Få ting volder oss mer bry i hverdagen enn hilsing. Ta noe så enkelt som «hilsing ved tilfeldig møte utendørs». Det klassiske hilset, om vi kan si det slik. Det som utveksles mellom naboer eller mennesker som møtes daglig på vei til og fra barnehagen eller i butikken, og som ikke krever kroppskontakt.

Man ser hverandre gjerne på lang avstand og har god tid til å forberede seg. Likevel må man være usedvanlig årvåken.

Å hilse for tidlig er dumt. Kanskje blir det ikke oppfattet. Årsakene kan være alt fra dårlig syn eller uoppmerksomhet eller manglende blikkontakt via tåke til uro i hilsebanen (f.eks. kryssende el-sparkesykkel).

Da er du nødt til å legge inn et lite, men tydelig sikkerhetshils, et «etterhils», idet dere passerer hverandre. Men etterhilset virker både klengende og nevrotisk hvis makker likevel så det første hilset, altså hovedhilset.

Eksempel på korrekt avlevert hils og avsluttet blikkontakt (B), og en klønete reaksjon som nå uvegerlig forårsaker etterhils og skam (A). Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum.

Å time sitt hils er en kunst. Den usynlige hilsegrensen som man krysser utendørs, avhenger veldig av vane og individuelle særegenheter. Å hilse på likt kan være katastrofalt. Slike hils overdøver hverandre og fører i verste fall til at man kommer ut av det, stopper helt opp og i ren panikk innleder en samtale. Hvilket jo strider mot hilsets idé.

Årvåkenhet er som sagt av stor viktighet. Hold øyekontakten, avlever hilset med et avmålt nikk og et smalt smil om munnen (uttrykk for all del ikke begeistring, som jo beveger deg vekk fra hverdagshilset og gir inntrykk av «gjensynsglede,» som kan utløse utilsiktede dame- og bamseklemmer – og etterfølgende samtale), og slipp blikket i samme øyeblikk som makker svarer (eller, hvis han hilser først, slipp blikket umiddelbart etter at du har svart).

Det kan ikke understrekes for sterkt hvor avgjørende det er å bryte blikkontakten. Et dvelende, vennlig blikk er og blir et signal om at man har noe på hjertet, eller (hvis makker er pensjonist) at man likevel gjerne vil høre enda mer om liggesår, boring i vegger etter klokken 23.00 og innvandrere.

Beholdes blikkontakten så lenge at dere kommer opp på siden av hverandre, håper jeg for din egen skyld at makker er av det kjønn du foretrekker, og veldig søt (eller barsk), og at du mestrer kunsten å konversere. For nå er ikke samtalen til å unngå.

Det legendariske Hankø-vinket, ofte benyttet ved uformelle anledninger som denne på Elverum i 1953. Foto: Erling Syringen / digitaltmuseum.

La det aldri gå sport i å hilse sist. Det er fristende, og det skal innrømmes at følelsen av triumf er overveldende hvis man lykkes.

Men risikoen er dessverre stor for at man møter en konkurransemann (for eksempel T-banemesteren i stirring) og uvegerlig havner i tidsnød med alt det innebærer av hils som overdøver hverandre, panikkartete bråhils, for lang blikkontakt, og sluttlig: samtalen. Et og annet vådekyss kan også forekomme i forvirringen, og, selvfølgelig, uønsket utveksling av etterbarberingsvann. En profesjonell hilser gjør seg fort ferdig og går videre uten å falle ut av skrittrytmen.

Når det gjelder møter på vei til og fra barnehagen, kan situasjoner oppstå som man beklageligvis ikke har kontroll over. Barna representerer den ukjente faktor. De er ikke så kvikke til bens, vimser mye rundt og lar seg lett avspore til å stoppe helt opp. En kongle i veien kan velte de mest perfekte utvekslinger av hils.

Barn liker også å snakke både til og med hverandre, og svever dessuten i den villfarelse å tro at foreldre gjerne vil blandes inn i samtalen. En god unnvikelsesmanøver er å stoppe sitt barn, sette seg på huk og rette på pjokkens bukser, løsne skolissen – hva som helst. (I verste fall kan et usynlig, men bestemt dytt med årsak/virkningsforholdet fall, gråt og trøst gi god uttelling.)

Da har man for så vidt stoppet, men kan konsentrere seg om tilsynelatende viktigere oppgaver og bare sånn kjapt i forbifarten hilse opp på makker idet vedkommende passerer. Dette med overhøyde spiller en avgjørende rolle; det er alltid mye lettere å passere en voksen som sitter på huk enn en som står stille rett opp og ned. Omvendt er man fanget hvis man foretar manøveren og møtende makker også setter seg på huk. Da er samtalen ikke til å unngå, og den kan bli lang. Så vær advart!

Mennesker med hund må for enhver pris unngås. De snusende og siklende vesenene byr på en rekke ubehagelige overraskelser som gjør det mer eller mindre umulig å gjennomføre hilsets ritual med verdighet. De lager lyder, de knurrer, de stikker snuten opp i hekken på deg, de vikler deg inn i båndet, de legger igjen ruker akkurat der du går. Og du er dessuten nødt til å si noen ord med babystemme og klappe dem.

Å krysse gaten selv om makker tydelig har oppdaget deg, er tillatt og å anbefale. Vel å merke hvis man først kaster et kjapt blikk på klokken, gir inntrykk av at et eller annet haster, og at dette et eller annet krever dramatisk kursendring. Hvis nødvendig kan man veive unnskyldende og litt Hankø-aktig uformelt med høyre arm.

Hilsing på blinde naboer byr på få problemer.

Eksempel på problemer som ofte oppstår i bygater. Buss, skilter, møtende trafikk i bredden (inkludert Joffen, som du slett ikke har noe usnakket med etter den kvelden på Lompa), og den alltid gretne enkefruen fra Andorra, allerede innenfor hilsegrensen. Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum.

Den feige forholder seg musestille ved passering, og forblir slik til makker er utenfor hørevidde (eller har låst seg inn). OBS! Blinde har god hørsel, så utenfor hørevidde regnes fra 50 meter i henhold til EU-direktivene.

Den korrekte gir fra seg et klart og tydelig «hei», «god dag» eller «mor’n du!» tre skritt før passeringspunktet. OG MED SIN EGEN STEMME – det er ikke lov å fordreie stemmen for å slippe eventuell samtale. Så går man videre med faste, bestemte skritt. Riktignok tvinges makker til å avgi det lite attraktive og påtagelig skvetne bråhilset. Men da er du allerede forbi og har strak kurs for 50-metersmerket. Tough luck, som de sier i utlandet.

Jeg skal ikke gå inn på korridorhilset, som var en gjenganger den gang folk jobbet på kontorer og hadde kaffepauser til stadighet. Dette at man mot sin vilje kom i skade for å hilse på de samme personene flere ganger i løpet av én og samme dag, fortjener vel egentlig en egen artikkel. Ja, kanskje til og med en hel bok.

Koronahilset, et bløtt knyttneve-mot-knyttneve-hils, er allerede en anakronisme. De som fortsatt utfører dette, ser bare teite ut. Omtrent som når pensjonister forsøker seg på en high five med en tenåring.

Et av de vanskeligste hilsene av dem alle er det som oppstår når du er ute og går med din venn eller venninne og råker rett på en som du har glemt hva heter, og som du definitivt bare ville spandert et avmålt nikk på – ja, her er vi faktisk på grensen til nødbremsen, også kalt «helomvending» og «første buss ut» (noen ord om det straks).

Så skjer altså det fatale at vedkommende bryter ut i et begeistret smil og viser gud-forby-det: GJENSYNSGLEDE. Nå er det duket for bamseklemmer, men hva verre er: Det blir din oppgave å introdusere ham for din kjære, og henne for ham. Det finnes lyspunkter. Det blir ingen lang samtale, for å si det sånn.

Skulle alt håp tilsynelatende være ute, finnes heldigvis nødbremsen. Som fjellreglene sier det: Det er ingen skam å snu. Her kan man bruke klokketrikset igjen (se kryssing av gate), og er tiden knapp, utbryt: «Nei, faen!», bråsnu og legg bena på nakken. Dette opptrinnet er så dramatisk at vedkommende neppe skjønner at han ble utsatt for nødbremsen.

Når det gjelder eksemplet med paret og mannen som utstrålte gjensynsglede, er «første buss ut» svært effektiv. Det forutsetter hell, da bussen må dukke opp før dere når helt frem til hverandre. Da er det til gjengjeld bare å hoppe på. Og du er reddet. Det er verdt det. Ny kjæreste kan du få når som helst.

Hankø-hilsen,
Yan

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.