London-turens høydepunkt, konsertlanseringen av «Crime Of The Century». Foto: A&M Records

Midt i september 1974. Det var i de dager jeg gikk omkring i London og var dritings. I hvert fall en liten stund. Mens jeg bodde på A&M og Herb Alperts regning i et flunkende nytt Chelsea-hotell som ikke var åpnet offisielt ennå. Anledningen var lansering av George Harrisons Dark Horse-label (jeg har fortsatt T-skjorten, nå meget slitt, halskjedet og jakkenålen). Blant de inviterte: Ola Negaard, den gang Norges eldste tenåring.

Ola Neegaard, fantastisk svirebror, kalte seg Norges eldste tenåring. Foto: Det Nye

Ola var god på barer. Og vi dro full nytte av hans spisskompetanse, høyt over Londons riff-raff. Vi drakk på romnummeret til en svensk journalist som hoppet bare Herb vinket med lillefingeren. Svensken deltok på alle A&Ms utrolig teite innfall. Teite i betydningen presserelaterte. Uansett, han befant seg aldri på bar. Det var bare å drikke. Ola akselererte den siste kvelden da vi takket nei til å fly med Alpert til Edinburgh. Vi var ikke klare for trompetmusikk. A&M ble ordentlig gretne.

Samma dét. Ola bestilte nå, ikke doble drinker, ikke triple, men hele flasker – på svenskens regning. Det er kanskje en av de morsomste bar-netter jeg har opplevd, bortsett fra at jeg husker veldig lite. Til gjengjeld husker jeg neste morgen. Da hoppet vi over frokosten og sjekket ut fortere enn svint. Tatt noe i minibaren, slett ikke, ingenting å betale, takk og farvel. Så småsprang vi ut og spredte oss. Ola skulle hjem. Jeg skulle bli, jeg hadde mer å gjøre i byen.

Jeg kastet meg inn i en drosje og suste til Portobello. Allerede forsvunnet i Londons vrimmel når svenskens desperate angstrop helt sikkert gjenlød i hotellresepsjonen i Chelsea.

Det var på denne turen jeg traff Stein Groven alias Casino Steel for første gang. I en sliten leilighet han delte med Andrew Matheson. Sistnevnte en skikkelig glamprimadonna i silkeslåbrok, begge whiskytørste, så Stein stakk ut og kjøpte en flaske på min regning. Andrew ga meg et Beatles Monthly fra 1964. Han var snill.

Stein fortalte at han skulle bli verdensstjerne. Jeg tok det opp på bånd. Jeg jobbet nemlig også for Ungdommens Radioavis. Den gang var Hollywood Brats signet til Bell Records, og deres debutsingle «Then He Kissed Me» skulle ut om noen uker. Bell sendte meg acetater av begge sider, så jeg hadde noe å spille i radioprogrammet. Og det gjorde jeg. Så NRK var ganske sikkert først i verden med å spille Hollywood Brats, for Bell-singlen kom aldri ut. Ikke på Bell, i hvert fall, og Stein drøyde litt til med å bli verdensstjerne.

Han var solid blakk, og overlevde daglig ved å spise seg mett inne på supermarkedene, rett fra pakkene, og passere kassen med full mave og tomme lommer. Møtet kan du eventuelt lese om i Mathesons biografi: Sick On You: The Disastrous Story of Britain’s Great Lost Punk Band, for sannelig husker han hele seansen. Inkludert både meg og navnet mitt.

For noen dager! På denne London-turen traff jeg mange. Stein Groven (alias Casino Steel), Andrew Matheson, Splinter, Ravi Shankar, Eric Clapton, Pattie Boyd, John Cale, Sparks, Georgie Fame (på telefon), Brian Eno, Robert Wyatt og selvfølgelig Ola Neegaard. Og så sto jeg fire meter fra George Harrison. Hey! sa jeg. Men han var opptatt med å rigge for Ravi Shankar. Et fort blikk var alt jeg fikk. Men de fleste har ikke fått dét engang. George så på meg. jeg var fornøyd. Etterpå lurte Eric Clapton meg. Jeg ble egentlig fornøyd da også.

George Harrison og Splinter. Tre karer jeg traff i London. George-T-skjorten har jeg ennå. Foto: Dark Horse

Eric Clapton og Pattie Boyd satt på plassene bak meg. Begge smilende og imøtekommende da jeg vred kroppen 103 grader og hilste på dem, i hånden, til og med, og introduserte meg med fullt navn. Gjorde alltid det på den tiden.

Jeg hadde forståelse for at dette ikke var tid og sted, men om Eric kunne være så vennlig å gi meg et intervju en av disse dagene mens jeg var i London? Det kunne han selvfølgelig, gru ikke for det. Og så lånte han penn og papir av meg og skrev ned telefonnummeret til sin manager. Ring i morgen, sa Eric, så ordner hun avtale. Jeg takket overstrømmende, og paret smilte sukkersøtt, og sikkert lettet, for nå lot den norske fyren dem i fred.

Neste dag ringte jeg, nervøs og opprømt, fikk snakke med en elskverdig dame som ikke kunne forstå hvorfor Eric hadde lovet meg avtale, «han visste jo at han skulle til New York med et tidlig fly i dag, og han er ikke tilbake med det første», sa hun. Rundlurt av Eric Clapton. Jeg følte meg som en dust. Men telefonnummeret til manageren var i hvert fall ekte.

Om erindringen er korrekt (jeg hadde mange London-turer i denne perioden), var dette også turen da jeg ble invitert på lunsj-intervju med Sparks i China Town. Dim Sum-heaven, og mitt første møte med en ekte kinarestaurant. Brødrene Mael var lidenskapelige smårett-spisere. Bambus-fatene kom i en evig strøm. Den ene lekkerbiskenen etter den andre. Og brødrene pratet. Og vi spiste og spiste og stønnet henført og kommenterte godbitene. Og så ble jeg så inderlig mett. Men de to amerikanerne var bunnløse og bestilte mer og mer. Til slutt hadde jeg fått nok både av mat og Sparks, takket i hånden og trakk meg tilbake. Jeg hadde flere avtaler.

Som John Cale på et kontor hos Island. Han var redusert, slet med ryggen og knasket smertestillende. Han snakket med en stemme like mørk som coveret på Velvets andre LP. Jeg var litt redd for Cale.

Hos Island ble det også telefonsamtale med Georgie Fame, som befant seg ute på veien. Mener han var i Skottland.

Brian Eno som ung og mystisk. Fascinerende personlighet. Her i bakhaven til sin London-leilighet i 1974. Foto: Yan Friis

Så var jeg hjemme hos Brian Eno, i en spartansk møblert og typisk engelsk rekkeleilighet med en ørliten bakhave. Eno virket fortsatt medtatt etter lungekollapsen tidligere det året. Han snakket med lav stemme og beholdt alpeluen på. Lite meddelsom om bruddet med Roxy Music, selv om den syrlige undertonen når han nevnte Ferry var umiskjennelig. Han ville imidlertid mye heller snakke om sitt nye album «Taking Tiger Mountain By Strategy» og hadde en stabel trykk av coverbildet i forskjellige farvekombinasjoner.

Han snakket også om sitt nye prosjekt, tapeloops. Han demonstrerte med båndopptagerne i stuen, i det bleke, overskyede høstlyset. Tapeloops. Gå-og-gå-opptak som kunne holde på så lenge man bare ville. Han hadde planer om å fylle en LP med slike, lengden varierte han etter hvor mange runder han lot loopen gå. I teorien kunne LP-en ha hundrevis av spor. Sa han begeistret.

Det var en kvinne der som passet på ham. Jeg nevnte Beatles, han kvitterte med «Revolver», og så lo vi begge to. Brian Eno var en prins.

Hjemme hos Robert Wyatt var det te og hygge. Jeg lånte toalettet til den rullestolavhengige trommeslageren, og slet litt med å få gjort det jeg skulle, da det var festet en brun badering til toalettsetet så det var vanskelig å slå det opp. Jeg måtte stå i en uverdig vinkel med en hånd på setet for å få det til, og jeg hadde glemt å låse døren. Det plaget meg under hele seansen. Wyatt selv fremsto som en meget begavet mann med en tragisk historie (under en fest et drøyt år tidligere falt han ut av vinduet i fjerde etasje og ble lammet fra korsryggen og ned). Nå var han i gang med å få sving på sin solokarriere.

Folk kunne si: «Fy faen, du er heldig som får reise på tur til London og alle sånne steder og hygge deg. Og til og med treffe popstjerner i massevis». I virkeligheten var de turene veldig anstrengende. Man hadde avtaler i hauger, og London er en stor by, det tar tid å komme seg rundt. Når jeg kom hjem etter en slik tur, kunne jeg sove i et døgn.

Ja, og nå glemmer jeg at jeg også var på teater i West End. «John, Paul, George, Ringo … & Bert». Snakkisen blant musikkinteresserte i London den høsten. En svært vellykket fantasi spunnet over karrieren til The Beatles. Etter forestillingen intervjuet jeg Bernard Hill (som var helt fantastisk som John Lennon, og som dessverre gikk bort nettopp) og Barbara Dickson (som fikk sitt gjennombrudd med dette stykket).

Enda mer! Jeg ser av mine gamle nedtegnelser at jeg også nådde en tur til Bristol for å se og møte Roxy Music på denne turen. Island ordnet alt.

Phew.

En av tidenes beste rockebiografier, skrevet av Andrew Matheson (i midten). Casino Steel helt til venstre. Deres verdensdebut på radio skjedde i NRK, og det var jeg som sto for innslaget. Bokomslag: Forlaget Press

Alt dette og likevel er det kvelden 22. september i et teater nede i Chelsea jeg husker aller best. A&M presenterte sitt store engelske håp for bransjefolk og presse: Supertramp. Et band som hadde to fiasko-LP-er (som jeg ikke hadde hørt) bak seg. Nå skulle de fremføre det nye albumet «Crime Of The Century» i sin helhet.

Det er ganske intimt i små engelske teatre. Man hørte gruppen gjøre seg klar i mørket. Jeg var skeptisk. Det varte ikke lenge. Jeg ble sugd inn i Supertramp-universet og disse fantastiske låtene som utgjorde et episk hele. Det var magisk. Tiden fordampet. Jeg var beruset. Jeg var bergtatt.

Det første man merket seg, var gruppens bruk av to pianister, én på el-piano og én på flygel. Mannen bak el-pianoet så ut som en sped hippie og hadde en sympatisk liten stemme som matchet. Av og til reiste han seg og ble gitarist og leverte soloer som fikk mørket til å gnistre. Mannen bak flygelet var røslig og hadde et sort skjegg, stemmen var ru, like mørk som skjegget og sterk som en bluessangers.

Splinter alias Bobby Purvis og Bill Elliott (til høyre). Første artister som fikk kontrakt med Harrisons Dark Horse-selskap. Elliott var også involvert i John Lennon-prosjektet «God Save Us» (1971). Foto: Yan Friis

Den spede fuglen spilte rastløse akkorder på el-pianoet, kaptein Sortebill var bredere og mer pretensiøst anlagt. Man merket hurtig at det nettopp var kontrasten mellom de to som var selve hemmeligheten i det storslagne som foregikk fra scenen. Når de spilte og sang, ikke bare utfylte de hverandre, de utfordret hverandre, det var like mye dueller som dialoger.

Etter den London-turen sov jeg i to døgn. Det tok på å springe fra avtale til avtale i millionbyen. Her er jeg i en mer uthvilt versjon i Øyenkilen utenfor Fredrikstad. Fortsatt i 1974. Foto: Eirik Hauge

Komposisjonene var stort sett basert på denne dynamikken. Noen ganger styrte den ene, andre ganger styrte den andre, det var åpenbart at de delte på komponistansvaret. Fuglen het Roger Hodgson og sto for de lettere, mer iørefallende partiene i musikken. Kaptein Sortebill het Rick Davis. Han hadde blueskraften i seg og var oppsatt med en saftig punch. De sang om ensomhet, om mentale problemer, om fremmedgjorte mennesker i en verden som rives i stykker. Biter som tilsynelatende dannet et tematisk hele, noe gruppene imidlertid alltid har benektet.

Musikkens flo og fjære, de stille, vakre, melodiske partiene og de svulmende, voldsomme klimaksene ble makeløst ivaretatt av trommeslageren Bob C. Benberg og bassisten Dougie Thomson. Mens det lille, men virkningsfulle ekstra ble levert av John Anthony Helliwells saksofon. Bandet kunne med dette oppsettet skape overdådige klimaks som skylte over lytteren. Jeg mener også å huske at luringene brukte båndspillere med de stemningsskapende lydeffektene fra platen. Det var jo platen de skulle selge inn, ikke seg selv som live-band.

Og lurer du på hvordan de lød denne kvelden, er det bare å sette på LP-en. Akkurat så fantastisk lød det.

«School», «Bloody Well Right», «Dreamer», «Rudy» – hele rekken. Og da de døende tonene fra tittelkuttet langsomt forstummet og coverets gittermotiv i storformat kom til syne over scenen, satt man med underkjeven på knærne. En av mine største konsertopplevelser ever. I kid you not.

Kings Road Theatre, 22. september 1974. Gruppen husker godt seansen og har snakket om den i ettertid:

– There were so many things happening backstage you just wouldn’t have believed it. (Helliwell)

– We never worked with a full lighting crew so when they went out we couldn’t see a thing. And I remembered on one particular number I had to open a number in complete darkness, I couldn’t see anything so I couldn’t play, which meant the lights wouldn’t go on. We really bluffed through it and hoped for the best. (Davis)

Supertramp klarte aldri å overgå dette albumet. Det står fortsatt som en påle.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!