Visualisering av Brugata hvor Olav Thon gruppen planlegger 3 nye bygg. Illustrasjon: Fosse og Aasen arkitekter.

Olav Thon Gruppen har nå fått grønt lys av Plan- og bygnings­etaten i Oslo til å bygge en bolig­blokk i Brugata. Aftenposten har publisert en foto­montasje av blokken slik den blir seende ut med tilstøtende bebyggelse i gateløpet.

Den arkitektoniske utformingen har fått skikkelig motbør av byråd James Stove Lorentzen fra Høyre, som i Aftenposten den 15. mai gir Thon-gruppen det glatte lag. Han blir spurt av journalist Hilde Lundgaard hva det nye forslaget mangler. Her nevner han «høyere første­etasje, riktige materialer og farger og tilpasset takform».

Byråden har merket seg noen arkitektoniske svakheter, men ikke det mest iøyne­fallende ved blokka. Dette at fasade­vegg­en er en visuell og komposisjonell katastrofe. Mono­toni­en i vindus­åpning­er og -rekker, både side­lengs og i høyden, er så klønete og ufølsomt komponert at hele vegg­feltet fremstår som et fra­støtende blikk­fang.

Det mest ubegavede ved dette vindus­opplegg­et er hvordan øverste vindus­rekke er presset opp mot tak­list­en i en kramp­aktig, smal avslutning som ikke står i forhold til den øvrige avstanden mellom vindus­rekke­ne. Fasade­vegg­en har heller ingen base eller et fundament som blokken og den nederste vindus­rekken hviler på.

Det er denne heslige fasade­vegg­en som arkitekt og utbygger vil presentere i gateløpet, som også Plan- og bygnings­etaten har godkjent. I både lov og plan­verk kreves det at nye tiltak skal ha visuelle kvalitet­er og ta hensyn til eksisterende bebyggelse. Denne Brugata-blokka har ingen visuelle kvaliteter å tilby. Den følger heller ikke opp de arkitektoniske form­uttrykk som side­bygning­er og gate­løp­et ellers eksponerer. Blokken er en arkitektonisk bastard som vitner om en total mangel på estetisk dømme­kraft.

Nå er det ikke bare fasade­vegg­en som er uten visuelle kvalitet­er, selve blokk­struktur­en er også form­gitt ut fra dette mangel­syndrom­et. Her til­streber arkitekt­ene en papp­kasse­form der vegger og tak nærmest er brettet sammen uten markeringer. Man kan kalle det en papp­kasse­arkitektur som opphever alle hjørne­markering­er og skjuler alle bærende og bårne ledd i en bygnings­kropp. Element­er som i tradisjonell arkitektur skaper stabilitet og bære­kraft samtidig som de ut­trykk­er visuell variasjon og estetisk mening.

Olav Thon-gruppens planlagte papp­kasse­blokk i Brugata er et skrekk­eksempel på arkitektonisk uforstand. En ting er at man gir blaffen i lov- og plan­verk, det er selvsagt forkastelig. Mer iøyne­fallende er med hvilken hensyns­løs­het ut­bygger­ne for­holder seg til inn­bygger­nes gate­løp og by­miljø.

Papp­kasse­arkitektur­en er sikkert billig i produksjon, men avgjort ingen berikelse for bebygde omgivelser. Den estetiske bære­kraft­en, det som skulle gi folk visuelle vitamin­er i gate­liv­et, har arkitekt og utbygger her snytt dem for.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.