Led Zeppelin, pressebilde i forbindelse med Knebworth og den nye LP-en. Fra venstre: John Paul Jones, Robert Plant, Jimmy Page og John Bonham. Foto: Swan Song

I dag vil jeg skru klokken tilbake til august 1979:

Den gang Bob Dylan gjorde sitt nyfrelste stunt med «Slow Train Coming» og terget på seg sine tilhengere så det ble 1966 om igjen, og Led Zeppelin takket for seg med «In Through The Out Door», ikke mange dagene etter at jeg så dem live på Knebworth sammen med over 200 000 mennesker – mens 225 meter med urinaler rant over og sildret ned i folkehavet.

Da LP-en kom ut, visste man ikke at det skulle bli Zeppelins siste. Knebworth hadde jo vært en publikumstriumf. To konserter (henholdsvis 4. og 11. august) – begge kvelder foran vel 200 000 mennesker. Jeg var der 11. august og kan underskrive på at det var folksomt. John Bonham hadde fortsatt et drøyt år igjen å leve.

Både albumet og konsertene fikk blandet mottagelse. Det viser at man ikke alltid treffer de riktige slutningene når man står midt oppe i det. Albumets status har vokst over tid, og utdragene fra Knebworth (4. august) som er inkludert på DVD-samlingen «Led Zeppelin DVD» (utgitt i 2003) viser at gruppen slett ikke var så rusten som kritikerne ville ha det til – «Kashmir» er ganske enkelt overveldende.

Et av seks forskjellige motiver som ble brukt som coverforside på «In Through The Out Door». Du kunne ikke vite hvilket du fikk, for platene kom i en anonym brun papirpose. Foto: Swan Song

Jeg ser av min anmeldelse i Det Nye fra den gang at jeg var ganske begeistret for «In Through The Out Door». Jeg fremhever særlig det jeg kaller «Bonhams brutale, muskuløse garasjetrommer». Og det må sies at den trommelyden, og den kraften og samtidig millimeter-nøyaktige timingen som ligger bak slagseriene, fortsatt virker. Bonhams fingeravtrykk er over hele albumet, og i løpet av de snart 45 årene som er gått har ingen vært i nærheten engang. Pages gitarfyrverkeri virker også ennå, og det samme gjør «de forsiktige silkeslør» av synth og piano. Albumet er betydelig mer variert og sympatisk enn «Presence». Eller som jeg skrev: «Overraskelsene er mange. Variasjonen stor. Gruppa sneier innom alt fra tungmetallrockabilly (!) til latinamerikanske rytmer og sakte blues».

I 2024 er jeg særlig svak for avslutningen, først den deilig vakre «All My Love», og deretter den mektig selvfornedrende bluesen «I’m Gonna Crawl» hvor Plant blåser besatt liv i hver millimeter av teksten – every little bit! Gruppen må gjerne mene at LP-en ble for bløt. Jeg er sjeleglad for at katalogen deres også inneholder denne «bløte» biten.

Men jeg skulle forbanne min egen duste-pusling med coveret. Innerposen var utstyrt med en sort/hvitt-illustrasjon (et askebeger, noen piller, en sigarettpakke, et knust glass), og feltene i illustrasjonen var innsatt med et eller annet som reagerte med vann. Så når man fuktet bildet, oppsto farver. Nennsom måtte man være. Det oppdaget jeg for sent. Da hadde jeg sølt til hele greia med våte plask av grønt, gult, blått og burgunder, bildet ødelagt, innerposen bulkete (da den hadde tørket).

Men LP-en spilte jo supert. Det er bare det at hver gang jeg tok den frem, ble jeg minnet på hvilken premieidiot jeg både var og er. Jeg må trykke på den knappen jeg får beskjed om ikke å trykke på. Livet i et nøtteskall.

Innerposen på Zeppelin-LP-en. Som man ser har denne platens eier vært forsiktig med vannet, og fått de riktige farvene frem. Mitt cover ble bare søl. Foto: Swan Song

Men jeg har altså sett Led Zeppelin live, og til og med dultet borti Robert Plant backstage. Det teller.

Over til «kristen-Bob»:

Dylans bidrag til sensommeren og høsten 1979 skapte sjokkbølger. De tapreste forsøkte å forsvare platen med at musikken var god, noe de hadde helt rett i. Ingen Dylan-plate hadde vært så gjennomført lekkert produsert. Bob Dylan ville ikke gjenta tabben han gjorde med «Street Legal», så han ba Jerry Wexler ta styringen. Wexler hentet inn keyboardist Barry Beckett som medprodusent. De håndplukkede musikerne inkluderte Tim Drummond (bass), Muscle Shoals-blåserne og Dire Straits’ Mark Knopfler og Pick Withers.

Musikerne tar godt vare på låtene, og samhandlingen må ha inspirert Dylan, for det er ikke mange album i hans katalog hvor han synger og fraserer bedre enn her.

Men så var det tekstene da. Kombinasjonen Dylan og religion var for så vidt ikke noe nytt. Man kan følge sporene i tekstene hans hele veien tilbake til ungdomsårene som sulten unggutt i New York. Kristus-figuren er ham aldri fremmed. I 1967 innrømmet han endog at innskriften på Kristus’ kors uroet ham. «INRI», altså, eller som det betyr: «Jesus fra Nasareth, jødenes konge». Sjekk denne smakebiten fra «Sign On The Cross» (1967):

Oh, when your, when your days are numbered
And your nights are long
You might think you’re weak
But I mean to say you’re strong
Yes you are, if that sign on the cross
If it begins to worry you
Well, that’s all right because sing a song
And all your troubles will pass right on through

I den jagende avslutningen på «Street Legal», «Where Are You Tonight? (Journey Through The Dark Heat)» (1978) snubler både Dylan og platen ut av mørket og inn i lyset med et euforisk utbrudd som meget vel kan tolkes som omvendelsens øyeblikk.

There’s a new day at dawn and I’ve finally arrived
If I’m there in the morning, baby, you’ll know I’ve survived
I can’t believe it, I can’t believe I’m alive
But without you it just doesn’t seem right
Oh, where are you tonight?

Det som skjemmer mange av tekstene på «Slow Train Coming» er at de virker todimensjonale og tidvis gretne. Det skulle bli betydelig mer svovel på neste plate, «Saved». Man kan mistenke Dylan for ikke alltid å være like oppriktig i disse sangene, i hvert fall i dem som mangler den inspirerte kloen som kjennetegner hans beste tekster. Her virker han forsert som om han leverer fra seg bestillingsverk – i dette tilfellet bestilt av ham selv. At «When You Gonna Wake Up» lyder så truende, skyldes antagelig at han hører hvor hul teksten er, hvor den strever, og så blir han sinna.

Bob Dylan ertet på seg en god del 68’ere da han plutselig luktet av kristenmanns blod. Men mange av sangene er blant hans beste. Fotografiet fikk jeg signert i Verona i 1984. Foto: CBS

Det er kanskje ikke noen tilfeldighet at fire av de sterkeste kortene utgjør albumets første side. Det gjør at LP-en, uansett hva du måtte mene om tro og tvil, setter seg, finner groovet, og holder det. Snur du platen, må du gjennom tre lite overbevisende utbrudd og en slags tøysete barnesang, før han leverer varene igjen. Til gjengjeld gjør han det med platens absolutte høydepunkt, og sin største vokalprestasjon på veldig mange år. «When He Returns» slik han synger den over et nakent gospelpiano, gir meg gåsehud hver gang. Den sangen, de ordene og den stemmen tror jeg på.

Men hvordan skal man forholde seg til albumet? Hva foregår egentlig her? Bob Dylan er aldri helt der hvor du tror du har ham. Han går inn og ut av skikkelsene han velger å være. Denne skikkelsen fikk bare et par år på seg, men han utforsket den for alt den var verdt, og tok med seg det han trengte. Sporene ligger strødd etter ham på «Shot Of Love», «Infidels» og videre. Hvem synger han til i «Til I Fell In Love With You» (1997) fra «Time Out Of Mind», tror du?

Well, my nerves are exploding and my body’s tense
I feel like the whole world got me pinned up against the fence
I’ve been hit too hard, I’ve seen too much
Nothing can heal me now, but your touch
I don’t know what I’m gonna do
I was all right ’til I fell in love with you

«When He returns» er hudløs bekjennelse, følt og formidlet med hjerteblod. I «Precious Angel» er Dylan en elskovssyk og slett ikke ondsinnet refser som rister litt i piken som flørter med motereligioner og ikke ser skogen for bare trær, sangen spankulerer med ertende hoftevrikk fremelsket av Knopflers kneppende gitartoner og den skyflende beaten.

Sister, lemme tell you about a vision I saw
You were drawing water for your husband, you were suffering under the law
You were telling him about Buddha, you were telling him about Mohammed in the same breath
You never mentioned one time the Man who came and died a criminal’s death

Tittelkuttet er stramt, veldisiplinert og besettende, med en truende undertone. Noen av linjene er rene Reagan-observasjoner – hvilket får meg til å tro at Dylan går ut og inn av roller her. Alt tungerapt og lekent frasert av en Dylan i superform. «I Believe In You» foregripes det vi skal oppleve med «When He Returns», her er han nærmest kjælen, versene starter med en melodilinje tatt rett ut av «Smoke Gets In Your Eyes».

«Gotta Serve Somebody» med sitt sugende groove lurer deg trill rundt, teksten snakker og snakker, med egentlig sier den bare dette:

You’re gonna have to serve somebody,
It may be the devil or it may be the Lord
But you’re gonna have to serve somebody.

Selvportrett tatt på hotellrommet i London i august 1979. Noen dager før jeg fylte 27. Foto: Yan Calmeyer Friis

Hvordan skal vi forstå det? «Det kan være djevelen eller det kan være Herren», høres det ikke bare som to eksempler av mange? Det er faktisk ikke formulert som et enten eller. Døren står åpen. Det er flere alternativer. Disse enkle strofene sier ikke nødvendigvis hva du tror de sier. Selv når han viser seg fra sin angivelig minst subtile side, er han det likevel.

Noen brukte det berømte «don’t follow leaders» mot ham da debatten om nyfrelste Dylan gikk på sitt heteste. De vet neppe fra gudstro er. Gud er ingen leder. Gud er Gud. Det ene motsier ikke det andre. Men det skjønte ikke John Lennon da han harselerte over den nyfrelste Dylan med sin «Serve Yourself».

Well you may believe in devils, and you may believe in lords,
But if you don’t go out and serve yourself, lad, ain’t no room service here.

John Lennon begynte å bli lei av å være Howard Hughes og å spille inn uferdige låter på kassett. Og han var misunnelig på Dylan som tiltrakk seg hele verdens oppmerksomhet.

John tok uansett feil. «Slow Train Coming» har en helt selvfølgelig og utfyllende plass i Dylan-katalogen.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!