Elisabeth Werp. Stillbilde fra video: Document.

I et gripende møte med Elisabeth Werp i hennes atelier i Oslo forteller den kjente billedkunstneren til Document hvordan hennes egne livserfaringer førte henne til den verdenen hvor hun tok tilflukt og etterhvert realiserte sine kunstverker.

Allerede i barndommen ble et rom hun befant seg i, en metafor på et tap, og den romlige opplevelsen er tilstede i arbeidet hennes, mens minnene om ting som er borte, er forblitt inne i henne, for siden å finne en kanal gjennom hendene som lager maleri, forteller hun til Documents Elena Angelina Figenschau.

Kunsten er likevel ikke å anse som terapi, men et uttrykk for hennes måte å være i verden på, forklarer Werp, som blir like overrasket hver gang hun ser at kunsten hennes beveger noe hos andre. Verkene blir muligens verdsatt høyest når man «leser» bak overflaten og selve motivet, sier hun.

Til tross for det smertefulle, sier Werp at hun er takknemlig for lærdommen om at hardt arbeid er det eneste som kan løse det tunge som livet frembringer. Hun er bekymret for at mange unge ikke møter strenge nok krav til arbeid, strev og disiplin.

Vi er også så heldige å få bli med til Elisabeth Werps hjem ved Oslofjorden, som har en fantastisk forhistorie og er en verden som nærmest er skreddersydd til hennes virksomhet. Her gir hun også rom til studenter, unge kunstnere og andre som gjør intellektuelt arbeid.

Youtube:

Rumble:

Podbean:

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.