Helt siden tidlig 1900-tall har den modernistiske arkitekturen hatt et teknologisk formpreg, som i sin saklighet og rasjonalitet ble oppfattet som ensbetydende med fremskritt. Men denne arkitekturens estetikk har utgått på dato. Man kan jo ikke tegne vakre bygg når skjønnheten er blitt stemplet som suspekt og reaksjonær.

Denne tenkemåten har i årtier skapt fortidsangst blant arkitekter og hindret dem i å forstå estetikkens historiske betydning og verdi, selve hovedkilden til arkitektonisk fornyelse.

Arkitekturopprøret har lagt særlig vekt på det historiske tilbakeblikket, men det er estetikkens gjenfødelse i formutviklingen av nye bygg og boliger som er arkitekturens grunnleggende premiss. Ved arkitektstudiet i Trondheim (NTNU) har noen yngre studenter kommet på sporet av skjønnheten i fagets historikk og formgiving. En kvinnelig student, Siri Frøystein, er særlig interessant i denne sammenheng. Hun har skrevet en diplomoppgave om skjønnheten i fasadeutforminger basert på jugendstilen i et Trondheimsbygg.

Det er hverken arkitekturens saklighet og funksjonalitet som er i studentens fokus, men noe så kjettersk som en bygnings skjønnhet i seg selv. Her blir ikke bare arkitekturfaget utfordret, men også den naturvitenskapelige institusjonen NTNU, som i årtier har vært den modernistiske arkitekturens fremste bastion og meningsbærer. Dette er oppsiktsvekkende. Tenk at det nå er mulig å studere skjønnheten i arkitekturen, ikke bare som et historisk fenomen, men som en erkjennelsesteoretisk kjensgjerning.

Nå har jeg hverken sett eller studert den nevnte diplomoppgaven, men allikevel fått fyldig informasjon om Siri Frøystein skjønnhetsprosjekt i et nylig publisert intervju med henne på Subjekt.no (26/5). Her er det mye å hente om skjønnheten i seg selv, og i arkitekturen. Skjønnheten er egentlig en en menneskerett, hevder hun. Det siste er ikke bare et personlig anliggende, men også en arkitekturfaglig ambisjon. Og det er her Siri Frøystein blir interessant. Etter over hundre år med en menneskelig utarmet arkitektur våger hun å hevde og vise at skjønnheten er en organisk del av den arkitektoniske formgivningen.

Siri Frøystein. Foto: Facebook

Her dreier det seg ikke om å kopiere en historisk stil, et klassisk formuttrykk, men å la seg inspirere av vakre linjer, former og farger som innenfor et avgrenset prosjekt kan opphøyes til overindividuell skjønnhet. Dette er estetikkens kjerne og en menneskelig væremåte som overskrider subjektets nærsynte behov. At det nå dukker opp en nyutdannet arkitekt med et faglig skjønnhetsbehov på estetikkens premisser, er nesten ikke til å tro. Men Siri Frøystein er faktisk virkelig og til og med nyutdannet arkitekt ved NTNU.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.