktoria» ble forøvrig reinnspilt i Hollywood i 1982 med Julie Andrews i hovedrollen).

Marlene Dietrich fikk sitt gjennombrudd i filmen «Den blå engel», som ble innspilt i Babelsberg i 1930. NTB-foto (ukjent fotograf).

Uansett: Da Hitler overtok makten i 1933, så var tysk film blitt storindustri, med hovedsete i Babelsberg utenfor Berlin. Der var en hel filmby bygget opp, og kapasiteten for kulisser og kunstige miljøer var nesten like stor som i Hollywood. Man produserte blant annet filmer hvor handlingen var lagt til den australske villmarken og den nordafrikanske ørkenen, men som altså var filmet i Berlins bakgård. Babelsberg tiltrakk seg talenter fra hele verden, også fra Norge; regissører, produsenter, manusforfattere, og skuespillere. Mange ville studere film i Tyskland.

Propagandaminister Goebbels fikk her en ferdig gavepakke, og han så umiddelbart muligheten for å påvirke massene via film. Babelsberg ble snart underlagt propagandaministeriet, og andre frie filmselskaper ble gradvis forbudt, tvunget til oppløsning eller til å fusjonere med statlige filmselskaper. Goebbels ville snart ha full kontroll på hva det tyske filmpublikummet ble servert.

Jødiske talenter så de røde flaggene, og begynte å forlate Tyskland. Men også flere tyske filmfolk mislikte hva de observerte, hvorav den mest kjente antakelig er Marlene Dietrich. Hun bygget i stedet opp en karriere i Hollywood.

Tysk filmindustri ble tappet for talent og Goebbels søkte etter nye stjerneskuespillere. Han hadde faktisk ingenting imot utlendinger, så lenge de var ariere, og hentet blant andre svenske Zarah Leander, ungarske Marika Rökk og nederlandske Johannes Heesters til Tyskland. Alle tre skulle bli store stjerner under nazitiden, med tilhørende store gasjer. (Fun fact: Heesters døde først i 2011, hele 108 år gammel.)

Til tross for stjerneflukt og statlig overtakelse så ble penger pøst inn i tysk film og i perioden 1933–1945 så ble det produsert hele 1200 spillefilmer. Det gir et gjennomsnitt på hundre filmer i året. Babelsberg og de andre tyske studioene var som maurtuer i aktivitetsnivå. Produksjonen sank med 25 prosent da krigen startet i 1939, men fortsatt, og helt frem til kapitulasjonen, ble det produsert 70-80 filmer i året.

Storsatsingen gjorde tysk film meget forlokkende for vordende stjerner, til tross for nazismens tvilsomme moral. Utlendinger trakk til Tyskland mens de holdt seg for øynene. De misbilliget Hitler men mulighetene var mange og fristelsen ble for stor. En av dem var Kirsten Heiberg fra Kragerø.

Kirstein Heiberg. Foto: © Universum Film (UFA)

Heiberg tok sin skuespillerutdannelse på 20-tallet og begynte sin karriere på Den nasjonale scene i Bergen i slutten av samme årti. På 30-tallet beveget hun seg over i filmbransjen og spilte i en håndfull norske og svenske filmer, før hun via norske kontakter i Berlin flyttet dit i 1937. Hun debuterte i tysk film med en birolle i filmen «Napoleon ist an allem schuld» (Napoleon har skyld i alt) i 1938. Det skulle senere bli deltakelse i mange tyske filmer for Heiberg, men hun ble aldri like stor som Leander, til tross for mange fellestrekk. Begge var i tillegg sangere og platesalget var av like stor betydning som filmgasjene.

Heiberg ventet på det store gjennombruddet. Hittil hadde hun kun fått biroller, og selv om hennes innsats fikk positiv kritikk så ble filmene hennes aldri mer enn moderate publikumsmagneter. Derfor takket hun ja også til roller i filmer med sterke elementer av propaganda, for eksempel antirussiske filmer som «Die goldene Spinne» (den gyldne edderkopp – 1943) og filmer som lærte publikum å angi hverandre, som «Achtung, Feind hört mit» (pass på, fienden lytter – 1940). I ventetiden giftet hun seg med komponisten Franz Grothe. De to bodde i en fasjonabel leilighet ved Kurfürstendamm i Berlin.

Endelig kom sjansen. Heiberg takket ja til en av hovedrollene i storsatsingen «Titanic». Innspillingen skulle skje sommeren 1942, i studio i Babelsberg, samt i havnen i Gotenhafen der luksusdamperen «Cap Arcona» skulle operere som stand-in for den forliste Titanic. «Titanic» ble en utfordring rent filmteknisk. I tillegg var filminnspillingen kaotisk. Filmteamet opplevde ofte at soldater fra marinen, som var stasjonert i Gotenhafen, flørtet med de kvinnelige statistene og forstyrret innspillingen. Til slutt sprakk det for regissør Herbert Selpin. Han forbannet «den helvetes marinen». Uttalelsen ble oppfattet som antistatlig og han ble angitt til gestapo av sin egen venn, manusforfatteren Walter Zerlett-Olfenius. Selpin ble arrestert og innkalt til minister Goebbels. Goebbels ga ham et ultimatum, enten beklaget Selpin sitt utbrudd eller han ble fengslet. Selpin nektet å beklage, og følgelig ble han fengslet. Allerede neste dag ble han funnet hengt i sin celle. Den offisielle dødsårsaken var «selvmord», som så mange som havnet i Gestapos klør.

Foto: The Movie Database

Innspillingen av «Titanic» fortsatte med den langt mindre erfarne Werner Klingler som regissør, og man lyktes på et vis å fullføre innspillingen. «Cap Arcona», skipet som spilte Titanic, ble ironisk nok selv historisk, da det i mai 1945, få dager før kapitulasjonen, ble angrepet av allierte bombere. Skipet sank og flere tusen mennesker omkom. Dessverre var passasjerene konsentrasjonsleirfanger som skulle flyttes lenger vest i Tyskland. Dette påstod de allierte ansvarlige at de ikke visste noe om.

«Titanic» var endelig premiereklar sommeren 1943. Goebbels så filmen før den ble frigitt. På det tidspunktet var situasjonen i Tyskland en helt annen enn da filmen ble bestilt. I februar 1943 tapte Tyskland slaget ved Stalingrad og dette blir i dag betraktet som vendepunktet i krigen. Krigen vendte seg fra å gå i Tysklands favør til disfavør. Den tyske hæren ble nå jaget tilbake mot Tyskland. Samtidig hadde «Bomber Harris» overtatt ledelsen i det britiske luftvåpenet, RAF. Hans filosofi var å påføre den tyske sivilbefolkningen mest mulig lidelse. Tyske byer ble stadig oftere og tyngre bombardert.

Goebbels vurderte at dramatikken i «Titanic» lå for nær den terroren som det tyske kinopublikummet tiltakende ble utsatt for. Det synkende skipet kunne dessuten oppfattes som metafor for det tredje rikes uunngåelige skjebne, og den naive kapteinen som Hitler. Goebbels valgte å forby filmen for visning i Tyskland. Han tillot imidlertid eksport til andre land, og «Titanic» hadde premiere i september 1943 i Paris. Filmen er senere blitt en kultfilm for Titanic-interesserte historikere og hobbyhistorikere. Den er i dag en av de lettest tilgjengelige fra nazitidens filmproduksjon, utgitt flere ganger på DVD.

Foto: The Movie Database

Kinopublikummet var på det tidspunktet svært begeistret for en annen film. «Münchhausen» med Hans Albers i hovedrollen var et bestillingsverk for å markere UFA-films 25 års jubileum. Filmen var en eventyrfilm og ren underholdning, om lyvebaronen Hieronymus von Münchhausen og hans eskapader i forskjellige verdensdeler på 1700-tallet. I filmen tar han blant annet en tur til månen. Han flyr også på en kanonkule. Ingen kostnader skulle spares i produksjonen av filmen, befalte Goebbels. Den ble filmet i farger, med tyske Agfacolor (i motsetning til det amerikanske Technicolor).
Goebbels ville at den skulle rivalisere selv de beste Hollywood-produksjoner i spesialeffekter.

Og det gjør den. Jeg har sett filmen. Også den er lett tilgjengelig. Og den er faktisk både underholdende og teknisk imponerende. Men så er jeg også en stor fan av klassiske filmer. Nye filmer har jeg sjelden sansen for.

Filmen hadde premiere i mars 1943 og trakk fulle hus i månedsvis.

Med kanselleringen av «Titanic» så uteble Kirsten Heibergs gjennombrudd. Imidlertid bød en ny sjanse seg like etter at innspillingen av «Titanic» ble avsluttet.

Zarah Leander forsvarte sin filmkarriere i Nazi-Tyskland med at hun var apolitisk. Hun ble raskt Tysklands største kvinnelige stjerne etter hennes første film «Zu neuen Ufern» (mot nye marker) i 1937. Hennes aller største suksess ble «Die grosse Liebe» (den store kjærligheten) i 1942. «Die grosse Liebe» var hennes tiende tyske film. Men på det tidspunktet hadde Leander fått betenkeligheter med sin funksjon i Det tredje riket. Årsaken er litt uviss. Moralske kvaler? Var krigen i ferd med å bli for virkelig? Hjemlengsel? Uansett årsak, så holdt hun sine tanker for seg selv. Men i hemmelighet så planla hun å forlate Tyskland. Da innspillingen av hennes siste film, «Damals» (den gang), var ferdig i slutten av 1942, så reiste hun hjem til Sverige. Hun sa ingenting om at returen var permanent. Hun returnerte til Berlin kun en gang til under krigen, i mars 1943, da «Damals» hadde premiere. Samme kveld ble hennes villa utenfor Berlin rammet av en britisk brannbombe. Leander, som trodde hun kunne ignorere politikk, fikk merke krigens realitet på kroppen.

Hennes, for filmindustrien og for Goebbels, uventede retrett til Sverige, skapte et hull i planene. Leanders neste tiltenkte film, «Liebespremiere» (kjærlighetsdebut) stod uten sin kvinnelige hovedrolle. Kirsten Heiberg ble tilbudt rollen, og grep den. «Liebespremiere» var en musikal med fengende slagere, flotte kostymer og dyre kulisser. Dette var gjennombruddet Heiberg ble snytt for med «Titanic».

«Liebespremiere» ble riktignok en flott film (jeg har sett den) og fri for propaganda og hentydninger til krigen. Den ble også Heibergs høydepunkt i karrieren. Hennes helt egen film der hun fikk skinne, synge og danse uten rivaler. Men ved premieren i september 1943 så ble også den kun en moderat publikumssuksess. Kritikerne var også lunkne. Heiberg hadde lyktes med å bli et «household name» i Tyskland, men hun begynte å innse at hun aldri ville nå opp til Leander og hennes like; de største stjernene i Det tredje riket.

I 1944 ble krigen påtrengende i Tyskland. Den russiske røde arme nærmet seg Tysklands grenser, og i juni samme år ville amerikanerne og britene gå i land i Normandie. Luftangrepene ble hyppigere og sterkere. De store byene ble rammet først. Deretter mindre byer. I slutten av året var få tyske byer uberørt.

Likevel rullet filmindustrien videre, nærmest uanfektet av krigens realiteter. Ved behov flyttet man produksjonen til tryggere områder. Således ble mange senere filmer spilt inn i det relativt tryggere Sør-Tyskland, og i de to største studioene i tyskokkuperte områder; i Haag og i Praha. Men det var fortsatt høy aktivitet i Babelsberg. Filmbyen hadde så langt kun fått mindre skader av luftkrigen.

Kontrasten mellom filmenes fantasier og tyskernes hverdag ble større. Krigen ble nemlig portrettert i svært få filmer. I de fleste filmene fantes verken soldater, hakekorsflagg eller bomber. Unntak var «Zwei in einer grossen Stadt» (to i en stor by – 1942) om kjærlighetsforholdet mellom en wehrmachtsoldat og en sykepleier, den tidligere nevnte «Die grosse Liebe» og «Die Degenhardts» (1944) – den eneste filmen som problematiserte tyske siviles hverdag i luftkrigen.

Øst-Preussen, som så langt hadde blitt omtalt som «tyskernes beskyttelsesrom» på grunn av sin beliggenhet utenfor rekkevidde for franske og britiske bombere, skulle snart gå tapt for alltid. Landsdelen var den første som den røde arme inntok og tyskerne ville aldri få den tilbake. Den ville etter krigen fordeles mellom Russland og Polen, og etniske tyskere som bodde der ble enten myrdet eller fordrevet. De siste filmene som ble spilt inn i landsdelen er derfor av spesiell interesse, fordi de beskriver en tapt verden. En av disse er «Sommernächte» (sommernetter) med den luxembourgske skuespilleren Rene Deltgen i hovedrollen, innspilt sommeren 1943 i naturskjønne omgivelser omkring de masuriske innsjøer, mens det fortsatt hersket fred og idyll. Filmen hadde premiere sommeren 1944.

Et annet sted som var i ferd med å gå tapt for alltid var gamle Berlin. Frem til 1943 så var byen nærmest uskadet. Luftangrepene var små og ubetydelige, og den enorme byen med over fire millioner innbyggere ristet dem lett av seg. I 1942 så man knapt et eneste luftangrep, og berlinerne begynte å tro på Luftwaffe-sjefen Hermann Görings forsikringer om at luftrommet over byen var ugjennomtrengelig. Men ting skulle endre seg fra 1943. Filmen «Grossstadtmelodie» (storbysang) som hadde premiere i oktober 1943 med Hilde Krahl i hovedrollen som hobbyfotograf som forsøker å livnære seg ved å ta bilder av Berlin og dens folk, er derfor av spesiell interesse. Filmen er like mye en hyllest til byen som til Krahl, og er kjent for å være den siste filmen som i bredt omfang viser Berlin slik byen fremstod før den totale ødeleggelsen.

En annen film verdt å nevne er «Wie sagen wir es unseren Kindern?» (hvordan forteller vi det til våre barn?), om en barnefamilie i skilsmisse. Filmen ble spilt inn i Dresden fra august til november 1944, kun få måneder før den beryktede utslettelsen av byen i februar 1945. Filmen ble produsert for sent til å ha premiere før krigens slutt, og ble vist på tyske kinoer først i 1949.

I august 1944 hadde min personlige favoritt premiere; «Die Frau meiner Traüme» (min drømmekvinne) med Marika Rökk i hovedrollen som snobbete sangstjerne, som etter å ha forlatt et tog på feil stasjon strander i en fjellhytte sammen med to fremmede menn. Hun forteller dem ikke hvem hun er men er kravstor og driver først mennene til vanvidd. Men senere oppstår det kjærlighet mellom henne og den ene av mennene. Filmen er en storslått musikal, filmet i farger, og ble en enorm publikumssuksess i krigens siste år. Den er i dag lett tilgjengelig på DVD.

Foto: The Internet Movie Database

Men nå begynte det virkelig å rakne for Tyskland. Etter kanselleringen av «Titanic», så bestilte Goebbels en propagandafilm som skulle styrke tyskernes motstandsvilje i møte med russerne på den ene siden og de allierte på den andre.

Filmen fikk tittelen «Kolberg» og innspillingen begynte i oktober 1943 med svenske Kristina Söderbaum i hovedrollen. Söderbaum var gift med en av Tysklands mest kjente regissører, Veit Harlan, som også fikk oppdraget med å regissere «Kolberg». Også «Kolberg» ble filmet i farger og skulle bli svært kostbar. Og det er kanskje med denne filmen det ble tydelig hvor høyt Goebbels prioriterte filmproduksjon. Handlingen ble lagt til napoleonskrigene og den franske beleiringen av den tyske byen Kolberg. I virkeligheten ble byen inntatt, men i filmen lyktes innbyggerne i å skyve den franske hæren tilbake og redde sin by fra å falle i franske hender.

Det påstås at Goebbels trakk 180.000 soldater ut av krigstjeneste for å delta i filmen som statister, i en fase som var prekær for Tyskland, militært sett. Dette er nok en overdrivelse. Men at noen tusen menn i stridsdyktig alder deltok er utvilsomt sant, i tillegg til at en enorm logistikk og fungerende infrastruktur var påkrevet. Handlingen foregikk på vinterstid og flere toglass med salt ble fraktet til filmsettet, for å illudere snø. I tillegg måtte man bygge en hel bydel av kulisser, fordi den i filmen skulle bombarderes i stykker. Kolberg ble dessuten en farlig film å lage. Flammene var ekte, og ble utfordrende både for skuespillere og kamerateam.

Filmen hadde premiere 30. januar 1945 i Berlin. På dette tidspunktet var kun 30 av Berlins opprinnelige 400 kinoer fortsatt intakte. De resterende var enten ødelagt av bomber, eller de manglet tilgang til elektrisitet. Samme kveld inntraff historiens største skipsforlis i Østersjøen, nord for Berlin. Østprøysserne flyktet fra den røde armes inntog, og store ressurser var satt inn på å evakuere dem lenger vest i Tyskland, og til det okkuperte Danmark. Mye av evakueringen måtte foregå sjøveien, fordi russerne hadde begynt å blokkere landeveiene. Det tidligere passasjerskipet «Wilhelm Gustloff», som lenge hadde ligget til kai i Gotenhafen, ble tatt i bruk. Skipet fylte seg raskt med flyktninger. Man sluttet å registrere alle som strømmet ombord da de passerte syv tusen personer. Det antas derfor at ti tusen mennesker befant seg ombord da skipet endelig la fra kai. Et lettelsens sukk kom over de ombordværende. De trodde de var reddet.

Men få timer ut i seilasen ble skipet torpedert tre ganger av en russisk ubåt. Skipet sank på under en time. Omtrent 1200 personer ble reddet, og det antas at hele ni tusen omkom, hovedsaklig sivile og sårede soldater. Minst en tredjedel av de omkomne var barn.

I mars 1945 tråde allierte styrker over den tyske landegrensen i vest. Tyskland ble nå invadert fra begge sider. Likevel fortsatte både premierene og produksjon av nye filmer. Filmstudioet i Haag måtte på dette tidspunktet evakueres, da Nederland ble frigjort. En av de siste filmene produsert der var «Rätsel der Nacht» (nattens mysterium) med Kirsten Heiberg i en av hovedrollene. Det dreide seg om et kriminaldrama lagt til et astronomiinstitutt. Filmen var Heibergs siste før kapitulasjonen, og den fikk aldri en premiere.

I Østerrike ble innspillingen av «Wiener Mädeln» (jenter i Wien) avsluttet i mars, enda en påkostet fargefilm. Innspillingen hadde tatt ett år. Mot slutten måtte innspillingen stadig avbrytes av luftalarmer. Skuespillerne gikk ofte sultne som følge av mangel på tilgang til mat. I scenene der karakterene spiste, så var maten som bordet var dekket med, kunstig laget. Regissør Willi Forst gjorde hva han kunne for å verne de mannlige skuespillerne og filmarbeiderne mot å bli inndratt til krigstjeneste, i en tid da Wehrmacht var desperate etter mannskaper. Han måtte hele tiden fabrikkere grunner til at mennene var «essensielle» for å fullføre filmen.

Nå begynte det å bli absurd. 13. mars hadde filmen «Ein mann wie Maximilian» med Lizzi Waldmüller i hovedrollen, premiere på Potsdamer Platz i Berlin. Filmen ble fortsatt vist da kampene om Berlin raste utenfor kinolokalet. Waldmüller opplevde selv aldri krigens slutt. Hun ble drept da en alliert bombe traff hennes bolig i Wien 8. april.

En annen skuespiller som måtte bøte med livet i krigens sluttfase, var den homoseksuelle Hans Brausewetter. Brausewetter hadde spilt i omkring 120 tyske filmer siden 1922. Han hadde overlevd nazistenes filmindustri til tross for sin seksuelle legning, bare for å omkomme i Berlins gater 29. april 1945, få dager før kapitulasjonen. Han delte skjebne med 100.000 andre sivile berlinere.

Etter kapitulasjonen ble mange av de tyske spillefilmene beslaglagt og forbudt for visning, av allierte og russiske myndigheter. De fleste ble senere frigitt, men de verste propagandafilmene ble forbudt for alltid og er i dag under bevoktning av «Rudolf Murnaus Stiftung». De frigis til visning kun under visse betingelser. Blant annet må en representant fra stiftelsen forklare konteksten til publikum før hver visning.

Det er dog en myte at de fleste filmene var rene propagandafilmer. Av 1200 spillefilmer tipper jeg at de utgjør maks tre prosent. Eksempler på åpenbar propaganda var filmene «Jud Süss» (jøden Süss – 1940), «Der ewige Jude» (den evige jøde – 1940) og «Ich klage an» (jeg anklager – 1941). De to førstnevnte gjorde intet forsøk på å pakke inn antisemittismen. Jøder ble fremstilt som grådige og utildekket sammenlignet med rotter. I sistnevnte film skulle det tyske folk påvirkes til å akseptere et omfattende eutanasiprogram på uhelbredelig syke, psykisk syke og tilbakestående mennesker, i form av et tårevått drama om en mann som utførte barmhjertighetsdrap på sin syke kone. Resten av filmen forgår i retten, der han selv og forsvarerne hans forsvarer drapet overfor dommer og jury (og kinopublikummet).

En stor del av filmene var indirekte propaganda, der filmen på overflaten var ren underholdning, men hadde undertoner som skulle påvirke publikummet i den ene eller andre retningen. Et eksempel var den kansellerte «Titanic» som på overflaten handlet om et historisk skipsforlis, men som hadde klare antibritiske undertoner. Britene ble fremstilt som arrogante og drevet av profitt. Titanic holdt alt for høy fart i isinfisert farvann, for å nå New York hurtigst mulig slik at aksjeverdiene kunne holde seg høye. Et annet eksempel er «Mutterliebe» fra 1939, som hyllet morskjærligheten og mødre med store barneflokker. Filmen skulle inspirere tyske kvinner til å føde mange barn, slik at det tyske folk kunne vokse og dominere.

Men hele 57 % av de produserte filmene kommer under kategorien «komedier»; lystspill, revyfilmer og forviklingsfilmer frie for propagandistiske elementer, som skulle distrahere kinopublikummet med virkelighetsfjern underholdning. Etter min mening, så var disse filmene de farligste. Hvorfor? Fordi de lullet publikum inn i en illusjon av normalitet mens den virkelige situasjonen utenfor kinolokalene gradvis forverret seg. Det var ren gaslighting.

Ser du parallellen til situasjonen i Norge i dag?

NRK fikk nylig kritikk av Kirkens bymisjon for å forskjønne hverdagen for mange nordmenn. NRK tar ikke fattigdommen på alvor, forteller bymisjonen. Kanalen later som om nordmenn flest har det bra og underdriver den økonomiske krisen.

Kirkens bymisjon gjør her jobben som msm burde ha gjort, men unnlater å gjøre. Bymisjonen taler for oss alle. Vi blir forledet til å tro at Norge er verdens beste land å bo i, samtidig som alt rundt oss forfaller. Folk oppdager at økonomien ikke lenger strekker til, de får ødelagt understellet på bilene sine av huller i veien. Men så ser de på NRK eller leser Aftenposten, og kommer i tvil, for der blir de fortalt at norsk økonomi «går så det suser». De blir fortalt at lønnsveksten matcher prisveksten.

Og det virker! For når man er i tvil, så kvier man seg for å protestere. Man utsetter det. Man ser det an. Man leter etter bekreftelse på sin egen situasjon. Hvordan har andre det? Hvis man blir overbevist om at andre har det bra, så skammer man seg hvis man selv ikke har det like bra, for da må man være medskyldig i sin situasjon. Da tier man.

Slik klarer NRK og mediene å kue de store protestene, og en unnlatende, selvtjenende og slu regjering får ture på i fred.

Brød og sirkus. Kanskje ikke så mye brød lenger, for brød koster snart 50 kroner. Men vi skal underholdes til taushet. Vi skal neddopes med Netflix og Disney. Vi skal fokusere på den ene hånden som villeder oss, mens den andre holder en kniv bak ryggen. Våre egne myndigheter ønsker å påføre oss lidelse og skade.

Ikke mye skiller dagens tv fra filmindustrien i Det tredje riket.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.