Morgenbladet leverte 1/12 en besynderlig minneartikkel om Odd Skulleruds kunstnerskap. Kunstneren døde 25. oktober og artikkelskriverne Bernhard Ellefsen og Casper André Lugg har tolket kunstnerskapet helt på tvers av hva Skulleruds bilder handler om og hvordan kunstneren selv tenkte. Artikkelforfatterne har mye positivt å si om Skulleruds evner og status som kunstner. Der er vi på linje, men den ideologiske vinklingen som framkommer i teksten og spesielt i artikkeloverskriften: «Konservative merkelapper har tilslørt Odd Skulleruds radikale kunstnerskap», er faglig sett tatt helt ut av løse luften.

Det er flere forhold og faktorer som går inn i den påstanden. For det første har jeg kjent Skullerud siden tidlig i tenårene. Vi møttes på et tegnekurs i Fredrikstad. Han gikk i lære som baker og konditor, jeg som metallarbeider. Ingen av oss var kunstnerspirer, det dukket opp noen år senere. Da møttes vi på Kunst- og håndverkskolen (3 år) og fortsatte videre på Statens kunstakademi (4 år). Kunstnerisk sett var vi forskjellige, men på linje i maleriets utfordringer. Etter de årene gikk vi over i profesjonell virksomhet og fulgte hverandre på sidelinjen i utstillinger og prestasjoner.

Etter akademiet begynte jeg også som kunstkritiker i Morgenbladet, og i den funksjonen skrev jeg noen anmeldelser av Skulleruds utstillinger og et katalogforord. Ved en anledning spurte han også om jeg kunne skrive en bok om ham. Akkurat da passet det ikke for meg. Jeg skulle bo i Roma et par – tre år og studere kunstteori, samt den postrevolusjonære tenkningen til Antonia Gramsci. Skullerud hadde stor tiltro til min dømmekraft og kunstfaglige innsikt. Vi forstod hverandre og var gode fagvenner.

Kunstnerisk var Skullerud og jeg på linje, skjønt han gikk mer helhjertet inn i den skapende profesjonen. For egen del prioriterte jeg mer og mer kunstteorien og den estetiske tenkningen. Det ga meg et godt og profesjonelt grunnlag for å kunne vurdere billedkunst. Da jeg ved flere anledninger har anmeldt Odd Skulleruds utstillinger har denne fagkunnskapen vært helt avgjørende. Det har vel også en viss betydning at jeg gjennom årene har sett og vurdert flere malerier av Odd Skullerud enn det forfatterne noen gang vil få se.

Når jeg leser minneartikkelen så ser jeg at her er det store mangler i fagkompetanse. Dessuten konstruerer forfatterne en ideologisk problematikk som går helt på tvers av Odd Skulleruds kunstneriske ambisjoner og profesjonalitet. La meg nevne en elementær distinksjon som er høyst relevant for å tolke Skulleruds bilder. Det er skillet mellom det naturskjønne og det kunstskjønne. Dette er ingen konservativ merkelapp, men et grunnleggende skille i estetikken mellom det som er naturskapt og det menneskene har skapt. Gjennom hele historien har kunstnere prøvd å skape skjønnhet i sine verker, selv i vår tid med abstrakte formuttrykk og intetsigende nonfigurasjon.

Legg merke til de flathugstmotivene Skullerud enkelte ganger maler. Her det ingen naturskjønnhet å fascineres av, bare muligheten av å forvandle den til kunstskjønnhet. Det er derfor han et helt liv har vært billedkunstner, for å vise oss at kunstskjønnheten er naturens forbilde i vårt eget sinn. Hvis det ikke var slik ville mesteparten av Skulleruds naturmotiver bare være rene kopier av en vakker natur, en type romantiserende naturalisme som forflater det kunstneriske uttrykk til rammebutikknivå.

Det er i den sammenheng vi må se det de to forfatterne kaller «det uskjønne landskapssåret». Å betrakte og benevne et slikt motiv som et politisk radikalt kunstgrep er helt i strid med Skulleruds kunstneriske ambisjoner. Han strebet alltid etter det kunstskjønne i sine bilder. Meg bekjent var Skullerud aldri radikal, hverken kunstnerisk eller politisk. Han fulgte sin egen vei med et mål om å forvandle landskapet og naturen til kunstnerisk skjønnhet. Det er det vi umiddelbart ser i flathugstmaleriene, her er naturens skader og sår forskjønnet. Og det er den estetiske ambisjonen Skulleruds kunstnerskap handler om.

At han ikke ble mer verdsatt og løftet frem i det nasjonale kunstlivet skyldes avgjort ikke konservative merkelapper, de var det heller ikke mange av, men et kunstfelt som ble styrt av vennskap, kontakter og gjentjenester. Dessuten måtte du ha smarte og velsmurte støttespillere som kjente nettverkene til den nepotistiske kultureliten. Der bare penger og kulturell kapital hadde status- I det miljøet fikk Skullerud aldri innpass. En skjebne mange av hans dyktige kunstnerkolleger også ble utsatt for.

Denne minneartikkelen om Odd Skullerud er personlig og faglig sett grovt feilaktig. I tillegg lukter den av en infam politisering som jeg ikke har sett maken til siden 70-tallet. Var du ikke politisk rød, ble du kunstnerisk død. Hvorfor dagens Morgenbladet kjører en slik linje er en gåte. Avisen har vel ikke noe behov for å politisere og nedgradere et nylig avsluttet kunstnerskap. Så hvorfor farge Skullerud rød, først når han er død?

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.