Kjærlighet er mektigere en fornuften
Kjærligheten er dødstraffen for plikten
Men noen ganger er plikten dødstraffen for kjærligheten
Dette er et utsagn fra den flotte TV-serien Game of Thrones, som er basert på bøkene til George R.R. Martin. Serien kom ut i perioden 2011-2019, før woke ødela alt av underholdning, og er rett og slett strålende, særlig for de av oss som er historisk interesserte og gjenkjenner figurene, som i stor grad er preget av britisk historie. Siden dette er mitt favorittområde, så ble serien en ren nytelse. Nå har jeg sett alle sesongene på nytt (og ja, jeg har lest bøkene også).
Game of Thrones (GoT) handler om kampen mellom det gode og det onde. The Night’s Watch beskytter muren som forsøker å stenge dødens armé ute (The Army of the Dead). I dag har våre ledere revet muren, og slipper gladelig dødens armé inn i våre hjemland. Alle som protesterer beskrives som ekstremister. Som om det er ekstremt å ønske et fritt og trygt liv.
Som en bonus har GoT kanskje den vakreste kvinnelige hovedrollen jeg har sett på skjermen noensinne, Emilia Clarke. Hun starter serien som den store helten, sammen med bastarden Jon Snow, som viser seg å ikke være en bastard allikevel. Men en helt er han uansett.
Kampen mellom det gode og det onde foregår også inne i de ulike personene, noe som får dramatiske følger mot slutten av serien. Siden det kan hende at noen som leser dette ikke har sett serien, så vil jeg dog ikke røpe hvordan.
Vi opplever onde mennesker som tar til vettet, og helter som svikter når det gjelder som mest. Så er det noen som kun er helter, og andre som kun er onde. Litt som dagens samfunn, med andre ord. Men det virker som dagens ondskap er umulig å snu.
Hovedsakelig er historien basert på den første alvorlige borgerkrigen i England, som lenge etter hendelsene ble kjent som War of the Roses. Det er nesten for åpenbart: I GoT er det en strid mellom House of Lannister og House of Stark, fra nord. Rosenes krig var mellom House of Lancaster og House of York, og sistnevnte ligger altså nord i England.
Noen mener at muren symboliserer Hadrians Wall mot barbarene fra Skottland. Det kan godt hende, og Martin har selv sagt at han fant inspirasjonen etter å ha besøkt muren, men i dag er det andre fiender som invaderer oss.
I GoT er det drager, kjemper og døde mennesker som forsøker å utrydde menneskene, eller forvandle dem til døde soldater. Ondskapens mål er dog litt vanskelig å forstå, så jeg tolker dette som en utfordring mot menneskeligheten i de korrupte, forkvaklede og splittede menneskene, som har tapt både viljen for å kjempe for en bedre verden, og samtidig mangler de åndelige evnene til å forstå hvordan en god verden skapes.
Denne splittelsen er lett å assosiere med dagens tragiske tilstander.
Litt om de historiske inspirasjonene til de ulike personene. Som nevnt er hovedtema Rosekrigen, som varte i 30 år, fra 1455 til 1485. Men også andre historiske skikkelser dukker opp.
Joffrey ligner mest på den romerske keiseren Caligula, men også på den blodtørstige Edward av Lancaster, som skal ha vært den uekte sønnen til kong Henrik VI. Han giftet seg med den vakre og hensynsløse Margaret av Anjou, som har en forbløffende likhet med karakteren til Cersei i GoT. Hun mistrodde Richard III, den siste av Plantagenet-familien på tronen, som skal ha drept prinsene i The Tower for å sikre sin posisjon på tronen (dette er ikke bekreftet).
Den mest kjente av Plantagenet-kongene var selvsagt Richard Cœur de Lion, på norsk Richard Løvehjerte. Han er helt oppe på nivået til genier som Julius Cæsar, Alexander den store, Napoleon og general George Patton.
Men Joffreys andre kone i GoT kan like gjerne være inspirert av Anne Boleyn, den andre kona til Henry VIII, og den første som ble halshugget etter hans ordre. Boleyn har i den siste (elendige) serien på woke måte blitt afrikaner. Men i serien The Tudors er det faktisk samme skuespiller i rollen som Boleyn som senere spilte rollen som det unge monsteret Joffreys kone.
Richard III minner veldig om Ned Stark, The King of the North. Ned Stark ble dog henrettet, mens Richard III døde under Rosekrigens siste og avgjørende slag ved Bosworth. Hans lik ble ikke funnet før i 2012, i Leicester.
Dragemoren Daenerys Targaryen, selve prinsessen i eventyret, kan sammenlignes med dronning Elizabeth I. Men enkelte sammenligner henne med Elizabeth av York, som giftet seg med Henry VII etter slutten på Rosekrigene, og skapte fred i landet. I så fall er Jon Snow den som representerer Henry VII. Men siden dette er fiksjon, så ender ikke historien på samme måte som i virkeligheten.
Med Henry VII, som var faren til den bedre kjente Henry VIII, startet Tudor-perioden, som endte da Elizabeth I døde barnløs. Også dragemoren dør barnløs, siden hun kun har klekket frem tre drageegg i en brann som ville ha drept alle, bortsett hra henne.
Henry VIII er også representert i GoT, ved figuren Robert Baratheon, som er konge da serien starter og før alt går til helvete.
GoT er også inspirert av historien til Romerriket. Historien minner om år 69 e.Kr. da det var fire potensielle kandidater til rollen som romersk keiser, noe som førte til en brutal borgerkrig, der Vespasian til slutt gikk seirende ut.
Mange klassisister har også lagt merke til at scenene som utspiller seg i Essos ser ut til å være fra Romerriket, inkludert gladiatorarenaene, maten og til og med latrinene, som definitivt har en eim av det romerske over seg.
Akkurat som Romerriket endte i dekadanse og forfall er vår vestlige sivilisasjon på god vei i samme retning.
Den ubeskrivelige vakre Mother of Dragons slapp slavene fri, men slavene taklet ikke friheten, og ba om å få lov til å selge seg tilbake til sine gamle herrer. Gladiatorer ville tilbake i striden, det var det eneste de kunne noe om.
The Unsullied er en elitehær bestående av kastrerte gutter stjålet fra sine foreldre. De frykter ingenting, inntil lederen deres Grey Worm blir forelsket. Da oppdager han frykt for første gang i sitt voksne liv. Frykten for at kvinnen han elsker skal bli skadet eller drept. Hans frykt er berettiget.
Dette er selvsagt inspirert av janitsjarkorpset, ottomanernes slavehær som ble utformet av kristne førstefødte (dog ble de vel ikke kastrert). Men den polske kongen Jan Sobieski og hans fabelaktige hussarer knuste janitsjarene utenfor Wiens murer i 1683. Det samme gjorde Hospitalerne på Malta i 1565, under ledelse av Jean de Valette,
Hovedstaden på Malta er oppkalt etter denne helten og heter Valetta. Man kan fortsatt besøke slagmarkene hvor europeiske helter nektet å underkaste seg.
I dag er Wien nok en gang beleiret, noe vi nylig så da Taylor Swift måtte avlyse sine konserter av frykt for terror. Men Jan Sobieski og Jean de Valette er døde, heltene eksisterer ikke lenger.
Dothrakiene i GoT er mongolene og Djengis Khan, modige og brutale, og dragemorens lojale undersåtter. Historien om Djengis Khan er så utrolig at man ikke kunne skrevet om det som en fantasi. Det finnes en rekke gode bøker om denne figuren, for de som fortsatt leser bøker.
The Mongols did not find honor in fighting; they found honor in winning.
Dragene har sin egen historie, det vil jeg ikke gå inn på her siden det vil røpe for mye.
Jamie Lannister er en viktig person i denne historien. Han er forelsket i sin egen søster, og har et seksuelt forhold til henne, og de får barn sammen. Samtidig er han en ekte helt, selv om han drepte sin egen konge.
Trolig fortjente kongen å dø. Han er en av de i historien som kjemper en indre kamp mot ondskapen i sitt eget sinn. Historisk er det nok Cesare Borgia som er inspirasjonen her.
Som sønn av pave Alexander VI var Cesare Borgia forventet å være en edel og religiøs kriger som tjente Vatikanet. Som historien forteller fulgte Cesare sitt skjeve moralske kompass i stedet for å tilpasse seg det andre ønsket at han skulle være, og skal ha hatt et seksuelt forhold til sin egen søster, akkurat som Jamie. Men Jamie fant etter hvert godheten i seg selv, det gjorde neppe Cesare.
Den virkelig onde personen i historien er Cersei. Hun minner om Katarina de’ Medici, født inn i en uanstendig rik familie. Hun ble enda rikere da hun ble kronet til dronning.
Etter at sønnen kong Frans II døde, vekslet Katarina mellom å gi råd til sønnene sine, som alle skulle bli kronet i hennes levetid, og å fungere som Frankrikes regent på samme måte som Cersei gjorde i King’s Landing. Empati for andre enn barna var et ukjent fenomen for begge to.
Det er flere historiske paralleller å finne i Game of Thrones, men først og fremst er det underholdning og drama. En religiøs kult oppstår som minner om en blanding mellom flagellantene og inkvisisjonen, og de skaper store problemer.
Jeg vil avslutte med en påstand jeg har lest, som jeg ikke er helt enig i. Noen hevder at den kvinnelige ridderen Brienne of Tarth skal være Jeanne d’Arc. Dette får jeg ikke til å stemme. Brianne ser godt voksen ut, og er så høyvokst at selv han norske, rødhårede norske skuespilleren Kristofer Hivju blir imponert. Han er ikke akkurat liten, for å si det slik.
I min verden er det selvsagt Arya Stark som er Jeanne d’Arc. Hun er ung, vakker, brutal og nådeløs. Arya ofrer alt, inkludert sin egen personlighet, for hevnens skyld. Hun har en liste som hun stadig repeterer over alle hun skal drepe, og hun trener seg opp til å bli en formidabel kriger, selv med et bitte lite sverd (The Needle)..
Arya Stark, Jon Snow og dvergen Tyrion Lannister er de store heltene, med støtte fra en litt overvektig fyr som helst bare vil lese bøker og bli klok, men som faktisk er den første som beseirer og dreper en av The Army of the Dead, som også kalles White Walkers.
For de som ikke har sett denne serien, her litt reklame.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!