Det er blitt mer og mer vanlig at kunstutstillinger blir presentert med et forord av en kunstfaglig ekspert, som ved hjelp av språklige begreper og innfallsvinkler veileder publikum i tilegnelsen av kunstverkene. Kunstneren Halvard Haugerud, som nå stiller ut i Galleri Haaken, har fått tak i en ganske selsom kunstveileder. Han heter Simen K. Nielsen, og er professor i kunsthistorie med spesialkunnskap i estetisk abstraksjon.
Allerede i første linje av forordet kan vi lese at «Halvard Haugeruds bilder har en grammatikk som er bygget rundt repetisjonen som språkform». Nå har jeg gjennom mange år fulgt Haugeruds maleriske kreativitet, hvis motiver og sanselige nærhet til det naturgitte ikke akkurat har vært preget av «grammatikk» og «språkform», snarere en intuitiv åpenhet for skaperverkets skjønnhet.
Haugeruds malerier som nå stilles ut i Galleri Haaken, viser oss et nytt nivå i kunstnerens blikk for tingenes visuelle egenart og sanselige utstråling. Hans valg av motiver er hentet fra hverdagslivet, i nærmiljøet, der naturutsnitt og småting fremheves i sin enkle og vesensbestemte skjønnhet. Tidligere var bildene mer preget av stofflighet og en betoning av at maleriet var et materielt objekt, med mer vekt på verkkarakteren enn den kunstneriske dimensjonen.
Det vi nå ser på Haugeruds nye utstilling er et skifte i sanselighet, fra verkets materialitet til blikkets omsorg for tingenes synlige egenverdi. Enten kunstneren retter blikket mot frukter, blomster, dyr eller det intime naturutsnitt, så søker penselen etter det som gir tingene en visuell egenverdi. I filosofien ville man kalt det «Das Ding an sich», men i billedkunsten handler det ikke om å tenke objektene. Den maleriske prosessen er primært rettet mot blikkets sanselige berøring av tingenes uforløste skjønnhet.
For å si det i klartekst, så er det først i maleriet at den uforløste skjønnheten kan bli en estetisk realitet. I Halvard Haugeruds nye malerier har kunstneren etter mitt skjønn vært i permanent nærkontakt med tingenes uforløste skjønnhet, ikke for å kopiere det han ser, men for i et malerisk medium å synliggjøre naturskjønnheten på et estetisk høyere nivå. Den kunstneriske strategien kan her minne om «still-leben»-tradisjonen fra 1600-tallet, skjønt den gang la kunstnerne vekten på tingenes sosiale og kulturelle funksjon.
Mange av Haugeruds motiver lever et stille liv. De brauter ikke med sin skjønnhet, slik barokkens pompøse skilderier tok sikte på. Det er noe fredfullt og nærmest uanselig ved deres naturgitte eksistens, mens de i sin maleriske fylde og estetiske utstråling skaper en skjønnhet av høyere orden. Dette er billedkunstens visuelle magi, i den forstand at maleriet viser oss på hvilken måte synet er et skapende blikk.
Å bevege seg fra maleri til maleri på denne mønstringen, er som en vandring i et beåndet billedgalleri. Hvilket det jo faktisk er i denne utstillingsperioden. Halvard Haugerud har hatt en lang fartstid og jobbet målbevisst for å gjøre maleriet til noe mer enn fargeflekker på en flate. Haugerud har hatt en visjon om å forene natur og blikk til en malerisk syntese. Der befinner han seg nå. Det har vært en lang ferd, men han har nådd dit han ville: å forvandle naturtilstanden til malerisk skjønnhet.
Galleri Haaken:
Halvard Haugerud, malerier
Varer fra 10/10 til 2/11 2024.
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.